Da Australia erklærte krig mot en flokk fugler - og tapte

Se videobilder fra krigen mot emuene.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Høsten 1932 fant et av krigshistoriens mest minnerike oppgjør sted. The Commonwealth of Australia på den ene siden ... og en flokk emuer på den andre. Gjett hvem som vant.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er tidlig på morgenen onsdag den 2. november 1932. Soldater fra en australsk artilleritropp under ledelse av major G.P.W. Meredith, gjør oppstilling i det varme, rustrøde landskapet halvveis mellom byen Perth og gullgraverbyen Kalgoorlie vest i Australia.

De har kommet for å bistå lokale bønder, tidligere veteraner fra første verdenskrig, i kampen mot en rask og fryktløs fiende som lenge har herjet i området. Nå skal motstanderen tas knekken på, en gang for alle.

Den australske artilleritroppen pakker opp og gjør klar to Lewis maskingevær og 10.000 runder med ammunisjon. Et filmteam er på plass for å forevige kampene til filmrullen. Major Meredith beordrer noen lokale jegere ut for å drive fienden inn på skuddhold. Så sikter soldatene inn maskingeværene og gjør seg klar til første skuddsalve. Det er alvor. Det er krig. Det er en krig de ikke kan tape.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På den ene siden The Commonwealth of Australia. På den andre omlag 20.000 ubevæpnede fjærkre.

Dette er den sanne historien om da Australia tapte en krig mot en flokk emuer.

En pest og en plage

I 1932 gikk Australia til krig mot den ene halvdelen av riksvåpnet sitt. De erklærte krig mot emuen.
I 1932 gikk Australia til krig mot den ene halvdelen av riksvåpnet sitt. De erklærte krig mot emuen.

Det australske riksvåpenet består av et skjold omkranset av en kenguru og en emu, visstnok valgt fordi de to dyrene bare kan bevege seg framover.

Men for å skjønne hvorfor i all verden den australske hæren bestemte seg for å erklære krig mot den ene halvdelen av riksvåpenet sitt, må vi gå noen skritt tilbake og se på forløpet til det forunderlige oppgjøret mellom mann og natur.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Ingen hadde fortalt dem at første verdenskrig var over

På begynnelsen av 1930-tallet skjøt emubestanden i Vest-Australia i været. Og i jakten på føde og vann begynte flokker av den australske nasjonalfuglen å bli en pest og en plage for lokale bønder, bønder som tidligere hadde vært soldater som kjempet i den første verdenskrig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke bare tråkket emuene ned kornåkre; deres forkjærlighet for å løpe fort rett fram rett fram samme hva de støter på, ble også skjebnesvangert for flere kilometere med gjerder satt opp for å holde ville kaniner unna.

Bøndene fryktet for avlingene sine, og kontaktet det australske forsvaret som lovet å rykke inn for å fikse, tja, biffen om du vil.

De fleste så for seg at det skulle bli en enkel match, og at de australske soldatene snart skulle kunne smykke seg med noen emufjær i hatten.

Slik gikk det imidlertid ikke.

Saken fortsetter under bildet

Store horder emuer kan være et fryktinngytende (eller imponerende, alt etter hvordan du ser det) syn. Her migrerer en solid flokk på sin årlige vandring mot den sørvestlige delen av Australia. Foto: WA Department of Agriculture and Food.
Store horder emuer kan være et fryktinngytende (eller imponerende, alt etter hvordan du ser det) syn. Her migrerer en solid flokk på sin årlige vandring mot den sørvestlige delen av Australia. Foto: WA Department of Agriculture and Food.

Første slag

Så er da ikke emuen akkurat noen småfugl heller. Fuglearten, som bare finnes i Australia, kan bli ca 1,7 meter høy og veie rundt 50 kilo.

Men med en gjennomsnittssoldat på 76 kilo og en høyde på 1,79 meter var oddsene likevel på det australske forsvarets side da de bruste med fjærene og erklærte krig mot emuene i november 1932.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Regnehesten Hans sjokkerte en hel verden

Krigens første kamp var mot en flokk på rundt førti emuer. Jegere ble sendt ut i biler for å drive fuglene inn på skuddhold. Da flokken var én kilometer unna, kom første skuddsalve fra maskingeværene. Det var dessverre for menneskene alt for tidlig, slik at skuddene ikke nådde fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Andre og tredje runde var mer suksessfull, sett fra menneskenes ståsted, og klarte å ta livet av henholdsvis seks og ni fjærkre. Dessverre ble en lokal farm fullstendig ramponert av emuene i angrepet, skriver nettsiden Historynuggets.com. Men slik kan krig være noen ganger, nådeløs.

Jevn kamp

Den australske emuen er ikke akkurat noen spurv. Fuglearten, som bare finnes i Australia, kan bli ca 1,7 meter høy og veie rundt 50 kilo. Foto: colourbox.com.
Den australske emuen er ikke akkurat noen spurv. Fuglearten, som bare finnes i Australia, kan bli ca 1,7 meter høy og veie rundt 50 kilo. Foto: colourbox.com.

I et forsøk på å overliste emuene og komme seg nærmere fienden, bestemte det australske forsvaret seg for å bytte taktikk før det neste store slaget.

Ifølge nettsiden Historyuncaged ble de to maskingeværene gjort klare ved en demning hvor man håpet fuglene ville samle seg for å drikke vann.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og ganske riktig, i det solen var i ferd med å svinne, nærmet en flokk på rundt 100 emuer seg.

De australske soldatene lå musestille mens de ventet på at den fjærkledde motstanderen skulle komme på skuddhold. Da emuene var hundre meter unna, åpnet soldatene ild.

Denne gang gikk det imidlertid i fuglenes favør. Da skuddene begynte å falle, løp emuene i alle andre retninger enn mot motstanderen, slik at det var meningsløst å fortsette skytingen.

Selv om soldatene ikke klarte å drepe en eneste emu ved demningen, hadde de i det minste bevist at de klarte å komme seg tett innpå fienden, og det var jo ikke verst bare det.

Les også: I 1822 fløy denne storken til Tyskland - og ga svaret på et stort mysterium

Samme taktikk

Beretningene fra krigen spriker noe fra kilde til kilde. Vi har i vår gjengivelse forsøkt å sy sammen historiene fra flere kilder til én historie. Der historien spriker, har vi forsøkte å legge inn link til kilden vi har benyttet oss av. Foto: Stillbilde fra film.
Beretningene fra krigen spriker noe fra kilde til kilde. Vi har i vår gjengivelse forsøkt å sy sammen historiene fra flere kilder til én historie. Der historien spriker, har vi forsøkte å legge inn link til kilden vi har benyttet oss av. Foto: Stillbilde fra film.

Dermed valgte det australske forsvaret å bruke samme taktikk i neste slag, da kampen sto på en åker, hvor en flokk emuer hadde forvoldt mye skade.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Flokken var stor og bestod av rundt tusen individer. Oddsen for å treffe var altså på menneskenes side.

Soldatene rigget seg til ved et vannhull, før de nok en gang ventet tålmodig med våpnene sine inntil emuene kom på skuddhold.

Da det smalt fra maskingeværene, gjorde fuglene det samme som dagen forut. De sprang i alle retninger mens kulene fløy. Færre enn tolv emuer skal ha mistet livet i kampen, ifølge rapportene. Slaget ble altså ingen umiddelbar suksess for det australske forsvaret. De australske soldatene poengterte riktignok at ett av maskingeværene dessverre hadde begynt å streike på grunn av regn, hvilket selvsagt var ubeleilig, men den gjengse holdningen til både media og folk flest lot til å være at antallet drepte fjærkre var oppsiktsvekkende lavt, streikende maskingevær til tross.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Ringenes Herre-regissør med dokumentar om første verdenskrig

Saken fortsetter under bildet

Krigen mot emuene ble filmet av et filmteam som skulle dekke Australias heroiske kamp mot den fjærkledde motstanderen.
Krigen mot emuene ble filmet av et filmteam som skulle dekke Australias heroiske kamp mot den fjærkledde motstanderen.

Kamikazeangrep

Krigsteoretikere vil muligens hevde at emuene valgte geriljataktikk som sin militære strategi. Geriljakrig kjennetegnes ved at det er små styrker som tar overraskende eller uventede anslag, som sprengning, bakhold, ildoverfall og snikskyting.

For emuenes del var det nok mer fokus på små styrker med overraskende anslag - og mindre på det med sprengning, ildoverfall og snikskyting.

Emuene skjønte raskt grunnleggende militærtaktikk - som at det var lurt å holde seg langt unna skuddsalver. Foto: Colourbox.com.
Emuene skjønte raskt grunnleggende militærtaktikk - som at det var lurt å holde seg langt unna skuddsalver. Foto: Colourbox.com.

Skjønt, i et dramatisk tilfelle skal emuene ha slått tilbake mer eller mindre uplanlagt da en fugl ble påkjørt og led kamikazedøden. Ifølge beretningen satte fuglen seg fast i bilrattet etter påkjørselen, slik at kjøretøyet krasjet inn i et gjerde. For den bevingende fienden døde trolig emuen som en helt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Landene som ikke lenger eksisterer

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tross for at emuene var overlegne i antall, holdt de seg for det meste i små grupper i møte med det australske forsvaret - som i tillegg hadde oppbakking fra femti nybyggere som også ville være med og kjempe på nasjonens vegne.

«Hver av disse gruppene ser ut til å ha sin egen leder som holder vakt, mens resten av flokken beiter ivrig», skrev avisen The Sunday Herald.

Avisen skrev videre at det så ut til at «emuene raskt fikk en forbedret forståelse av militær strategi». De lot til å skjønne at om de bare sto langt nok unna, så ville soldatene bevæpnet med Lewis-maskingeværene ikke klare å treffe dem.

Når emuene været fare sendte lederen av hver emugruppe ut et varselskrik, og de nærmeste fuglene flyktet unna. Gruppens frykt smittet over på resten av flokken, slik at situasjonen raskt utviklet seg til en total masseflukt mot nærmeste skjulested.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hver trefning førte til at store mengder hvete ble tråkket ned. Dermed gjorde de militære angrepene ofte mer skade enn gavn. Trolig begynte soldatene etter hvert å angre på at de i rent overmot hadde bedt et filmteam om å overvære kampen mot emuene.

Les også: 75 år siden det blodigste slaget i historien

Saken fortsetter under bildet

Faksimile fra den nå utgåtte avisen The Sunday Herald som omtaler krigen mot emuene. National Library of Australia.
Faksimile fra den nå utgåtte avisen The Sunday Herald som omtaler krigen mot emuene. National Library of Australia.

Verdig motstander

Major Meredith lot til å være imponert over utholdenheten til sin bevingede fiende.

Det kunne nesten virke som om han så på emuene som en verdig motstander da han ble sitert med følgende utsagn:

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Dersom vi hadde hatt en militær avdeling som kunne takle kuler like godt som disse fuglene, så kunne vi ha gått til krig mot en hvilken som helst armé i verden. De møter maskingeværene våre like usårlige som tanks. De er som zuluene, sa han.

Den australske forsvarsministeren Sir George Pearce var mannen som bestemte at det skulle erklæres krig mot emupopulasjonen. Foto: Wikimedia Commons.
Den australske forsvarsministeren Sir George Pearce var mannen som bestemte at det skulle erklæres krig mot emupopulasjonen. Foto: Wikimedia Commons.

Det var ikke så rent lite omstendelig å ta livet av den store fuglen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det finnes bare en måte å drepe emuer på - skyt den gjennom bakhodet mens munnen er lukket eller gjennom framsiden om munnen er åpen. Det sier litt om hvor vanskelig det er, forklarte et vitne til The Sunday Herald.

Kampen mot fuglene fortsatte en knapp uke. I løpet av denne uken forsøkte soldatene blant annet en taktikk hvor maskingeværene ble montert på lastebiler på jakt etter emuer.

Men suksessen uteble.

Latterliggjøring

De lave tapstallene hos «fienden», kombinert med latterliggjøring fra pressen og sivilbefolkningen, førte til at den australske forsvarsminister George Pearce til slutt erklærte krigen mot emuene for over. Nederlaget var et faktum, og styrkene ble trukket tilbake den 8. november, etter kun seks dager.

Opplysningene spriker i hvor mange emuer som ble drept i løpet av den ukelange aksjonen. Noen kilder anslår mellom 20 og 50, mens andre anslår at antallet kan ha vært bortimot 2-300. Tallet har uansett blitt ansett som latterlig lavt både av samtiden og ettertiden, styrkeforholdet tatt i betraktning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Fjertomanen prompet seg til topps

Artikkelen fortsetter under annonsen

Debatt om medaljer

Den militære fiaskoen førte til stor debatt i Representantenes Hus i Australia.

Spørsmålene var blant annet knyttet til hvem som skulle betale for den militære aksjonen - og om det skulle utdeles medaljer til de mer eller mindre tapre soldatene som var med.

Da problemstillingen ble tatt opp, uttalte den australske arbeiderpartipolitikeren A.E. Green at eventuelle medaljer strengt tatt burde bli utdelt til emuene, som «har vunnet hver runde hittil».

Da historien skulle skrives var det dermed emuene som ble erklært som vinner av den korte krigen.

I dag regner man med at det finnes rundt 725.000 ville emuer i Australia. Tallet er imidlertid usikkert ettersom fuglen er så vanlig at det ikke foretas hyppige emutellinger.

Kilde: Australian Geographic , Atlas Obscura , scienceabc.com , The Sydney Morning Herald , historynuggets.com