Slet med å lage ny plate, tross priser og kritikerros: – Trengte å gjøre noe nytt for å få puste

– Det er et løp man skal følge, et hjul man prøver å få til å gå rundt. Selv om jeg var svært fornøyd med forrige plate, følte jeg at det var veldig tungt i etterkant, sier Rustad. Hun følte seg «fanget», tross seksere fra to riksaviser og ny Spellemann-nominasjon.

– Jeg følte meg litt kvalt av hele prosessen når den er den samme hver gang. Jeg trengte å gjøre noe nytt for å få puste.

Buttet imot

Signe Marie Rustad har betatt de fleste norske musikkanmelderne siden hun slo gjennom for alvor med andreplaten «Hearing Colors Seeing Noises» fire år etter debuten.

Tre år senere ble det Spellemannpris som årets tekstforfatter, og nominasjon i countryklassen for «When Words Flew Freely». Fire år senere, i 2023, kom «Particles of Faith», og ny Spellemann-sjanse.

Men så buttet det altså litt. Da funderte Rustad over hvor hyggelig det var når folk kom bort til henne på gaten når hun er på julebesøk i hjembyen Elverum og sa pene ting om sangene hennes.

– Jeg blir veldig lettet av gode anmeldelser, men når jeg møter vanlige folk som faktisk lytter til musikken min og de sier sånt til meg … Slike små hendelser, som vi også møter på konsertene våre, blir jeg alltid glad av. Så jeg tenkte: «hvordan få integrert det i plateprosessen».

Kjærlighetserklæring

Dermed tok hun fansen rett og slett med seg på plateinnspillingen. Signe Marie Rustad booket Oslo Konserthus en kveld og inviterte folk til å bivåne plateinnspillingen sin.

– Det ble en slags kjærlighetserklæring til publikummet mitt. Jeg hadde lyst til å la dem få vite hvor mye de betyr, også når vi står på scenen og de tilfører musikken vi spiller, noe ekstra.

– Ble det som du håpet?

– Ja, det ble faktisk veldig som jeg håpet! Selv om jeg var så nervøs at jeg kastet opp om morgenen på innspillingsdagen, røper hun.

Ble dialog

På innspillingskvelden tittet Signe Marie Rustad rundt på publikum som benket seg foran henne i setene – for å se om hun kjente igjen noen, i tillegg til venner og familie.

– Det var litt mørkt, så jeg ba dem om å skru opp lyset litt, så jeg så folk bedre, ler hun:

– Fokuset ble at nå synger jeg disse sangene for noen, akkurat denne kvelden. Vi møtes gjennom sangene, som ingen av publikum hadde hørt før. Det oppsto en slags dialog gjennom musikken, noe som ga meg en sterk opplevelse.

Superkraft

Resten av verden får ikke høre resultatet – femtealbumet «Do You Know Something I Don’t» – før i oktober. Da får de høre det slik det ble fremført den kvelden.

– Vi skal ikke gjøre såkalte pålegg i etterkant. For oss var det som et «moment in time». Men det var mye som måtte forberedes i forkant, og vi måtte øve mye.

Signe Marie Rustad tok med seg sitt faste band, som hun føler er en superkraft sammen – noe som gjør henne bedre.

– Det har jeg sagt til dem.

Ubundet

For første gang har hun prøvd å skrive sanger sammen med en annen. Rustad hørte den sjangeroverskridende kollegaen Solveig Wang da de spilte på samme festival, der Wang var med sitt visepopband Masåva.

– Det var helt magisk. Jeg bare tenkte «hun må jeg spille med». Vi laget melodier og låtstruktur til tre sanger sammen, sier Signe Marie Rustad.

Som spilte inn låter i spennet fra helt nedpå og pianodrevet – til en låt hun har lyst til å remikse til å danse til.

– Jeg vet at folk gjerne vil kalle det americana, eller de sier at det ikke er americana, men folk. Heldigvis har jeg aldri helt brydd meg, jeg føler meg ikke bundet av at det må kalles noe, sier hun om musikken hun skaper.

Helt på kanten

Ikke spør Signe Marie Rustad spontant om å reise verden rundt, ler hun og medgir at hun «generelt er opptatt av trygghet i livet».

– Men når det kommer til musikk, er det der jeg tør å gjøre alt jeg ikke tør ellers – og det trenger jeg: Jeg føler jeg må ha et element av overraskelse eller noe nytt, for da kan jeg pushe meg selv litt. Innspillingen i forrige uke var helt på kanten av det jeg egentlig tør å gjøre, men det var akkurat det jeg trengte.

Men sangene kom til der de pleier å bli til: I sofaen hjemme.