Tvangsreturnerte til Afghanistan:– Halvparten har flyktet på nytt

Det er organisasjonen Asylos som nylig har publisert en rapport om hva som skjer med returnerte asylsøkere i Afghanistan.

Dette er et nettverk av europeiske frivillige som forsøker å avdekke hva som skjer med asylsøkerne, og hva som er situasjonen i hjemlandene.

Deres rapport om situasjonen i Afghanistan er lite oppmuntrende lesning.

En av hovedkildene er Abdul Ghafoor som selv ble deportert fra Norge til Afghanistan i 2013.

– Siden den gang har jeg arbeidet med de som blir sendt tilbake til Afghanistan med tvang, sier Ghafoor i en epost til ABC Nyheter.

Han driver rådgivning i Kabul og leder Afghanistan Migrants Advice and Support Organisation (AMASO). De kan også bidra med å skaffe tvangsreturnerte tak over hodet i en kortere periode.

– Av de jeg har kommet i kontakt med har minst halvparten igjen forlatt landet, sier Ghafoor.

– Norge sender tilbake ungdommer til Afghanistan som er 17-18 år gamle, og for dem er det særlig vanskelig. Samfunnet tenker ikke positivt om dem, fordi de mistenkes for å ha gjort noe galt i landet som de deporteres fra, siteres Ghafoor i Asylos-rapporten.

Lokalt nettverk avgjørende

I rapporten understreker han at det egentlig er to hovedutfordringer for de som returneres - sviktende sikkerhet og manglende lokalt nettverk. Selv for de som har røtter i Kabul er situasjonen vanskelig.

I et land hvor klan, familie og sterke sosiale nettverk er avgjørende, havner mange av dem utenfor. Delvis fordi at de har vært borte fra landet i lengre tid og derfor blir mistenkeliggjort i det svært konservative Afghanistan.

Les også: Rekord i antall tvangsreturer fra Norge i 2016

Deres klær, hårklipp, opptreden og språk avslører dem. De blir sett på som «vestlige» og dermed også som noe annet. Og selv om de har lært seg et yrke eller tatt en utdannelse i årene utenlands, så betyr det ikke at det står en jobb og venter - selv om europeiske myndigheter mener at opplæring og kunnskap vil være dem til hjelp.

– Hos oss handler det ikke om kunnskaper for å kunne gå inn i en jobb, men derimot hvilket nettverk du har, sier Ghafoor.

Det samme problemet oppleves når man skal skaffe seg bolig. Kabul er i utgangspunktet en by for om lag en million mennesker, men etter mer enn tre tiår med krig så bor det nå fem-seks millioner innbyggere, og boligmarkedet er derfor svært stramt. Mange enslige flyktninger forsøker derfor å leie seg et rom sammen, og det er ikke uvanlig at fem-seks bor på samme rom.

For det tredje vil mange av de tvangsdeporterte ha det vanskelig med å skaffe seg en kone når det avgjørende sosiale nettverket mangler.

Les også: Advokater sjokkert over Norge: – Setter liv i fare

I rapporten beskrives det en form for utenforskap for de returnerte. Ikke bare skiller de seg ut og har vanskelig for å tilpasse seg de gamle skikkene. Enkelte av dem har også observert at islam kan praktisere på ulike måter, og det finnes også de som har forlatt religionen. Ingen av delene er dem til gangs i dagens afghanske samfunn.

Det kan være så enkelt at de ikke ber eller utøver islam på samme måte som de gjorde da de forlot landet for fem-seks år siden.

Og så finnes det de som har hatt sin oppvekst som flyktninger i Iran eller Pakistan og som aldri har vært i Kabul eller Afghanistan tidligere. De har det særlig vanskelig når de sendes tilbake med tvang til et hjemland som de ikke kjenner.

Ekskludert fra samfunnet

I tillegg har de som kommer fra landsbygda og/ eller usikre områder, ekstra utfordringer. I slike områder blir en som har vært i Europa antatt å være rik, selv om de fleste ikke er det - de har derimot gjeld til familie eller venner fra da de la ut på ferden.

– Folk prøver å utnytte deporterte fra Storbritannia, Tyskland eller Norge. De skjønner ikke at han har brukt tusenvis av dollar og nå er sendt tilbake uten penger, sier Ghafoor og understreker at mange derfor går med angst for å bli kidnappet.

– Deres mer vestlige livsstil og eventuelt avvikende religiøse oppfatning, gjør ikke saken bedre. Ja, de kan oppleve å bli ekskludert fra samfunnet, sier han.

Les også: Rekord i antall tvangsreturer fra Norge i 2016

I rapporten fra Asylos problematiseres det også at flyktningene har vært sett på som en investering for familien, og at noen av dem også har vært sentrale for familien i Afghanistan. Når de så deporteres tilbake kuttes pengestrømmen, og skyldes legges da gjerne på den tvangsreturnerte.

Det finnes flere tilfeller hvor familiene ber dem om å holde seg borte for ikke å bringe skam på familien, også fordi konseptet med tvangsretur og deportasjon knyttes til en tro på at den enkelte må ha gjort noe galt eller kriminelt siden de sendes tilbake til Afghanistan.

For Ghafoor og andre av Asylos sine kilder blir resultatet en gruppe mennesker som opplever seg stigmatiserte, og at det eneste som gjenstår for dem som alternativer er enten å forlate landet på nytt, knytte seg til kriminelle nettverk eller bli med i opprørsgrupper som kan gi dem nødvendig beskyttelse.

– Vi har også i det siste tilfeller hvor familier som har blitt tvangssendt hit for bare tre-fire måneder siden allerede har forlatt landet igjen. De ser ikke noen sjanser for seg og barna her, sier Ghafoor.