Ukrainas hemmelige våpen: – Noen ganger må du dø for friheten

Denne artikkelen ble først publisert hos Kapital.

Brovko er firebarnsmor og leder for den ukrainske medieorganisasjonen AIRPU – Association of Independent Regional Publishers of Ukraine. Siden Russlands fullskala-invasjon har hun selv sett hvordan kvinner har tatt lederroller i både forsvar og næringsliv – og slik bidratt til å holde landet i gang.

– Vi gjorde frykt om til handling. Kvinner tok ansvar da landet trengte det som mest, sier hun til Kapital i forbindelse med bladets kåring av Norges mektigste kvinner som publiseres på Kapital.no.

Nødsekken står klar

Under Maidan-opprøret i 2014 – også kjent som verdighetsrevolusjonen – da Russland tok kontroll over Krim, pakket Oksana Brovko, den gang småbarnsmor, umiddelbart en militærbag til seg selv – klar for mobilisering. Mannen gjorde det samme. Den gang var sønnen deres tolv år gammel. 

– Jeg la en plan sammen med familien for hva sønnen min skulle gjøre dersom vi aldri kom tilbake, forteller hun.

– I dag har jeg fire barn og lever midt i en fullskala krig. Nødsekken er fortsatt med meg, men nå inneholder den også førstehjelpsutstyr, powerbank, lommelykt, mat, vann og evakueringsdokumenter for barna.

I dag har jeg fire barn og lever midt i en fullskala krig.

Hun planlegger ikke lenger å kjempe ved frontlinjen, slik hun var innstilt på i 2014. Nå kjemper hun fra kulissene – for pressefriheten i Ukraina. Som mange andre kvinner har hun påtatt seg ansvaret både både som beskytter og for å bygge opp landet.

– Vi gjorde frykt om til handling. Vi opprettet evakueringssentre, reddet barn, organiserte frivillige initiativ og gjenoppbygget lokale virksomheter. Kvinner tok ledelsen og holdt samfunnet i gang.

68.000 kvinner i forsvaret

I dag tjenestegjør over 68.000 kvinner i Ukrainas væpnede styrker. Minst 5.000 av dem er utplassert i aktive kampområder. Det handler ikke bare om deltakelse, mener Brovko – men om å endre forståelsen av nasjonalt forsvar som noe hele samfunnet deler ansvar for.

– Kvinners økende rolle i forsvaret og økonomien er mer enn bare statistikk. Det er en tydelig utvikling som former hvordan det ukrainske samfunnet tilpasser seg under krigen, forteller Brovko.

– Kvinners mobilisering er frivillig, med unntak for noen yrker. Likevel utgjør kvinner nå 21 prosent av de nye søkerne ved vervekontorene. Mange jobber som droneoperatører og sanitetspersonell – og de gjør en effektiv innsats.

For Brovko og hennes medarbeidere i AIRPU – en organisasjon som beskytter og ikke minst styrker uavhengige regionale medier – handler forsvar også om informasjon og kommunikasjon.

– Kvinner yter godt i mange felt i fredstid. Og i krigstid kan vi prestere like godt som menn, sier hun.

Kvinner tar lederrollen i næringslivet

Også næringslivet er i endring. I 2024 ble mer enn halvparten av alle nye selskaper i Ukraina etablert av kvinner. Mange har rykket opp i stillinger de tidligere ikke hadde tilgang til.

– De fleste jeg kjenner som nå leder lokale og regionale medier, er kvinner. Mange av mine kolleger har blitt sjefredaktører og direktører, ettersom de fleste mannlige ansatte er blitt mobilisert, sier Brovko.

Mange av mine kolleger har blitt sjefredaktører og direktører, ettersom mennene er blitt mobilisert.

Før krigen var bare 15,9 prosent av topplederne kvinner. I 2022 lå CEO-andelen på 28 prosent, men steg igjen til 31 prosent i 2023. Veksten er særlig synlig i sektorer der fleksibilitet og innovasjon er avgjørende – som teknologi, media og sosialt entreprenørskap. I mer tradisjonelle bransjer er utviklingen langsommere, men tydelig.

Barndom under alarm

Hverdagen som firebarnsmor er krevende. Brovko og familien forlot hjemmet sitt bare timer etter invasjonen 24. februar 2022. Nå bor de i Vest-Ukraina.

– Datteren min spør hver kveld når vi skal hjem. Min yngste sønn, som er sju, spør om vi kommer til å bli angrepet i natt, sier hun.

Datteren min spør hver kveld når vi skal hjem. Min yngste sønn, som er sju, spør om vi kommer til å bli angrepet i natt.

De forsøker å leve et så normalt liv som mulig: skole, pianotimer, dans, popcorn på kino. Men hverdagen blir jevnlig avbrutt av flyalarmer og evakuering.

– Jeg må ofte forlate møter for å hente dem i skolens bomberom. Eller vi må avbryte en spasertur for å søke dekning.

Brovko innrømmer at hun savner tid med barna og kjenner på skyldfølelse for alt hun går glipp av.

– Hjertet brister når jeg hører hvordan de reagerer på flylyder eller plutselige høye smell. Men det hjelper å holde seg opptatt. Jeg føler meg nyttig – ikke bare for familien, men for landet. Frihet er ikke noe du er født med. Noen ganger må du slåss for den. Noen ganger må du dø for den.

– Nå pakker vi sekken sammen

I disse dager forbereder Brovko seg på å sende sin eldste sønn, som nå er 23 år gammel, til fronten. For Brovko er det et vendepunkt – og en sårbar, men uunngåelig del av virkeligheten.

– Vi oppdrar ikke barna våre for krig, vi oppdrar dem for fred. Men noen ganger må freden forsvares – også av dem vi elsker mest. Ingen mor er noensinne helt forberedt, men vi har oppdratt barna våre med verdier. Når de verdiene trues, må vi støtte valget deres om å forsvare dem. Min rolle som mor er å hjelpe ham med å forberede seg.

Sønnen har tatt førstehjelpskurs jevnlig og har pakket sin egen nødsekk – akkurat slik Brovko gjorde for ham da han var tolv.

– I 2014 pakket jeg en sekk og en plan for ham. Nå pakker vi sekken sammen. Det er den vanskeligste formen for symmetri.