Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Da Watergate-skandalen smalt for fullt i 1974, skrev den fremtidige president Bush brev til Richard Nixon, der han sa partiet ikke lenger kunne støtte ham, og ba han gå av. Dagen etter kastet Nixon inn håndkledet.
Bush var formann i det republikanske partiet (RNC), og håndplukket av Nixon til det mektige vervet. Likevel gikk han altså mot «sjefen».
Hilmar Mjelde fra Universitetet i Bergen og den anerkjente amerikanske partiforskeren Robert Harmel skal forsøke å finne ut hva som var årsaken, og har fått tilgang til å grave i det som er en gullgruve for statsvitere.
Forskningen er superrelevant opp mot situasjonen og maktstrukturen i både det republikanske og demokratiske partiet i dag, og for utfallet av hvem som blir USAs president.
Normalt kontrollerer presidenten partiorganisasjonene. Sin korte politiske fartstid til tross, er det en utbredt oppfatning av Donald Trump nå «eier» det republikanske partiet, og at ingen tør å gå i mot ham.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Den norske eksperten som fikk rett
– Hadde den republikanske partiorganisasjonen hatt mer makt i 2016, ville de ha klart å stoppe Trump, sier statsviter og postdoktor Hilmar Mjelde til ABC Nyheter fra A&M Universitetet i Texas i USA, der han og professor Robert «Bob» Harmel har Bush seniors bibliotek vegg i vegg med instituttet.
Saken fortsetter under bildet
– Det er luksus å ha et presidentbibliotek vegg i vegg med instituttet en jobber ved! Jeg så Bush selv her tilbake i 2013. Slike presidentbiblioteker er både museum for presidentperioden, og et arkiv for dokumenter fra presidentskapet, sier Mjelde opprømt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenBush var en unik president grunnet alle sine toppverv i amerikanske politikk – inkludert altså formann i det republikanske partiet under Watergate-skandalen. Men i motsetning til i Norge, står partiorganisasjonene i USA svakt.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Presidenten er partileder, opposisjonspartiet har ingen enkelt leder. Ganske annerledes fra Norge, altså. Vi så at det republikanske partiet var maktesløs overfor Trump i 2016, mens Demokratene hadde i realiteten forhåndvalgt Hillary Clinton, sier Mjelde.
Les også: USA-eksperter mener Trump står sterkt: – Du kan trygt si at han er undervurdert
Det var på 70-tallet partiene mistet kontrollen over nominasjonsprosessen. Demokratene tok grep for å gjenvinne den gjennom ordningen med superdelegater.
Mjelde og Harmel vil finne ut om Bush gjorde noe for å styrke eller svekke partiet, både som generalsekretær og senere som president.
– Dette er altså ikke bare abstrakte akademikergreier. Disse problemstillingene går direkte til kjernen av hvem som blir USAs president, sier Mjelde, og utdyper hvorfor Bush er så interessant.
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Vi er veldig nysgjerrig på hvem som egentlig bestemte at det republikanske partiet skulle «forlate» sin egen president, Nixon. Egentlig er jo generalsekretæren presidentens utvalgte. Var det bare Bush, eller flere også? spør Mjelde, og fortsetter:
– Vi har her et tilfelle av et amerikansk parti som altså var selvstendig fra sin egen president. Det er spesielt, og hadde store konsekvenser – Nixon trakk seg dagen etter. Og så har vi en hypotese om at Bush tok godt vare på partiet som president, fordi han hadde hjerte for det etter sin periode der.
Artikkelen fortsetter under annonsenGeorge H. W. Bush og Robert Nixon
Les også: Bush med sviende utfall mot Trumps politikk
Mjelde sier han og professor Harmel har diskutert disse problemstillingene i ett års tid, blant annet mens Mjelde har vært gjesteforsker ved Université Panthéon-Assas i Paris, og opptatt med SCANPUB-prosjektet ved Universitetet i Bergen om skandinavisk innvandringsdebatt.
Artikkelen fortsetter under annonsenNå er han tilbake ved i Texas A&M for fjerde gang siden 2013.
– Bob er kanskje USAs fremste partiforsker, og virkelig en nestor på feltet. Han har samarbeidet i årevis med vår felles UiB-kollega Lars Svåsand, som er en annen internasjonal toppforsker. Via Lars har jeg blitt kjent med Bob, og vi ga nylig ut en bok sammen om Fremskrittspartiene i Norge. Bob har skrevet flere anerkjente verker om partiorganisasjon, som er viktige greier. Det er jo partiene som strukturerer folkestyret over alt, sier Mjelde, og understreker:
– Å studere partier er å studere selve maskineriet i demokratiet vårt. Bob er spesielt interessert i de to fremskrittspartiene, og har faktisk intervjuet Carl I. Hagen flere ganger!
Les også: Norsk USA-ekspert i Texas: – Den politiske atmosfæren er blitt giftig
– Dere skal dypdykke i materialet fra da Bush var generalsekretær for RNC, og undersøke hvem som eventuelt influerte ham. Er det nybrottsarbeid?
Artikkelen fortsetter under annonsen– All forskning skal tilføre noe ny kunnskap, og mye kan fortsatt sies om maktforholdet mellom amerikanske presidenter, presidentkandidater og partiet deres, sier Mjelde.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hadde den republikanske partiorganisasjonen hatt mer makt i 2016, ville de ha klart å stoppe Trump.
Han utdyper:
– I det demokratiske partiet ønsker nå Bernie Sanders å fjerne mange av superdelegatene. Og han er ikke demokrat engang. Det kan i slå tilbake på ham dersom han blir president, og noen vil utfordre ham internt i fremtiden. Så vi ønsker å finne ut mer om hvordan presidentene styrer eller ikke styrer partiet sitt. Dette kan i tur påvirke hvor godt partiene gjør det i neste valg, og hvem som blir presidentkandidat, sier Mjelde.
– Vi vil også sammenligne med Obama som partileder. Han har fått mye kritikk for å ha forsømt hele partiet, og at hele presidentskapet hans handlet om hans egen person.
Les også: Ny dommer i høyesterett kan påvirke USA i 40 år
Senest før helgen tok Barack Obama i en tale til DNC nærmest på seg skylden for tilstanden i partiet, men beskrev det som at partiet også hadde forsømt oppgavene sine mens han var president, ifølge Aftenposten, som siterer Politico.
Obama påpekte at demokratene bør lære av deres politiske motstandere. Ifølge eks-presidenten har republikanerne kontinuerlig bygget opp egen infrastruktur og økt pengeinnsamlingskapasiteten, til tross for at partiet har måtte forandre profil under Trump-administrasjonen.
Mjelde sier de er nysgjerrig på hvem som egentlig bestemte at det republikanske partiet skulle «forlate» sin egen president, Nixon, i 1972.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Var det bare Bush, eller flere også? Vi har her et tilfelle av et amerikansk parti som altså var selvstendig fra sin egen president.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Er det mulig å trekke en parallell fra jobben Bush gjorde i NCR i 73/74 til ståa i GOP og støyen rundt Donald Trump i dag? Jeg tenker på Muellers gransking, tiltaler tatt ut mot Trumps nære medarbeidere og eventuelle bånd som vil knytte ham enda tettere til Russland-gate?
Les også: Donald Trump jrs drøm: – Ønsker å gå i farens fotspor
– Bob Harmel jobber med dette for tiden. Han mener den republikanske partiorganisasjonen er i ferd med å personifiseres under Trump. Det senator Bob Corker (republikaner som leder Senatets utenrikskomité og er åpen Trump-kritiker, red. anm.) som representerer Tennesse nylig kalte en «personkult». Altså at partiet mister selvstendighet, og alle må vise seg som Trump-lojalister, sier Hilmar Mjelde, og fortsetter:
– Det vil i så fall bety at partiet neppe vil kunne vise den type selvstendighet det gjorde under Bush på Watergate-tiden. Det kan være med å redde Trump i en eventuell riksrett, hvis han kan regne med full lojalitet fra partiet.
Artikkelen fortsetter under annonsenMjelde møtte George Bush senior ved A&M Universitetet i 2013, men sier de neppe får intervjuet ham personlig.
– Bush er for gammel og skral nå til å gjøre intervjuer, men det er mange andre sentrale republikanere innom her. I 2013 møtte jeg George W. Bush’ stabssjef Andy Card her – du vet, han som hvisket i øret på Bush Jr. på barneskolen på 9/11. Han var veldig hyggelig og ga meg attpåtil sin private kontaktinfo. Det er noe av det som er så spennende ved å være her – man kan treffe på folk i toppen av amerikansk politikk! sier Hilmar Mjelde entusiastisk.
