Nyheter

Zoom deg inn på stjernetåkene

«Kattepote-» og «Hummertåken», har blitt studert over lang tid, og dette gigantmotivet er det mest detaljerte oversiktsbildet hittil.

Ole Peder Giæver Ole Peder Giæver

Publisert 01.02.2017 - 13:29 Sist oppdatert 01.02.2017 - 13:29

Annonse

Formene har gitt stjernetåkene kallenavnene Kattepotetåken (NGC 6334, øverst til høyre på det store oversiktsbildet) og Hummertåken (NGC 6357 nederst til venstre).

Bildet du kan zoome inn på nedenfor er to milliarder piksler stort.

Stjernetåkene ligger omkring 5500 lysår unna jorden, ved enden av «halen» til stjernebildet Skorpionen.

Her kan du selv zoome og lete omkring i kjempemotivet fra rommet:

Bildet er tatt med ESOs Very Large Telescope i Chile, og er et av de største noen gang offentliggjort av den mellomstatlige europeiske astronomiorganisasjonen.

Den britiske forskeren John Herschel var i juni 1837 den første som fikk et glimt av Kattepotetåken. Han brukte et av de kraftigste teleskopene som var tilgjengelig på denne tiden, og observerte den under sin ekspedisjon til Kapp det gode håp i Sør-Afrika. Herschel kunne den gang bare se den mest lyssterke delen av Kattepotetåken.

Artikkelen fortsetter under.

VIDEO: Se nærmere på det nye detaljbildet av Kattepotetåken og Hummertåken.

Annonse

De tre poteavtrykkene i Kattepotetåken, og de klolignende områdene i nærheten av Hummertåken, er områder av gass som blir opplyst av unge, lyssterke stjerner. Disse er ti ganger så massive som vår egen sol, og skinner med intenst ultrafiolett lys, skriver ESO i sin pressemelding.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

«KATTEPOTE»: Kattepotetåken er et populært studieobjekt, fordi det er et «nært» eksempel på en diger og svært aktiv kosmisk «fødestue». Den store, glødende stjernetåken har fått kallenavnet fordi den ligner på fotavtrykket til en katt. De varme, unge stjernene gir tåken dens glød. Hver av dem er omkring ti ganger så massiv som solen, og ble dannet innen de siste få millioner år. Dette bildet ble satt sammen av data fra ESOs teleskop ved La Silla-observatoriet i Chile i 1986.

De store, skylignende objektene som sender ut lys fra hydrogen og andre atomer kalles for «emisjonståker.»

Til tross for de kraftige instrumentene som brukes til å observere slike stjernetåker, ligger støvet i dem så tykt at mye av tåkenes innhold forblir skjult for oss. Kattepotetåken er en av de mest aktive fødestuene på nattehimmelen, og gir liv til tusenvis av unge stjerner. Men lyset fra disse kan våre instrumenter på jorden kun se ved infrarøde bølgelengder. Ved å bruke ulike bølgelengder kan astronomer se stjernetåkene på helt forskjellige måter.