100 år siden slutten på første verdenskrig:I den ellevte time
11. november er det 100 år siden den første verdenskrigens gru endelig var over. Dagens europeiske ledere er smertelig klar over viktigheten av internasjonalt samarbeid, tross Donald Trumps avvisning av «globalismen», mener historieprofessor.
Artikkelen fortsetter under annonsen
11/11 klokken 11. På dette noe teatralske tidspunktet trådte endelig våpenhvilen i Europa i kraft, etter fire års stillingskrig. Første verdenskrig kostet 18 millioner livet i Europa og rundt om i kolonibesittelser og på hav over hele verden. Den er fortsatt en av historiens mest dødbringende konflikter.
Etter krigen gikk fire av de store, landbaserte imperiene i Europa i oppløsning. Det var krigens tapere, samt Russland som fikk en bolsjevik-revolusjon. Det osmanske riket ble delt opp i mindre britiske og franske «mandatområder», og fra 1923 det moderne Tyrkia. Også det tyske keiserriket og Østerrike-Ungarn gikk i oppløsning.
Mindre nasjonalstater vokste frem i deres sted.
– Fredsavtalene etter første verdenskrig skapte et bånd av små og mellomstore stater fra Finland i nord til Jugoslavia i sør, sier historieprofessor ved Syddansk Universitet, Nils Arne Sørensen, til ABC Nyheter. Han har skrevet «Den store krigen. Europeernes første verdenskrig» (2010), en anerkjent oversiktfremstilling av krigen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMange hadde ønsket seg slike nasjonalt funderte stater, men overgangen fra «imperienes tidsalder» bød også på utfordringer.
– I den nye europeiske orden inkluderte flere av de nye, nasjonalt funderte, statene store etniske og språklige minoriteter innenfor sine grenser. Dette førte til territorialkrav de nye landene imellom, og la grunnlaget for en rekke fremtidige konflikter, sier professoren.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenEt eksempel så Europa i Jugoslavia under krigen fra 1992-1995. Landet ble opprettet like etter verdenskrigens slutt, og eksisterte i forskjellige inkarnasjoner gjennom forrige århundre med en flere nasjonale og etniske minoriteter innenfor sine grenser. Etter kommunismens fall spilte politiske ledere og separatistgrupper på motsetningene mellom disse.
Nasjonalisme eller internasjonalt samarbeid?
Etter første verdenskrig søkte Europa å realisere den store visjonen om et internasjonalt politisk samarbeid for fred og fellesskap mellom nasjonene. Folkeforbundet var en amerikansk idé, en forløper til FN. Men USA ble aldri med, og dermed trodde heller ikke Frankrike og Storbritannia at organisasjonen reelt kunne fungere som ramme for internasjonale forhandlinger.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Små stater som Norge og Danmark hadde interesse i denne type verdensorden, men man hadde lite hell med den nye internasjonale organisasjonen på 20- og 30-tallet. Likevel kan man si at FN var en videreføring av Folkeforbundet, tuftet på disse ideene. I FN rettet man opp noen av feilene som ble gjort blant annet ved å gi stormaktene vetomakt i sikkerhetsrådet. Selv om det måtte enda en verdenskrig til, sier Sørensen.
Trumps avvisning av «globalismen»
I FNs hovedforsamling 25. september sa USAs president Donald Trump blant annet: «USA styres av amerikanere, vi avviser ideologien globalisme og vi omfavner doktrinen patriotisme. (...) Vi kommer aldri til å overgi USAs suverenitet til et ikke-valgt, globalt byråkrati.»
Artikkelen fortsetter under annonsenDagens amerikanske fokus på en «nasjonalstatenes orden» under president Donald Trump ligner den amerikanske linjen etter første verdenskrig, mens landet etter andre verdenskrig aksepterte behovet for internasjonalt samarbeid i en verdensorganisasjon som FN, mener professoren:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Likevel vil det være feil å si at Trump har vendt ryggen til alt slikt samarbeid. Jeg vil være forsiktig med svartmaling og å trekke alt for tydeligere paralleller. I dag har verdens land sterke tradisjoner for internasjonalt samarbeid.
Ikke minst i Europa er man svært bevisst verdien av slikt samarbeid, mener Sørensen.
– Jeg vil vedde mye på at dette også vil vektlegges i talene Europas ledere kommer til å holde ved 100-årsmarkeringene 11. november.
– Det kan hende jeg er for optimistisk, men jeg tror ikke vi vil vende tilbake til en like anarkistisk verdensorden som vi så før første verdenskrig, alle Trumps utspill til tross.
Les også: Landene som ikke lenger eksisterer
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Skapte dagens Midtøsten
Også i Midtøsten ble grensene etter første verdenskrig trukket på ny, etter seierherrenes vilje. Det er en vanlig analyse at oppstykkingen av det osmanske riket er del av bakgrunnen for konfliktene i Midtøsten helt opp til vår tid, som i Syria.
Artikkelen fortsetter under annonsenDe tidligere osmanske besittelsene i dagens Syria og Libanon tilfalt Frankrike som mandatområder, mens Palestina og Irak ble britiske.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Grensene var basert vel så mye på seierherrenes strategiske ønsker og hvor naturressurser befant seg, som hvor ulike etniske og språklige grupper bodde. Dette så man ikke minst i Irak, der seierherrene gikk bort fra tanken om et selvstendig Kurdistan på grunn av de store oljeforekomster i Nord-Irak, sier den danske professoren.
Det var også planer om å dele opp Tyrkia; deler av territoriet skulle gå til Hellas, andre deler forbli under alliert kontroll etter krigen. Men her ledet offiseren Kemal Atatürk et militært opprør, og grunnla det moderne Tyrkia i 1922.
Året etter våpenhvilen i Europa fulgte Versailles-traktaten, undertegnet 28. juni 1919. Sett med tyske øyne var det en rekke problemer med avtalen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det ble et Europa basert på nasjonal selvbestemmelse, men mange områder ble skilt ut fra det tyske riket uten at lokalbefolkningen fikk være med på beslutningen, sier professor Sørensen.
Les også: Vakre landskap med blodig historie
Se ABC Nyheters video: Derfor startet første verdenskrig
Nye spliders frø
Dermed fikk man ordninger som «den polske korridor», som skilte Danzig og Øst-Preussen fra det tyske riket og ble del av bakgrunnen for andre verdenskrig. Det tysk-vennlige Østerrike var adskilt fra det nye Tyskland. Her marsjerte østerrikskfødte Adolf Hitlers styrker inn uten motstand ved «Anschluss» (tilslutningen) i 1938.
– Svært mange tysktalende østerrikere ønsket å være del av Tyskland umiddelbart etter verdenskrigen, men dette ble forbudt av de seirende parter i Versailles-avtalen, sier Sørensen.
Artikkelen fortsetter under annonsenDe enorme krigsskadeerstatningene og at Tyskland måtte innrømme «skyld» for krigen ble også opplevd som bittert urettferdig av tyskerne. De var også katastrofale for økonomien i den påfølgende «Weimar-republikken», og med på å øke oppslutningen om ekstreme og udemokratiske krefter. Kravene om demilitarisering i et land det militæret hadde spilt en viktig samfunnsrolle var ydmykende for tyskerne. Nazistenes maktovertakelse i Tyskland fulgte i 1933.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Versailles-avtalen ble noe helt annet enn tyskerne så for seg da de søkte fred, sier Sørensen.
Noen historikere har lagt vekt på at krigens «brutalisering av en generasjon unge menn» bidrar til å forklare fenomener som nazismen i Tyskland, fascismen i Italia og brutaliteten i den russiske borgerkrigen etter revolusjonen i 1917.
– Men man må ikke glemme de antimilitaristiske og demokratiske fredsbevegelsene som vokste frem blant tyske sosialdemokrater og i franske veteranbevegelser. Mange hadde opplevd krigens grusomheter på kroppen, og ønsket ikke en gjentakelse, sier Sørensen.
Les også: 100 år siden krigen som endret Europa brøt ut (2014)
Se video: Ringenes Herre-regissør Peter Jackson har restaurert arkivfilm fra første verdenskrig i et imponerende dokumentarprosjekt:
Les også:
Spanskesyken - viktige lærdommer til neste store influensa-katastrofe
Ringenes Herre-regissør med dokumentar om første verdenskrig