Ringnes om sin stil: – Det hender jeg bader med halstørkleet

Denne artikkelen ble først publisert hos Kapital.

Mann med dress og tørkle i halsen er min hverdags- og kontorstil. Når jeg er på landet og i hagen, er jeg stort sett den ganske lurvete kledde mannen. Da tenker jeg bare på hva som er praktiske klær. Det er kun lurvete, det vil jeg si. Det er ingen stil.

Jeg har en skuff full med halstørklær og supplerer stadig. Hver gang jeg er på flyplassen i Zürich, og det er omtrent én gang i året, kjøper jeg et bomullsskjerf de selger der til ca. ti kroner, altså én sveitserfranc. Det er sikkert et merke (Kapital saumfarte internett og fant skjerfet Ringnes er avbildet med – Nickituch Edelweiss, 55 x 55 cm, 100 prosent Baumwolle på Swisseshop.ch– til rett under ti sveitserfranc, red. anm.), men jeg aner ikke hva det er. Det er som regel bomull jeg går med. Til ordentlig fint lag, for eksempel min egen kvinnefest, tar jeg på et pent silkeskjerf. Jeg har fått en del av dem opp gjennom årene. På den siste festen fikk jeg for eksempel to som er helt nydelige.

Stort sett tar jeg det halstørkleet som ligger øverst i skuffen. Jeg ser litt på farger. Har jeg rosa skjorte, er det kanskje litt mye å ha rosa i halsen. Hvis jeg skal et mer konservativt sted, velger jeg et mørkere skjerf. Neste skritt da er jo slips. Første halvparten av mitt forretningsliv, gikk alle med slips hele tiden. Da gikk jeg hjem og tok på meg skjerfet. Nå kan jeg gå med det hele tiden. Jeg ligger med halstørkleet om natten. Det hender jeg bader med det, men det er et uhell.

Historien bak skjerfet i halsen er fra da jeg var russ. Vi hadde russebil, det var ikke busser den gangen. En venn av meg sa han hadde noe på loftet vi kunne dekorere den med, noen etiketter som var smeltet av fra brennevinsflasker. Ved siden av etikettene sto det en kurv med skjerf – og av alle ting lå det et med mange hotellemblemer der, deriblant Grand Hotels. Jeg tok det på meg for moro skyld og syntes det var så deilig å ha noe i halsen at det ble værende.

Livretten min er T-bone steak. Grunnen er at da får du to i én. Du får både en indrefilet og en ytrefilet – og et ben å gnage på. Det er faktisk tre i én.

Favorittsnacksen min er bacon crisp. Det var en stor sorg for meg da Orkla la ned Fillers Bacon Crisp. De varslet at de skulle holde opp, så jeg kjøpte vel kanskje 50 slike pakker som jeg levde av i to år. Jeg spiste min siste nylig på fjellet. To av pakkene hadde musene tatt. En del danske firmaer lager også bacon crisp, men de er i feteste laget.

I kjøleskapet har jeg alltid Ringnes Pilsner og Vørterøl, Munkholm, samt majones, smør, bacon og egg.

I skuffen på kontoret mitt har jeg mer. Almanakkene mine fra 25 år tilbake i tid. Man vet jo aldri. Det hender man skal friske på hukommelsen. Jeg har masse visittkort, flere svære esker. Jeg bruker selv også visittkort fremdeles. Ellers er det kvitteringer jeg skal få refundert av Eiendomsspar. Jeg er ikke så veldig god til å være rask på det. Jeg har også mye binders. De blir bare feid ned i den skuffen. Jeg har også en sideskuff med nøkler, penner og linjaler. Det er et vilt kaos. 

Yndlingsrommet i huset mitt på Bygdøy er et badehus som stikker ut i sjøen. Jeg kaller det for bryggehuset. Først trodde jeg at jeg bare ville bruke det til å bade, men det har etter hvert blitt min skrivestue. Det har blitt stedet jeg jobber om kvelden, stedet jeg røyker sigar – et fristed – i tillegg til at jeg drikker kaffe der med min kjære om morgenen når jeg har litt god tid.

Det vakreste bygget jeg vet om i Norge er Grand Hotel. Det er ikke tull. Jeg synes også Victoria Terrasse er et veldig vakkert bygg. Hvis jeg hadde råd, skulle jeg kjøpt det. Jeg tror det blir fryktelig dyrt.

Det stedet som betyr mye for meg er mitt gamle landsted i Helgeroa. Det ligger i prinsippet på sydspissen av en øy, ganske værhardt. Men det har en lang, lang sandstrand og er helt for seg selv. Det hender jeg har dårlige drømmer om at når vi kommer ned om våren, har de begynt å bygge veier der. Sønnen min har overtatt stedet. Vi har én helg i året med bare oss to der nede. Det har blitt en kjær tradisjon.

Den beste boken jeg har lest er Parfymen av Patrick Süskind. Jeg leste den for mange år siden, og den er helt unik. Han beskriver lukter på en måte som gjør at du faktisk kjenner luktene. Han beskriver lukten i Paris den gangen uten renovasjon, og hva parfymøren er i stand til å trekke ut av blomster og til slutt jomfruer. Jeg har lest bøker av Süskind siden, de er helt ordinære. Ellers er jeg veldig glad i Henrik Ibsen og har støttet meg mye på ham opp gjennom årene.

Ubevisst er jeg ganske opptatt av dufter. Allerede i ungdommen merket jeg meg at det var noen damer som luktet ufattelig godt, og det var ikke aldersbestemt. Jeg tror at det med duft – feromoner, som det heter på fint – er mye av forklaringen til hvem som tiltrekkes av hva.

Hvis jeg har 600 kroner, ville jeg kjøpt fire Ringnes-halvlitere. 

Jeg er en klokkemann og har en Swatch-klokke. Den fikk jeg av min nye kjæreste, det var veldig stas. Jeg har alltid hatt forskjellige varianter av billigklokker. Jeg har en Rolex Daytona i hvitt gull. Den bruker jeg aldri. Den er tung og tåler hverken golfslag eller jakt/skyting. 

Den beste bilen jeg har hatt er en Fiat 124 Sport Coupé. Det var en rustkasse med mange tekniske feil, men det var min første og den gikk både fort og så snappy ut der nede i Lausanne.

Det siste kunstverket jeg kjøpte var et maleri av Ida Ekblad. Jeg har også kjøpt noen skulpturer av Kari-Lena Flåten, som jeg nylig har flyttet sammen med. De er utrolig bra. Så bra at jeg faktisk falt for kunsten før jeg falt for damen.

Jeg samler på nesten alt. Det går litt opp og ned med iveren. Jeg kom i Guinness-rekordbok med småflaskesamlingen da det var den rangeringen og boken som gjaldt. Vår revisor den gangen, KPMG, gikk god for tellingen og mine da 63.000 flasker. Jeg er også glad i å samle på ølhorn og skulpturer, det siste er et resultat av skulpturparken på Ekeberg.

Vinen man skal bruke penger på er hvite burgundere. Montrachet er et veldig trygt navn. De må ikke være for gamle. Montrachet hadde noen år da de skulle gjøre alt økologisk og tok ut sulfitt, som bevarer vinen veldig godt. Det var mellom 1997 og 2006, så det tidsrommet er farlig å kjøpe. Stort sett alt etter 2006 tror jeg går greit. Montrachet er best drukket når den er mellom fem og ti år gammel. 2015 var en helt unik årgang. Da var jeg tilfeldigvis i Burgund og ble fortalt: «Kjøp alt dere kan få tak i av denne årgangen her». Jeg drikker ikke så mye vin.

Den gaven som har rørt meg mest, er den jeg fikk av min syv år eldre søster i 50-årsdagen min. Jeg kjøpte og solgte en tøyskilpadde til henne da jeg var liten, og hun trengte penger til hun skulle på fest. Dette gjorde vi ganske ofte. Salgsprisen var alltid høyere enn kjøpsprisen. Jeg lærte noe om renter og betydningen av likviditet.

Ekebergparken tror jeg er den største gaven jeg har gitt, eller det jeg har hatt mest moro av å gi. Det er mange utlendinger som forveksler den og meg med Christen Sveaas og alt det han har. 

Jeg ville jo egentlig bli skipsreder og er vel vitende om at jeg like gjerne kunne vært konkurs som mangemilliardær hvis jeg hadde blitt det. Jeg laget mye film i ungdommen. Det var en slags drøm å bli filmprodusent.

Foreldrene mine er fremdeles en slags inspirasjonskilder. De døde for 20 år siden begge to. Jeg drømmer fremdeles om dem. Det er av typen drømmer jeg er i en eller annen situasjon. Foreldrene mine er ikke slik de var på slutten, men slik jeg husker dem, og så reagerer de på et eller annet jeg har gjort og ofte på en rettledende måte. De var begge veldig inspirerende da de levde.

De beste ideene mine får jeg når jeg setter meg ned og konsentrerer meg om å få gode ideer, gjerne i badehuset mitt. Når du tenker ordentlig på noe, og venter en dag, da skjer det et eller annet i underbevisstheten når du sover, og kanskje kommer det ytterligere tanker når du løper en tur om morgenen. Det kverner. Men så må du sette deg ned og gripe ideene.