The Wall Street Journal: – Risiko uansett med Iran
President Trump har satt seg selv i en situasjon der det finnes risiko uansett hva han velger å gjøre med Iran. Det skriver The Wall Street Journal.
Annonse
SE SISTE NYHETSVIDEO
Denne artikkelen ble først publisert av Finansavisen.no
Dette skriver utenlandske aviser på lederplass
Det finnes gode grunner til å iverksette militære tiltak mot regimet i Iran, men Donald Trump har aldri lagt frem en sammenhengende begrunnelse for hvorfor det bør gjøres. Presidenten har satt seg selv i en situasjon der det finnes risiko uansett hva han velger. Hans vei ut er å forklare hvorfor han mener han må handle nå i Iran.
Forhandlingene gjenopptas torsdag, og ingen kan si at Trump ikke har forsøkt diplomati. Men Irans ledere står fast på retten til å anrike uran og at landet trenger en vei til atomvåpen. Det virkelige problemet i Iran er regimets natur og dets revolusjonære ambisjoner.
Hvis Trump på forhånd ber om støtte fra Kongressen og befolkningen, vil han ha flere allierte dersom krigen ikke går helt etter planen – noe den sjelden gjør. Oppsiden er en mulighet til å svekke eller styrte et regime som lover «død over Amerika», og å gi Midtøsten en ny sjanse til fred.
Det er sant at ingen kan vite hva som vil skje dersom det teokratiske regimet ledet av ayatollah Ali Khamenei kollapser. Ingen tydelig opposisjonsleder står klar, selv om den tidligere sjahens sønn i eksil har tilhengere i landet. Men et nytt regime vil ha sterke incentiver til ikke å følge sin forgjenger inn i den samme tapende konflikten med USA, finansmarkedene og sin egen befolkning. Det er vanskelig å tro at det ville bli verre.
Men mangelen på en god begrunnelse fra Trump skaper usikkerhet selv internt i administrasjonen.
Annonse
Annonse
Mexico har altfor lenge tolerert veksten av voldelige, kriminelle nettverk. Noen har splittet seg opp og spredt vold over hele landet. Drapet på kartellsjefen Nemesio Oseguera Cervantes er en start, men også politikere med bånd til kriminalitet må få merke presset.
I Tyskland har det vokst frem et imponerende landskap for moralsk forvaltning og omskolering, finansiert av skattebetalerne. De såkalte ikke-statlige organisasjonene er for lengst blitt aktører i en omfattende forskyvning innenfor sivilsamfunnet. Ikke gjennom ødeleggelse direkte, men gjennom gradvis substitusjon.
Når matpriser kommer på dagsordenen, forvandles selv sindige og saklige politikere til populister. Det er synd, for spørsmålet fortjener en seriøs debatt. Men publikumsvennlige løsninger, som lavere matmoms, er tydeligvis politisk salgbare.