Tre hardt skadde vil overleve, leder måtte selv kjøpe blod

Denne artikkelen ble først publisert hos Panorama Nyheter.

Det forteller organisasjonens leder Ynghild Solholm, som nå er tilbake fra Zimbabwe.

Ulykken skjedde 4. desember idet teamet var på vei hjem fra et bistandsoppdrag. Det var organisasjonens lokale leder gjennom ni år, den zimbabwiske advokaten Sailota Chagadama (55), som mistet livet.

Samtidig ble tre andre ansatte kritisk skadet, mens fire fikk lettere skader.

Solholm har de siste dagene både besøkt de skadde på sykehuset, hatt møter med legene på det private sykehuset og deltatt i begravelsen av den avdøde lokale lederen.

– Det som har skjedd er dypt tragisk, men den gledelige meldingen er at vi kan se stor framgang for de alvorlig skadde bare på de få dagene som har gått. Alle tre har kompliserte bruddskader, men legene fastslår at de vil overleve, sier Solholm.

De fire som ble lettere skadet, deriblant en norsk praktikant på besøk, er nå utskrevet fra sykehuset. 

– Stor belastning for alle

Den 48-årige hjelpearbeideren, som startet den lille hjelpeorganisasjonen på eget initiativ for drøyt tjue år siden, er tydelig sliten og berørt når Panorama snakker med henne. Da er hun på flyplassen, på vei hjem til Norge etter fem dager i byen Bulawayo i Zimbabwe.

– Dette har vært følelsesmessig veldig belastende og utrolig krevende for oss alle. Vi er en liten organisasjon der alle kjenner hverandre godt fra mange års arbeid, og føler seg som del av en familie, sier Solholm.

Hun viser til at det å være skadet på sykehus i Zimbabwe er noe helt annet enn å bli tatt hånd om på et sykehus i Norge.

– Her må kolleger, familie og pårørende selv ordne opp med mat, medisiner og utstyr som pasienter trenger, forteller hun.

Som eksempel viser Solholm til at hun måtte rundt til ulike helseinstitusjoner i Bulawayo for å kjøpe blod til de skadde. Det private sykehuset de var innlagt på hadde ikke blod til å gjennomføre de nødvendige operasjonene av de kompliserte bruddskadene.

Måtte garantere for utgifter

Innimellom nødvendig hjelp til de skadde, sykehusbesøk, begravelse og samtaler med lokale styremedlemmer og andre berørte har hun også måttet ordne opp i nødvendige administrative forhold.

– For en liten organisasjon som Sabona blir ting veldig komplisert når noe slikt rammer oss, spesielt når også alle i administrasjonen er skadd i ulykken. Vi har måttet sørge for at andre ansatte overtar deres oppgaver. De må ha tilgang til de berørte ansattes forsikringspapirer, de må få signaturrett for utbetalinger og vi må sørge for at det blir mulig å utbetale lønninger, sier hun.

Sabona-sjefen forteller at organisasjonen i Norge har måttet garantere for sykehusutgiftene.

Det var på strekningen mellom Hwange og Bulawayo at ulykken fant sted, da en minibuss som Sabona selv eide, kjørte av veien.

Teamet hadde vært i et prosjektområde for å arrangere en årlig juleutdeling av mat og klær til barn og familier. Ulykken skjedde på veien tilbake til Sabonas kontor i Bulawayo, i Insuza, om lag 100 kilometer nord for byen.

Elendig veistandard

– Det er naturlig å tenke at ulykken har sammenheng med den elendige veistandarden på denne strekningen. Strekningen har stor belastning som følge av mye trafikk av tungtransporter. Det utføres ikke noe vedlikehold, det er store huller og asfalten er nærmest helt borte i lange strekk, sier Solholm.

I en situasjon der tilnærmet samtlige ansatte var involvert og befant seg på ulykkesstedet, langt ute på landsbygda, fikk Solholm en telefon om den dramatiske hendelsen.

Hun måtte selv der og da, fra Norge, bidra til å få rekvirert private syketransporter til stedet. Hvis ikke kunne det endt med at enda flere døde, mener lokalt helsepersonell.

– For de som var involvert i ulykken, var det jo kjempetraumatisk. De måtte vente i timevis på ulykkesstedet langt ute på landsbygda, noen med alvorlige skader, andre med hardt skadde kolleger rundt seg. Det tok syv timer før de kom seg til sykehuset.

Fortsetter hjelpearbeidet

– Hva nå med Sabonas hjelpearbeid overfor skoler og helseklinikker i Matabeleland, vil ulykken sette en stopper for arbeidet?

– Det er klart at det som har skjedd er kjempedramatisk for oss, men vi stopper ikke arbeidet. Sammen med organisasjonens lokale styre i Zimbabwe har vi blitt enige om en «emergency plan» som vi tror vil få oss helskinnet igjennom de seks første månedene. Vi har fordelt oppgaver. Tidligere ansatte, som er i andre jobber, har sagt seg villige til å bistå. I tillegg har vi mange i lokalmiljøet og i familiene til de ansatte som nå stiller opp og tilbyr seg å hjelpe.

Sabona har bistandsinnsatser i Zimbabwe innenfor utdanning, sysselsetting, vann og helse. Blant annet deler organisasjonen ut over 300.000 skolelunsjer hvert år og har hjulpet over 17.000 barn og ungdom med utdanning, ifølge organisasjonens hjemmeside.

Solholm forteller at hovedfokuset for organisasjonen på kort sikt blir å samle inn penger for å dekke utgiftene ved dødsfallet og sykehusopphold, slik at prosjektene kan fortsette. Hun har håp om at tidligere støttespillere i Norge, private givere og firmaer, vil kunne bidra.