Sjekk USAs nye supervåpen

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital.

Det er ikke så lett å holde utviklingen av nye våpen hemmelig i USA. Der ligger forsvarets detaljerte budsjett på nettet lett tilgjengelig for hvem som helst, og bestillinger plasseres ofte hos børsnoterte underleverandører som opererer ganske transparent.

Så for dem som følger med har det vært kjent i flere år at den gigantiske våpenprodusenten Northrop Grumman på oppdag fra DARPA har drevet med utvikling av en helt ny type undervannsbåt de kaller Manta Ray. Både Northrop Grumman og DARPA har en god del info om Manta Ray på sine nettsider, så noen stor sikkerhetslekkasje var nok ikke Google Maps-bildet. Men Manta Ray er ikke noe mindre spennende av den grunn.

Ubåt med 0,5 til 1 knop marsjfart

Manta Ray er oppkalt etter kjemperokken Manta birostris som heter manta ray på engelsk, og den ligner da også ganske mye på fisken i utseende. Sjekk bildene. Manta Ray er cirka ti meter lang og har et “vingespenn” på cirka fjorten meter, som er omtrent det dobbelte av kjemperokkens dimensjoner.

Manta Ray er en ubemannet undervannsbåt som er konstruert for å kunne operere over store havområder uten å bli oppdaget. Det kan gå ned til dybder på minst 6000 meter, kan holde seg i vannet i over ett år uten tilførsel av energi og har en rekkevidde på mer enn 10.000 km. Men som vi skal komme tilbake til: særlig fort går den ikke.

Manta Ray er en såkalt undervannsglider som får fremdrift ved å variere fartøyets oppdrift ved hjelp av en ekstern blære som inneholder lett olje og som er forbundet med en tank inne i båten.

Når man ønsker at glideren skal synke, pumpes olje fra blæren over i den indre tanken. Dermed reduseres oppdriften, og båten synker. Finner sørger for at den synker på skrå nedover. Når ønsket dybde er nådd, pumpes oljen tilbake i den eksterne blæren samtidig som tyngdepunktet endres, og båten stiger igjen – også på skrå.

Manta Ray beveger seg altså fremover i en sikk-sakk-bevegelse opp og ned i vertikalplanet. Ganske uvant, men hvorfor ikke?

Utrolig lite energiforbruk

Undervannsglidere er vel kjent. Men stol ikke på Wikipedia hvis du vil vite mer om dem. Informasjonen der er avleggs. De har for eksempel ikke fått med seg at Kongsberg Gruppen i flere år har hatt undervannsglidere med ytelser som langt overtreffer det som er nevnt i Wikipedia.

Kongsberg Gruppens nyeste produkt på denne fronten heter Seaglider M6. Den er kommersielt tilgjengelig og er først og fremst beregnet på havforskning. M6 har en teoretisk rekkevidde på 10.000 km. Det kan eksempelvis oppnås ved 400 dykk til 6000 meter med en gjennomsnittlig synke/stige-vinkel på cirka 25 grader.

M6 veier 80 kg og ligner på en liten torpedo. Den kan holde seg i sjøen på egen hånd i minst 10 måneder og kan folde ut en antenne når den er ved overflaten i sin vertikale sikk-sakk-bane for å motta radio- eller GPS-signaler for posisjonering, eller formidle høyoppløselig video og andre data forskerne er interessert i.

Som for andre undervannsglidere er ikke fremdriftshastigheten mer enn maks én knop. Til gjengjeld er energiforbruket utrolig lite. Kongsbergs M6 klarer seg med et litiumbatteri som ifølge brosjyren er på 16,5 MJ (megajoule), dvs. 4,4 kWh (kilowattimer). Med den energitettheten som er vanlig for slike batterier, det vil si cirka fem kg/kWh, kan man anta at batteriet veier bare cirka 20 kg. Og det er altså nok for en farkost med en rekkevidde på 10.000 km. 

Lydløse og uten utslipp

Det lave energiforbruket betyr også at klimagassutslippene fra undervannsgliderne er forsvinnende små sammenlignet med annen sjøtransport. Det har gjort at det er lansert spenstige planer for godstransport med svære undervannsglidere. 

Det høres unektelig meget tiltrekkende ut. For den som kan akseptere at frakttiden over Atlanteren blir 4 til 6 måneder, da. Men det er det vel faktisk ganske mange som kan.

En annen fordel med undervannsgliderne er at de er fullstendig lydløse. Det er jo ingen propeller eller andre eksterne bevegelige deler, og den langsomme fremdriften lager ikke nevneverdig bevegelse i vannet.

Dette betyr at undervannsgliderne ikke forstyrrer livet i havet, og brukt til forsvarsformål er de svært vanskelige å oppdage. De kan snike seg ubemerket ganske nær inn på fienden for å utføre spionasjeoppdrag, eller avfyre raketter de måtte ha med seg.

Kinas skrekk

Når det gjelder USAs Manta Ray spesielt, er det også anført at den også vil være vanskelig å oppdage før sjøsetting, ettersom den er modulbasert med komponenter som kan fraktes over lange avstander med lastebil eller fly for så å monteres i en fei, sjøsettes og forsvinne ned i vannet i skjul for spionsatellitter.

Det spekuleres også i at Manta Ray kan ligge i dvale på havbunnen i lengre tid utenfor kystene til potensielle fiender, og at den til og med skal kunne “beite” på havbunnen for å få tilførsel av ny energi.

Men hva så hvis den først blir oppdaget? Det høres jo håpløst å forsøke å flykte med en hastighet på en knop. Men Manta Ray har propeller i vingespissene, og kan visstnok få opp ganske høy fart hvis det behøves. Med de små batteriene sine kan den imidlertid ikke flykte fort særlig langt.

Så er det uansett mye mindre katastrofalt om en Manta Ray blir senket sammenlignet med en konvensjonell ubåt. Det er ingen mennesker ombord, og prisen for en ny er bare en brøkdel av ubåtens.

Amerikanske journalister har kalt Manta Ray for «Kinas skrekk». Tja. Det er i alle fall en stor mengde artikler om undervannsglidere på nettet forfattet av kinesiske forskere. Så Kina er nok ikke helt blanke på dette feltet, heller.