Verden
EU-valget: Nå venter kampen om toppjobbene
Ytre høyre gikk fram i EU-valget, men ikke så mye som fryktet. Blant de store spørsmålene nå er om Ursula von der Leyen får fortsette i EU-toppjobben.
Nok en gang ser EU-parlamentet ut til å få et noenlunde stabilt flertall i midten, etter at sentrumhøyre-gruppa EPP ble valgets soleklare vinner med et foreløpig resultat på 185 mandater.
Sammen med sosialdemokratiske S amp; D (137 mandater) og liberale Renew (79 mandater) kan de danne et flertall med drøyt 400 av de i alt 720 setene i parlamentet.
Det styrker EPPs Ursula von der Leyens sjanser til å bli gjenvalgt som EU-kommisjonens president.
Selv sa hun allerede søndag kveld at hun er «trygg på» å få en ny periode.
Vrien balansegang
Men saken er langt fra sikker. I Brussel regnes ikke flertallet for å være særlig komfortabelt, og allerede mandag var Leyen i gang med å samle støtte, melder Reuters.
Hun trenger tommel opp fra 361 av representantene i parlamentet for å bli gjenvalgt.
Det kan bety hestehandler med både De Grønne – som ble valgets taper – og partigruppene på ytterste høyre og venstre fløy. Hva de vil kreve i retur for å støtte henne, gjenstår å se.
Det kan også bli en vrien balansegang. For dersom Leyen prøver å sanke støtte fra De Grønne, kan hun risikere at flere på høyresiden i EPP hopper av. Og vender hun seg mot ECR, risikerer hun å tape støtte i både S amp; D og Renew.
For å bli gjenvalgt må Leyen også ha støtte fra et flertall av EU-landene. Også her råder usikkerhet. For eksempel har Frankrikes Emmanuel Macron trukket fram EUs tidligere sentralbanksjef Mario Draghi som et mulig alternativ.
Kan bli avgjort i juli
Men om det raskt skulle vise seg at Leyen har støtte fra et flertall både i Ministerrådet og parlamentet, kan hun bli godkjent allerede på EU-toppmøtet i slutten av juni.
Dermed kan saken bli avgjort når de nye parlamentet trer sammen for første gang i Strasbourg i juli. Hvis ikke blir den hengende til over sommeren.
Også når det gjelder de øvrige topposisjonene i EU, som president for EUs ministerråd og president for EU-parlamentet, samt de tyngste kommissærpostene, er det duket for kamper og kompromisser.
Skille mellom nord og sør
EU-valget viser også at det nå går et skille gjennom Europa
I Norden opplevde de rødgrønne partiene oppgang, et resultat stikk i strid med resten av Europa, spesielt Tyskland og Frankrike, der ytre høyre-partiene Nasjonal Samling (RN) og Alternativ for Tyskland (AfD) fosset fram i valget.
Dermed var det særlig Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands statsminister Olaf Scholz som fikk juling i valget. Macron svarte med å utlyse nyvalg i Frankrike i slutten av juni.
I Sverige gikk Socialdemokraterna (S), Miljöpartiet de gröna (MP) og Vänsterpartiet (V) fram, mens Sverigedemokraterna (SD) for første gang gikk tilbake.
I Danmark skapte Socialistisk Folkeparti (SF) et rødt valgsjokk med å bli det største partiet.
Framgang for ytre høyre, men …
De høyreradikale og EU-skeptiske partiene i Europa er stort sett samlet i to partigrupper i EU-parlamentet, Europeiske konservative og reformister (ECR) og Identitet og Demokrati (ID).
Begge gruppene gikk fram og fikk flere mandater enn tidligere – ECR til 73, en oppgang på 10 prosent, og ID til 58, en oppgang på 8 prosent.
Men store partier på ytre høyre fløy, som Tysklands AfD og Ungarns Fidesz, tilhører ingen av gruppene.
Framgangen er uansett langt mindre enn det som var spådd på forhånd.
Mørkeblå supergruppe?
Hvordan høyresiden nå vil bruke sin nyvunne makt, er blant de store spørsmålene.
– Ytre høyre-partiene har fått stor framgang i en rekke land. Men for å kunne få en påvirkning på politikken er de avhengige av å samles i partigrupper. Det er partigruppene som er nøkkelen til innflytelse i EU-parlamentet, sier førsteamanuensis Guri Rosèn ved Universitetet i Oslo til NTB.
I forkant av EU-valget har det vært en rekke spekulasjoner om partiene på ytterste høyre fløy vil danne en ny «supergruppe». Den kan i så fall nærme seg EPP i størrelse.
Partiene kan dermed også gjøre krav på innflytelsesrike posisjoner i parlamentet.
Men hittil har ytre høyre-partiene vist liten evne til å gå i takt.
– Historisk sett har de ikke vært så gode på det, sier Rosèn.