Urolig politisk tid i vente for Frankrike

Dersom ytre høyre-koalisjonen vinner flertallet i nasjonalforsamlingen, blir det første gang Frankrike har en ytre høyre-regjering siden nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig.

Resultatene fra første valgrunde 1. juli tyder på at Marine Le Pens anti-innvandrings- og nasjonalistiske parti Nasjonal samling (RN) har en god sjanse til å vinne flertallet i nasjonalforsamlingens underhus for første gang, men utfallet er fortsatt usikkert.

Uansett er det sannsynlig at president Emmanuel Macron må styre sammen med en regjering med et annet politisk syn enn ham selv de neste fire årene.

Hva har skjedd?

I første valgrunde fikk RN og deres allierte rundt en tredel av stemmene. Koalisjonen bestående av sentrum-venstre, de grønne og ytre venstre, kom på andre plass, foran Macrons sentrumsallianse.

Det franske valgsystemet baserer seg ikke på landsomfattende støtte til partiene. Kandidatene blir valgt direkte fra sine valgkretser, og én person representerer hver krets.

Flere titalls kandidater som fikk over halvparten av stemmene i sin valgkrets, fikk plass i nasjonalforsamlingen i første runde. I valgdistriktene der ingen fikk over halvparten av stemmene, holdes det en andre runde 7. juli mellom de to eller tre kandidatene som fikk flest stemmer.

Underhuset i nasjonalforsamlingen er det mektigste av de to kamrene. Det har siste ord i lovgivningsprosessen foran overhuset, som er dominert av konservative politikere.

Meningsmålinger antyder at RN vil få flest seter i den kommende nasjonalforsamlingen, men det er ikke klart om de får et absolutt flertall på 289 av 577 seter.

Hva skjer nå?

Rivalene til RN kjemper nå for å hindre at de får absolutt flertall.

Venstre-koalisjonen har sagt at de vil trekke sine kandidater i distrikter der de endte på tredje plass, for å sørge for større oppslutning mot ytre høyre. Det samme har Macrons sentrumsallianse uttalt.

Denne taktikken har fungert tidligere, da Le Pens parti ble ansett som en politisk outsider av mange. Men den seneste tiden har RN fått bredere og dypere støtte over hele landet.

Ifølge den tyske politikeren og Frankrike-eksperten Franziska Brantner kan stemmer fra unge være den avgjørende faktoren i andre runde av valget.

Men det avhenger av om unge som stemte for venstre-koalisjonen, vil støtte en kandidat fra Macrons allianse.

– Om mobiliseringen fungerer her er, mener jeg, et av de store problemene før søndag, sa Brantner i et intervju med Deutschlandfunk.

Hvorfor leder ytre høyre?

Mens Frankrike har en av verdens største økonomier og er en viktig diplomatisk og militær makt, sliter mange franske velgere med inflasjonen og lave inntekter – og en følelse av at de blir akterutseilt i globaliseringen.

Le Pens parti, som gir innvandring skylden for mange av Frankrikes problemer, har utnyttet denne frustrasjonen og bygget et landsomfattende nettverk av støtte, spesielt i småbyer og bondesamfunn som ser på Macron og politikerne i Paris som virkelighetsfjerne.

Sameksistens?

Dersom noen andre enn Macrons sentrumsallianse får flertallet i nasjonalforsamlingen, blir presidenten tvunget til å utnevne en statsminister som tilhører det nye flertallet.

I en slik situasjon – kalt «cohabitation» (sameksistens) i Frankrike – kommer regjeringen til å implementere politikk som avviker fra presidentens.

Det moderne Frankrike har vært gjennom tre perioder med sameksistens. Sist gang var det den konservative presidenten Jacques Chirac som hadde en sosialistisk statsminister, Lionel Jospin, fra 1997 til 2002.

Statsministeren står ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen, leder regjeringen og fremmer lovforslag.

I perioder med sameksistens er presidenten svekket innenrikspolitisk, men står fortsatt sterkt i utenrikspolitikken, europeiske saker og forsvar da hen har ansvaret for å forhandle og ratifisere internasjonale avtaler. Presidenten er også øverstkommanderende for landets væpnede styrker, og er den som har kodene til atomvåpnene.

Felles stemme utad?

Macrons presidentperiode går fram til 2027, og han vil ikke trekke seg før det. Men en svekket fransk president kan gjøre ting komplisert for landet på verdensscenen.

Under tidligere sameksistenser ble forsvars- og utenrikspolitikken ansett som uformelle «reserverte» felt for presidenten, som vanligvis var i stand til å finne kompromisser med statsministeren for å la Frankrike snakke med én stemme utad.

Men nå skiller både ytre høyre- og venstrekoalisjonens syn på disse områdene seg radikalt fra Macrons tilnærming og vil muligens være gjenstand for spenning under en potensiell sameksistens.

RNs statsministerkandidat Jordan Bardella sier han har til hensikt å være en statsminister i sameksistensen som respekterer grunnloven og presidentens rolle, men kompromissløs med hensyn til politikk RN vil innføre.

Bardella har også sagt at han som statsminister vil motsette seg å sende franske styrker til Ukraina – noe Macron ikke har utelukket. Bardella vil heller ikke gi Ukraina langdistanseraketter eller andre våpen som er i stand til å treffe mål på russisk jord.

Andre alternativer?

Presidenten kan utpeke en statsminister fra den koalisjonen i nasjonalforsamlingen med flest seter selv om de ikke har absolutt flertall – dette er tilfellet for Macrons egen regjering fra sentrumsalliansen.

Men RN har sagt at de vil avvise et slikt alternativ, fordi det betyr at en ytre høyre-regjering kan bli styrtet relativt fort gjennom en mistillitsvotering dersom de øvrige partiene går sammen.

Presidenten kan også forsøke å samle en bredere koalisjon fra venstre til høyre, men det blir ikke ansett som et sannsynlig alternativ på grunn av de store politiske uenighetene.

Et annet alternativ ville være å utnevne en «ekspertregjering» uten tilknytning til politiske partier, men som fortsatt må godkjennes av nasjonalforsamlingen. En slik regjering vil trolig ta seg av de mer hverdagslige sakene i stedet for å gjennomføre store reformer.

Dersom regjeringssamtalene tar for lang tid i løpet av sommerferien og Paris-OL, kan Macrons sentrumsregjering fortsette å styre i en overgangsperiode.