Indias ukjente turistperle - hvor kvinnene styrer

Khasiene i Meghalaya er et matrilineært samfunn, og det er ofte kvinnene som styrer bedrifter og handel. Foto: Morten Risberg
Heldigvis finnes det noen uoppdagede perler i de fleste turistland, og i India er Meghalaya en av disse.
Av 28. mars 2018

MEGHALAYA, INDIA (ABC Nyheter): Meghalaya betyr «skyenes bolig» i sanskrit, som er en naturlig tittel på en fjellstat som har verdensrekord i nedbør. Staten ligger Nordøst i India, som er kjent for å være et lappeteppe av landets forskjellige urbefolkninger.

Bara Bazaar er Shillongs travleste handleområde. Foto: Morten Risberg

For å komme til Meghalaya må man fly til Guwahati i Assam, og idet flyet tar av fra Calcutta til Guwahati forstår jeg at regionen enda ikke har blitt fanget opp av den vestlige turismen. Jeg er den eneste ikke-indiske i kabinen, og det blir også lagt merke til:

Ivrige flyvertinner spør hvor jeg kommer fra, og hvor jeg skal – det går til og med så langt at jeg får en kake med en håndskrevet velkomsthilsen fra flyselskapet. Og på vei ut av flyet blir jeg bedt om å vente slik at kapteinen og crewet kan få ta en selfie med en nordmann. Eksotisk er et begrep som går begge veier.

Et kvinnestyrt samfunn

– Her er det kvinnene som styrer alt. Se på alle butikkene og bodene – det er alltid kvinner som selger, og kvinner som handler - forklarer Vikram, en medpassasjer i taxien.

Shillong er en naturlig reisehub i Meghalaya, og er en to-timers kjøretur fra Guwahati. Når man krysser grensen mellom Assam og Meghalaya, legger man fort merke til en forskjell i befolkningen. Folkene du ser har lysere hud og smalere øyne enn inderne, og man føler at man plutselig kjører inn i Sørøst-Asia. Dette er Khasienes hjemland, en etnisk gruppe som opprinnelig kom fra Kambodsja for flere tusen år siden.

Khasiene er et matrilineært samfunn, som vil si at arv og familietilhørighet går gjennom kvinnene og ikke mennene. I gatene ser man stolte og rakryggede kvinner med fargerike klær.

– Her er det kvinnene som styrer alt. Se på alle butikkene og bodene – det er alltid kvinner som selger, og kvinner som handler - forklarer Vikram, en medpassasjer i taxien.

Bara Bazaar er Shillongs travleste handleområde.

Jeg ser ut av vinduet og nikker enig idet jeg ser at det tilsynelatende kun er kvinner i basaren vi kjører forbi. Kjøreturen til Shillong er unektelig vakker, og den buktende bilveien klatrer oppover i landskapet med omkringliggende mørkegrønne, vegetasjonsrike fjell-og dalsider. Et produkt av den drastiske nedbørsmengden.

Saken fortsetter under

En travel handlegate i Shillong. Innbyggerene er godt vant med kraftig nedbør.

Shillong er en typisk medium-stor asiatisk by, med utallige overnattingsmuligheter i alle prisklasser, handlegater og kjøpesentre. Vikram forklarer at Shillong ikke er et sted å være, men et bra sted å reise fra.

Les også:  På tuk-tuk-eventyr i India

Verdensrekord i nedbør

Fra Shillong er det en to-timers kjøretur til en fjellandsby som heter Cherrapunji, som tidligere var kåret til verdens mest regnfulle landsby. Landsbyen var hovedsetet for East Indian Trading Company før britene syntes det var for bløtt og flyttet forretningen til Shillong.

Betelnøtt er en viktig handelsvare i Meghalaya. Nøttene tygges, og gir en nikotin-lignende effekt.

For å komme seg rundt i regionen er det ofte enklest – og billigst – å ta en delt taxi. Fra basaren i Shillong finner jeg en slik bil som er på vei til Cherrapunji, sammen med seks andre lokale. Vi er fire i baksetet, mens to jenter deler passasjersetet foran.

Veien til Cherrapunji er om mulig enda mer buktende enn til Shillong, og landskapet som farer forbi er fargerikt og frodig. Siste halvdel av turen farer langs en bratt fjellside. Ved siden av veiskulderen er det et tilsynelatende bunnløst stup. Idet bilen svinger seg smidig bortover stupet , ser jeg ut på et drømmelignende syn av dansende skyer på høyde med veien – og oss, og endelig forstår jeg hvorfor plassen kalles «skyenes bolig».

Les også:   Kompisgjeng på villmarkseventyr havnet midt oppi ulvejakt

(Saken fortsetter under)

Utsikten fra fjellveien mot Cherrapunji. Foto: Morten Risberg

– Barna mine har etternavnet til konen min. Av og til skulle jeg ønske at de var oppkalt etter meg, men jeg gjør ingen stor sak av det.

Meghalaya er kjent for fossefall, og Cherrapunji er et bra utgangspunkt for å se disse. En av de mest kjente – Nohkalikai – er asias høyeste foss, og ligger kun 10 minutter unna landsbyen. Navnet har en tragisk opprinnelse og betyr hoppet til Kahlikai. Legenden tilsier at det var en Khasi-kvinne som en dag kom hjem til at hennes nye mann hadde drept hennes datter, og i sin fortvilelse hadde kvinnen hoppet utfor fossens stup. De lokale jeg møter sverger på at dette er en sann historie.

Til middag på gjestehuset får jeg spørsmål om jeg vil ha indisk eller khasi-mat. Den daglige lederen, John, forklarer at Indisk mat er full av olje og krydder, mens Khasiene liker enkle og rene retter lagd av få råvarer. Jeg blir servert en populær risrett som heter Jadoh. Dette er ris kokt med gurkemeie, og stekt med løk og kuber av kjøtt. Sterkt anbefalt. Over måltidet forteller John om Khasiene, og kommer inn på den matrilineære tradisjonen.

Meghalaya betyr «skyenes bolig» i sanskrit.

– Kvinnene våre har alltid hatt stor respekt. Det er de som tar vare på huset og knytter familien sammen, og for Khasiene er familien det viktigste av alt.

Han forteller også at han alltid gir lønnen sin til konen, siden det er hun som best vet hvordan pengene skal brukes.

– Barna mine har etternavnet til konen min. Av og til skulle jeg ønske at de var oppkalt etter meg, men jeg gjør ingen stor sak av det.

Les også:  USAs ti beste nasjonalparker

Broer lagd av levende røtter

Khasiene har en lang og unik tradisjon for å bygge rot-broer over de mange elvene i regionen, og det finnes flere av disse i nærheten av Cherapunji. Praksisen bak rotbroene er at de tvinner sammen røtter fra gummitrær på hver side av elvebredden. Etter mange tiår har røttene vokst seg så sterkt sammen at mennesker kan gå over. Khasiene har alltid vært nært knyttet til naturen, og broene er et godt eksempel på dette.

De to mest kjente rotbroene er i nærheten av en liten lansdby ved navn Nongriat – plassert dypt inn i jungelen. For å komme til Nongriat må man kjøre et par mil ut fra Cherrapunji, for så å følge en betongtrapp ned en frodig fjellside. Jeg er heldig med været, og opplever en av Meghalayas få soldager.

Et par indiske turister jeg møter på veien forteller at det er 3.500 trappetrinn – jeg valgte å ikke telle. Vel nede må man krysse flere elver, med broer av varierende kvalitet. Den lengste er en hengebro av stålvaiere, og det anbefales ikke å se ned på de underliggende steinene hvis man har høydeskrekk.

(Saken fortsetter under)

Nongriat er kjent for denne dobbeltdekker-broen lagd av levende røtter. Foto: Morten Risberg

Jeg klør meg i hodet over å tenke på at de har måttet bære byggematerialene ned den lange trappen.

Etter den siste broen møter man plutselig på bebyggelse igjen, og man har kommer frem til Nongriat. Den vesle, sjarmerende landsbyen er som hentet ut fra jungelboken eller et annet eventyrlig filmsett. I en bratt og frodig dal ligger hus og hytter spredt oppover fjellsiden med trapper og gangveier imellom.

Jeg klør meg i hodet over å tenke på at de har måttet bære byggematerialene ned den lange trappen.

Dagen har nettopp startet, og smilende unger kommer løpende bort for å si «Hello» og «Goodbye». De er vant med at folk kommer for å se rotbroen, og den ene peker i retning av en sti og sier «root bridge!».

Saken fortsetter under

For å komme frem til jungellandsbyen "Nongriat" må man krysse et variert utvalg av broer.

Nongriats dobbeltdekker-bro er intet mindre enn et underverk, og man må bare bli imponert over tålmodigheten bak et slikt prosjekt. Jeg blir stående alene på broen i noen minutter, og titter ut på Khasi-kvinnene som prater og ler mens de vasker klær i elven. Det er godt å føle på hvordan livet kan være på en plass som er så nært naturen – og så fjernt fra den vanlige sivilisasjonen.

Les også:   Studie: Reise gir høyere lykkefølelse enn bryllupsdagen

Se opp for edderkoppnett

Om man ikke er for sliten etter trappetrinnene kan man også følge en sti gjennom jungelen til en foss de kaller «Rainbow Falls». Dette kommer av at vanndråpene skaper en kontinuerlig regnbue når solen skinner. Man må passe hodet når man går langs jungelstiene, da edderkopper liker å spinne nettet sitt over veien. De er ikke farlige, men det kan bli en ubehagelig overraskelse å få en slik i ansiktet eller nakken.

(Saken fortsetter under)

Rainbow falls; når solen skinner lager vanndråpene fra fossen en kontinuerlig regnbue. Man når fossen etter en times jungelvandring fra landsbyen Nongriat. Foto: Morten Risberg

En viss vemodighet av situasjonen fyller sinnet, men jeg velger å ta vare på førsteinntrykket i stedet.



Tilbake ved rotbroren er jeg glad for at jeg startet grytidlig på morgenen, for nå har plassen blitt fylt opp av en busslast med indiske turister. Den rolige og genuine atmosfæren jeg følte tidligere blir brutt av knipsende kameraer, plaprende stemmer, og turister som bader og roper i elven.

En viss vemodighet av situasjonen fyller sinnet, men jeg velger å ta vare på førsteinntrykket i stedet.

Ønsker man å oppleve stillheten og nærheten til jungelen i ro og mak, uten de ferierende dagsturistene, er det også mulig å overnatte i Nongriat. Gjestehusene kalles «homestays», og man bor i praksis sammen med husets familie. Det er relativt enkle kår, men Khasiene er meget vennligstilte, og man føler seg fort velkommen i husstanden.

Også her ser man kvinnenes posisjon i samfunnet, da det oftest er konene som eier og styrer slike gjestehus.

Les også:  – Det er det beste jeg har gjort for meg selv

Turismens forbannelse

– Det er den verste turistfellen av de alle, forteller han mens han himler med øynene.

Renhold og gjenbruk er sagt å være en iboende egenskap i Khasi-kulturen. Mawlynnong, en annen fjelllandsby langs grensen til Bangladesh, vant til og med prisen for Asias reneste landsby i 2003. Landsbyen ble etter dette en kjent turistattraksjon, og er på toppen av listen til de mange besøkende fra resten av India.

Kjøreturen til Mawlynnong er nok en gang spektakulær, og er verdt turen i seg selv. På samme tur kan man besøke landsbyen Dawki, som er grenseovergangen til Bangladesh. Her renner det en krystallklar elv, hvor man kan leie en robåt som rolig tar deg et stykke oppover dalen. En behagelig måte å tilbringe en time av dagen.

Fra Dawki til Mawlynnong tar sjåføren en bakvei langs en humpete grusvei. Vi stopper for å ta bilder ved en foss, og jeg ser den første andre vestlige personen etter sju dager i Meghalaya. Han er en kanadier som jobber som fotograf for den indiske turistforeningen. Jeg forteller at jeg er på vei til Mawlynnong, hvor han akkurat kom fra.

– Det er den verste turistfellen av de alle, forteller han mens han himler med øynene.

Vel fremme i «den reneste landsbyen», forstår jeg hva kanadieren mente. På parkeringsplassen står det flere busser og taxier, og man ser flere titalls indiske turister som henger rundt souvenirkioskene. Jeg vandrer inn i en av gågatene og velger å gi landsbyen en ekte sjanse, men en dunkende boomblaster med technomusikk hjelper ikke akkurat på førsteinntrykket.

Saken fortsetter under

Det er populært å ta en båttur på det krystallklare vannet i Dawki.

Bebyggelsen og hagene kan absolutt være sjarmerende, men suvenirkioskene og de utallige turistene fjerner følelsen av at man besøker en ekte landsby, men heller en velkjent turistattraksjon. Jeg ser en turist nonchalant kaste en tomflaske i grøften, og jeg får lyst til å kjeftende forklare hvor paradoksalt det er at han besøker Asias reneste landsby for å søple den til. Dette er turismens bakside.

Idet dagen er på hell sitter jeg i bilen tilbake mot Shillong. Den oransjerøde, indiske solen farger det tykke skylaget som brer seg utover det dramatiske fjelllandskapet i horisonten. Et slikt syn kan ikke noe for å gjøre deg tilfreds og fortapt i nuet, og jeg glemmer den tidligere skuffelsen over den såkalte rene landsbyen.

Jeg må flire litt av tanken på at det var reisen til landsbyen som gjorde turen til en fin opplevelse, og ikke den faktiske destinasjonen. Dette er ikke det eneste eksempelet, men et veldig godt et, på at det ofte ikke er attraksjonene som blir sittende fast i minnet og hjertet – men plassen i sin helhet. Med folket, naturen, maten, lukten og den mystiske disen, som alle har hus i skyenes bolig.

Meghalaya

  • Meghalaya er en delstat i det nordøstlige India. Delstaten grenser i nord mot Assam, og mot Bangladesh i syd.
  • Grunnlagt 25. januar 1971
  • Befolkningsantall: 2.964.007 (2011)
  • Offisielt språk: Garo, khasi
  • For å komme til Meghalaya må man fly fra Calcutta til Guwahati i Assam.


Shillong

  • Shillong er hovedstad i den indiske delstaten Meghalaya. Byen, som ligger 1.496 meter over havet, ble bygget ut av britene for å være et feriested i fjellene, i et område som ofte ble kalt «Østens Skottland» på grunn av likhetene med det skotske høylandet.
  • Shillong har omkring 260 000 innbyggere (2001)
  • Den er en vakker by, med mange trær og gamle victorianske bungalower. Byen har ferieattraksjoner som golfbane, offentlig museum og et sommerfuglmuseum.
  • Shillong ligger bare drøye 5 mil fra Cherrapunji, byen med verdens nedbørsrekord, så golfbanen, som var Indias første 18-hulls bane, er ofte fuktig.

Les også: 

Reisebyrå: – Alle kan ha godt av å reise alene

Dette er ekte reiselyst – solgte ALT for å se verden

Stan (58) søkte og vant jobb som østerriksk eneboer

Gjestmildt og ektefølt på reise

Slik unngår du å bli nektet ombordstigning

Populært
Reise