Fengslet av Hanoi

Vietnams hovedstad er som ei grend fanget i en gigantby. Den evig voksende storbyen Hanoi har mer enn syv millioner mennesker, og nesten like mange motorsykler og scootere. Å krysse en av de myldrende gatene føles som et lotteri på liv og død, inntil du venner deg til det.

For det er en slags orden i kaoset.

Nord-vietnamesiske vakter titter på blader og notatbøker som har blitt lagt igjen av amerikanske krigsfanger i fengselet som er kjent som Hanoi Hilton.Arkivfoto. Foto: Horst Fass / AP

Møte med doktor Do

Jeg kommer meg uskadd over til Hóa-Lò – vietnamesisk for glødende ovn – som ligger i gaten med samme navn. Vintertemperaturen (rundt 20 grader) gjør en spasertur i bakgatene rundt Hanoi Towers i byens franske kvarter til en behagelig opplevelse, inntil jeg står inne i et av fengselets torturkamre og får kuldegysninger ved synet av de utspekulerte straffemetodene.

Fengselskomplekset ble bygget i 1904 av de franske koloniherrene. Et stortstilt boligutviklingsprosjekt har riktignok redusert fengselsområdet til et lite hjørne av kvartalet, men det er nok av Hanoi Hilton tilbake til å gi et ganske inngående inntrykk av forholdene der.

Maison Centrale som franskmennene kalte det var et barbarisk sted, designet for å tilføre de innsatte mest mulig lidelse og ydmykelse. Fotlenkene på briskene der fangene ble holdt fastlåst virker nesten skånsomme sammenlignet med torturcellene lengere inn i fengselet. I det fjerne skimter jeg også en giljotine, det mest kjente franske bidraget til moderne avrettingskunst.

Kontrasten til det yrende livet utenfor er slående. Der stemningen inne i de mørke rommene er stille og sakral, yrer gatene rundt av en smittende, optimistisk stemning.

– Det er i Hanoi det skjer, mener doktor Do (34).

Den unge gutten fra Sapa, fjellregionen helt nord i Vietnam, har lunsjpause fra jobben ved sykehuset like ved. Det er en vrimmel av menneskelig gjøren og laden rundt oss. Pussig nok – bare et steinkast fra Hanoi Hilton – hopper flere titalls mennesker rundt på krykker, har armer i fatle, er sterkt bandasjerte eller kjører rundt i rullestol. Sykehuset er et av byens største, og det er tydeligvis en hel industri knyttet opp mot det i gatene rundt.

Les også: Reisebyrå: – Alle kan ha godt av å reise alene

– Byen vokser urovekkende fort, som gjør at jeg jobber omtrent døgnet rundt, sier legen, som nøyer seg med en kopp kaffe.

– Prøv ølet, sier han nå jeg spør hva jeg skal drikke for å stille en tiltagende tørst etter møtet med brutaliteten på Hanoi Hilton.

– Det er verdens beste.

(Saken fortsetter under bildet)

GATEVRIMMEL: Det er folksomt i Hanois gate, ikke minst i gamlebyen.

Les også: På ferie utenfor Europa? Dette bør du vite om malaria

Vrimmel i gamlebyen

Bia Há Nôi, Saigon og 333 er alle lokale ølvarianter som glir lett ned i den tiltagende varmen. I utkanten av sentrum er Hanoi som mange andre hurtigvoksende storbyer intetsigende og pregløs, men når jeg beveger meg innover mot sentrum og gamlebyen nord for Hoan Kiem-sjøen blir det mer fargerikt. Gatene blir smalere, butikkene flere, og folkelivet tetner til en nesten ugjennomtrengelig masse.

Forbipasserende sykler forbi bygningen som tidligere var kjent som Hanoi Hilton. Foto: Peter Arnett / AP

Amerikanerne slapp flere bomber over Nord-Vietnam enn det falt eksplosiver over Europa under Andre verdenskrig. Hanoi er derfor et lappverk av byggestiler. De skakke bygningene, drapert i et enormt virvar av strømledninger, har en egen sjarm som drar meg lengere innover i stadig smalere smug. På gateplan ligger butikkene tett i tett. Langs gatene tilberedes det mat rett på fortauet, ofte forbausende velsmakende, og veldig billig.

I de mange butikkene får du kjøpt det meste. Mest attraktivt er typisk vietnamesisk billedkunst, som også inkluderer propagandaplakater fra borgerkrigens dager – inkludert Vietnamkrigen.

– Vi snakker ikke så mye om fortiden. Det er ikke dermed sagt at vi ikke er den bevisst, men vi ser fremover. Det er der mulighetene ligger, som doktor Do fortalte meg før han forsvant inn i vrimmelen av pasienter, under høyhusene i glass og betong, som kaster en mørk, men samtidig forsonende skygge over Hanoi Hilton.

Les også: – Ta Orientekspressen

I LENKER: Fangene ble plassert på geledd i store saler, fastlenket til plattformen der de lå. Det var amerikanske fanger som under Vietnamkrigen ga fengselet sitt ironiske økenavn.