Der skrønene gror

IRLAND (ABC Nyheter): Det er som om øynene i hodet på Donald O’Donaghue beveger seg uavhengig av hverandre. Som om det ene skanner landskapet der ute på jakt etter nye skrøner å fortelle, mens det andre er opptatt av den i øyeblikket.

Ingen kan fortelle historier som irene. Eller lage sanger og spille som dem, danse som dem, skrive vakker litteratur som dem. Kunst og kultur flyter i blodet deres, som om de er velsignet med det fra naturens side.

Donald er ikke noe unntak. Vi sitter i båten hans dypt inne i Killarney nasjonalpark i County Kerry, like sør for Dingle-halvøya. Her fikk de først mobildekning for tre år siden, strøm så sent som i 1976.

Åsene og skogene rundt oss er irrgrønne, nesten neon i fargen.

– Regndråpene her er noen ganger store som halvlitere med Guinness, sier han med overbevisning. Bikkja Charlie legger ørene bakover. Hunden har tydeligvis hørt denne historien en gang for mye.

Det ene øyet holder blikket mitt, det andre vandrer innover mot land. Et herlig smil brer seg sakte over ansiktet mens han hikster frem en smittende latter – som fortryllet av sin egen historie. Men selv for Donald er den omtrentlige omgangen med fakta for god til å være sann.

Men bare nesten…

Les også: Tre gode opplevelser i Irland

Saken fortsetter under bildet

KLASSISK LANDSKAP: De rullende, grønne åsene – som her på Dingle-halvøya – er det typiske bildet mange har av Irland.

Elefanter og alver

Dingle-halvøya er vakker som en irsk klisjé, sinnbildet den irske diasporaen alltid lengter tilbake til. Her finner du vidder, åser og små fjell, innsjøer og frådende hav på alle kanter. Flere filmer er spilt inn her (Ryans datter med Robert Mitchum, Mot nye horisonter med Tom Cruise), og området har fostret flere av landets mest kjære – om ikke kjente –poeter.

Den fungerer med andre ord utmerket som en introduksjon til et land som har det meste, men som lenge manglet alt.

– Frihet for eksempel, som en av pubvennene jeg fikk i Kilbeggan forklarte meg da vi stoppet langs veien mellom Dublin og Killarney. Lokalet lå i mørke, selv om solen skinte ute, og mannen satt og grublet for seg selv over en Guinness.

Det er snart hundre år siden Irland etter et blodig opprør skilte seg fra Storbritannia, og alle landets innbyggere endelig fikk sine demokratiske rettigheter. Frem til da hadde kolonimakten styrt øya med hard hånd, gjennom et føydalt system som blant annet ledet frem til den store sultkatastrofen på midten av 1800-tallet. Hungersnøden førte til at mer enn én million irer søkte lykken i USA. I forhold til folketallet var dette den desidert største immigrantgruppen i Den nye verden.

Irene omfavner sin tragiske historie. De bruker den for alt den er verd – i musikken, litteraturen og i skrønene.

– Ser du elefantene der inne? roper plutselig Donald ut og peker ivrig innover mot land.

Vi lar oss lure og myser innover, men ser selvsagt ingen verdens ting annet enn grønne åkrer, steingjerder og små treklynger som veiver sakte i vinden. Eller var det alvene han snakket om tidligere?

– Et par Guinness til, og jeg lover at du ser dem, humrer han, og klapper Charlie som har livnet til etter en liten formiddagslur.

Les også: Da svenskene skulle erobre verden

Saken fortsetter under bildet

BONDELAND: Nesten uansett hvor du vandrer i Irland ligger det steingjerder, bruer og andre minner etter en bondekultur som går flere tusen år tilbake i tid.

Der praten går

Dagen etter ligger skodden som en dundyne over fjellene rundt Camp ved inngangen til Dingle. Det er vindstille, regnet har stoppet, og lukten av jord og krøtter blir mer intens jo lengere inn i det grønne landskapet vi går.

Vandrerleden Dingle Way skal ta oss sørover opp til høydepunktet Ardroe Hill, hele veien ut til havet og den flere kilometer lange Inch-stranda i Dingle-bukta.

Klisjéene sitter løst når man skal beskrive landskapet sørøst i Irland. Det er mer kupert enn hva jeg hadde forestilt meg, men ellers finner du alt man forbinder med det irsket kulturlandskapet: Uendelig lange steingjerder og sauer, idylliske stuer, og skjenkesteder som har det originale inventaret og auraen irske puber verden over prøver å emulere.

For fjellvante nordmenn er verken Dingle-halvøya eller Ring of Kerry noen fysisk utfordring. Underveis pludrer vi nesten mer enn vi går. Den friske luften som etter hvert begynner å bevege på seg når vi nærmer oss havet får praten til å gå.

– Fantasien får vinger i dette landskapet, som vandrerguiden vår Helena Andren fra Sverige kommenterer om den påfallende iveren etter å tjatre i vei. Helena har fullstendig forelsket seg i alt det irske, kjøpt seg hus nord for Dublin, og savner på ingen måte Sveriges endeløse granskoger.

– Det er kanskje noe med kombinasjonen av det utpreget sosiale med irene, og dette åpne og varierte landskapet som inviterer så til de grader til refleksjon, sier hun ettertenksomt.

Les også: Cruise-feberen øker – vi vil helst til Karibia

I lyset av en pub

Der norske eventyrere foretrekker isøde og nakne vidder må irene ha noe å feste blikket på – for å ha noe å snakke om. Samt en samtalepartner, selve grunnpilaren i det mest kjente, verdensomspennende fenomenet fra Irland – den irske skjenkestuen.

Den er det mange av. Puben er navet i irenes sosiale liv, den er nyhetskilden, parlament og grendehus.

Du kommer også dit for å bli underholdt. Det merker vi senere både i Kilkenny – der vi testet byens verdenskjente brygg – og ved reisens slutt i Dublin. På pubene danses og spilles det, men aller helst vil folk prate, i det uendelige. Det er som om de forsøker å få tiden til å stå stille med alle skrønene sine.

– Norge sier du…? som en kar halvfull på Guinness og grusete stemme sier når jeg forteller om mitt opphav.

– Da er vi kanskje i slekt, vi er jo begge vikinger, ler han og ber om en ny øl.

Under det svake, gule lyset i en krok i en gammel pub bortenfor folkeskikken i Dublin blir vi alle brødre og søstre.

Les også:

På storbyferie i høst? Her er det billigst å feriere

Mange blir svindlet når de leier feriebolig på Kanariøyene

Vil bedre trafikkforholdene i Geiranger