Tre sorte granittstatuer av Senusret III, utstilt i British Museum. Alle mangler nese. Det trenger ikke være tilfeldig, mener amerikansk historiker og kunstekspert. Foto: Wikimedia Commons.
Derfor mangler så mange egyptiske statuer nese
Har du lagt merke til at mange eldgamle statuer fra Egypt mangler nese? Det er ikke bare tilfeldig, mener ekspert på egyptisk kunst.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I en kjent scene fra tegneserien Asterix klatrer den tykke og velmenende bautasteinhoggeren Obelix opp på Sfinksen og klarer å rive med seg nesen på det store monumentet.
Det skulle være forklaringen på hvorfor den kjente statuen i Giza, som er halvt løve og halvt menneske, fortsatt ligger der neseløs, så mange hundreår senere.
Nå har riktignok Obelix ingen skyld for Sfinksens manglende nese (den tilskrives ofte Sufi-presten Sa’im al-Dahr som skal ha hugget av nesen i 1378). Men det er ikke oppspinn at bemerkelsesverdig mange statuer fra det gamle Egypt mangler den vesle utveksten i ansiktet.
Ekspert på egyptisk kunst og kurator ved Brooklyn Museum, Edward Bleiberg, tror ikke det bare skyldes slitasje og tidens tann.
Statue av Amunhotep. Foto: Brooklyn Museum.
– Når man ser på mengden skader på samme sted, peker det på et mønster og at det kan ha vært gjort med hensikt, forteller Bleiberg i en artikkel på nettstedet Artsy.net . Artikkelen er også publisert i CNN.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHan mener det kan ha vært både politiske, religiøse, personlige og kriminelle grunner for å meisle bort nesen på de antikke statuene fra Egypt.
Til CNN sier han at de gamle egypterne trodde guddommer kunne ta bolig i avbildningene av seg, på samme måte som sjelen til en avdød person kunne bo i bildene og statuene laget for å minnes akkurat den personen.
Les også: Egypt: Har funnet gravkamre med 40 mumier
Fjerne kraften
Statuer og relieffer ble sett på som stedet der det overnaturlige møtte den jordiske verden. Men ved å ødelegge avbildningene, for eksempel ved å meisle bort nesen, kunne man ifølge Bleiberg deaktivere kraften til akkurat det relieffet eller den statuen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Den anerkjente amerikanske arkeologen og ekspert på egyptisk kunst, Edward Bleiberg. Foto: Brooklyn Museum.
– Den delen av kroppen som ble ødelagt, mistet sin funksjon. Uten nese ville ånden i statuen ikke lenger kunne puste, dermed ville vandalen effektivt ha «drept» den, forklarer Bleiberg til nettstedet.
Artikkelen fortsetter under annonsenVandalismen kunne også være rettet mot andre kroppsdeler enn nesen. Dersom man hugget av ørene på en gudestatue, trodde man at guden ikke lenger ville kunne høre bønner.
På statuer som var ment å vise mennesker som ofret til gudene, ble ofte venstrearmen ødelagt, slik at statuen mistet sin offer-funksjon. På samme måte ble høyrearmen ofte hugget av på statuer som skulle motta offer.
– I faraoenes tidsalder eksisterte det en klar forståelse av statuenes funksjoner. Til og med en gravrøver som først og fremst var interessert i å stjele verdifullt gravgods, var redd for at den døde kunne hevne seg om ikke avbildningen av ham eller henne ble ødelagt, sier han til nettstedet.
Les også: 4.400 år gammelt gravkammer oppdaget i Egypt
Synet forandret seg
«Stela of Setju». Relieff. Foto: Brooklyn Museum.
Synet på statuene forandret seg gjennom århundrene. I den første tiden med kristendom i Egypt, rundt det første og tredje århundre etter vår tidsregning, mente mange at det var hedenske demoner som bodde i statuene.
Artikkelen fortsetter under annonsenFor å få bukt med hedenskapen ble de rituelle gjenstandene, særlig statuer som viste ofringer, angrepet.
Etter at muslimene la under seg Egypt i det sjette århundret, hadde frykten for statuene gitt seg, og det ble vanligere å drive gjenbruk av de gamle statuene. Da var det ikke uvanlig at steinstatuer ble trimmet til mer håndterlige firkantede blokker og brukt til konstruksjon og bygging.
Artikkelen fortsetter under annonsenGamle templer ble omtrent sett på som steinbrudd, ifølge Bleiberg.
– Denne praksisen virker hårreisende, særlig sett gjennom våre moderne briller. Men de gamle egypterne hadde ikke noe ord for «kunst». Det vi ser på som kunst, så de på som redskaper og nyttegjenstander, sier sier Bleiberg til Artsy.net.
– Når vi omtaler disse gjenstandene som kunst, tar vi dem ut av den opprinnelige konteksten.
Les også: Lette forgjeves etter Tut-Ankh-Amons «hemmelige kammer»
Artikkelen fortsetter under annonsenIkonoklasme
Ikonoklasme kommer av gresk ikon og klaein, 'bilde' og 'knuse' og kan kalles billedstorm. I alminnelig betydning innebærer det en billedfiendtlighet, som for eksempel i den islamske kunst. Særlig brukes ordet om billedstormen i Konstantinopel i 726–843.
(Store norske leksikon)
Utstilling
Bleibergs undersøkelser har resultert i en egen utstilling kalt Striking Power: Iconoclasm in Ancient Egypt, som tar for seg antikkens ødelegging av bilder, symboler og monumenter på grunn av religiøse eller politiske motiv, såkalt «ikonoklasme».
Det er forsøkt å skille mellom de statuene der skaden har oppstått tilfeldig eller på grunn av uhell - og de statuene der skaden skyldes en bevisst handling.
Utstillingen Striking Power: Iconoclasm in Ancient Egypt vises fram ved Pulitzer Arts Foundation i St. Louis, USA, fram til 11. august.
Les også:
Katakombene har ligget delvis under vann - nå åpnes det for turister
