Veronica Akselsen om comebacket: – Å stå på scenen gir en følelse av å være «god nok»

16 år etter debutalbumet kommer hun med utgivelsen kalt «Arven», som løfter fram sangen fra kvinnene fra hennes folk som gikk før henne.

– Det er nesten ingen andre som synger disse tradisjonelle visene. Det er også et ansvar – for å bevare en kulturarv. For pappa er blitt 79 år, sier hun til NTB.

Det er ham, Elias Akselsen, som hun mener hun fikk musikaliteten og innføringen i tradisjonene av. Hun beskriver ham som en døråpner for taternes arv. Selv hadde Veronica Akselsen rukket å bli elleve år da folket hennes fikk status som nasjonalminoritet. Siden har mye endret seg.

Er i fare

Selv om taternes tradisjonelle livsform ikke lenger eksisterer, er hennes generasjon bevisst på hvem de er.

– Vi eksisterer, men skiller oss ikke markant ut mer. Men kulturen, håndverket og musikken står i fare for å forsvinne med den gamle generasjonen, frykter Veronica Akselsen.

– Når kulturen vår er i ferd med å bli synliggjort, trenger man noe. Til å fronte det. Jeg har et genuint ønske om å ivareta kulturarven min. Den er levende, men ting har endret seg.

Derfor startet hun nettstedet Taternes kulturformidling som sitt bidrag. I tillegg til musikken driver hun også med trådkunst og deltok sammen med faren og en rekke andre kunstnere på utstillingen «Taterlandet» i fjor.

Den fikk Kunstkritikerprisen, og flere av verkene ble innkjøpt til Nasjonalmuseet – som de første fra hennes folk noensinne. Og nå følger hun opp med mer egen musikk.

Sang først for Herren

Veronica Akselsens profesjonelle musikkarriere begynte da hun var 16 år, men på bedehuset allerede da hun var sju år. For familien var en syngende familie i menigheten, og hun sier det slik:

– Jeg startet med å synge for Herren. Jeg sang ut, høyt og kraftig – for jeg tenkte meg Vårherre som en gammel mann, jeg måtte ta i for at han skulle høre meg. Jeg er troende ennå.

Samtidig kunne hun alle skillingsvisene – «jeg var helt vill etter dem», innrømmer hun gjerne. Dem sang hun, sammen med det meste annet, «rundt varmen» – som hun kaller leirbålet de samlet seg rundt sommerstid når de var ute og reiste i hennes barndom.

– Klarte du å få noen til å gråte når du sang, hadde du klart det!

Historiefortelling

Fellesnevneren er historier. Hun lærte seg sangene utenat – mange av dem med 20 vers eller mer.

– Jeg er veldig glad i historier, det å kunne formidle noe gjennom å synge det. Det er essensen av den tradisjonen jeg bærer videre, historier med et budskap. Mine forfedre kunne ikke skrive, de måtte huske alt. Et helt liv skulle synges.

Hennes rebelske ungdomstid var å synge pop, være med i Melodi Grand Prix, prøve seg som filmskuespiller. Men på utgivelsen «Blod og ild» fra 2010 vendte hun tilbake til tatervisene. Rett i forkant døde moren, som hun kaller «sin klippe».

– Jeg stilte opp og snakket om platen, jeg var flink pike. Det var i hennes ånd at jeg skulle lykkes. Men du blir ikke hel igjen. Så fikk jeg selv en datter. Jeg har leget min ødelagte barndom gjennom henne, hun var mitt blanke ark.

Veronica Akselsen lyser opp når hun forteller at tenåringsdatteren vil bli lærer. Det er hun stolt av. Selv møtte hun ondskap også hos noen av lærerne sine da hun vokste opp.

Fikk PTSD

– I barndommen betød søsken og storfamilie mye, det var en trygghet som kompenserte for det utrygge. For familien min flyttet mye, vi var alltid «taterfamilien i bygda» og fant oss aldri helt til rette før vi fant roen på Skarnes. Selv opplevde hun at rasisme og diskriminering hang igjen da hun vokste opp.

– Jeg så ut som alle andre, men ble fort utenfor. Jeg lever med mye bagasje og har PTSD, sier hun og forteller at hun i årevis forskjøv følelser og traumer, og at det tok tid før hun ba om hjelp.

– Jeg må lære meg å leve med det. Man blir flink til å skape roller, jeg er en annen person når jeg står på scenen. Noe av det viktigste jeg har lært, er at det er lov å ha en dårlig dag. Likevel er jeg så mye mer enn det vonde jeg opplevde, understreker hun.

Som en rus

Derfor er «Arven» en tittel som betyr alt for henne, sier hun:

– Ikke bare er det et musikalsk comeback, det er også at jeg er sterkere tilbake som kvinne og forkjemper for min kulturarv.

Det er «onkel Stian» – som er det hun kaller farens faste samarbeidspartner Stian Carstensen – som uforvarende kom til å forårsake comebacket hennes som soloartist. Han ringte henne og fortalte at Kringkastingsorkesteret skulle ha en konsert med tater/romanimusikk og ville ha med henne og faren. Det var i 2024.

– Jeg sa spontant ja. Da skjønte jeg hvor mye jeg hadde savnet det – å synge, å stå på scenen. Det er nesten som en rus. Det gir en følelse av å være «god nok», og det trenger vi alle, avslutter Veronica Akselsen.