Reidulf Solberg var 17 år
Svalbards ukjente ubåtjakt

Barentsburg, 25. juli 1974, klokken 12.30: Norske arbeidere er i gang med å legge en ny vannledning til den største sovjetiske bosetningen på Svalbard.

Den da 17 år gamle Reidulf Solberg kommer bort til rørleggeren Aimar Ditlef Gadøy (58) som står og sjauer på kaia:

– Ser du den ubåten der!

I Grønfjorden – en fjordarm som stikker inn fra Isfjorden til den sovjetiske byen Barentsburg med sin statue av Lenin – var en mørk siluett synlig mellom isflakene. Solberg hadde allerede holdt oppsikt med ubåten en halv times tid.

Ubåten hadde flyttet seg fra vestsiden av fjorden og var på det nærmeste bare noen hundre meter unna.

Den dramatisk observasjonen ble forsøkt holdt skjult. Norske myndigheter var fortsatt ille berørt etter fadesen i Sognefjorden da en antatt sovjetisk ubåt slapp unna to år tidligere.

– Så ubåten helt tydelig

17-åringen satt oppe på vanntårnet på kaia, da han ble var ubåten. Sammen med ham var også en sovjeter. Solberg dyttet da bort i russeren og pekte i retning av ubåten. Eneste respons var en skuldertrekning, men russeren gikk etter kort tid ned fra tårnet.

«Han kunne da med sikkerhet fastslå at det var en ubåt. Han la spesielt merke til at det samlet seg mye måker omkring fartøyet. Det var en del drivis, et par, tre flak som fløt. Ubåt trakk seg bar isflakene, og vitnet mener at dette ble gjort med hensikt for å holde seg skjult», heter det i politiavhøret med tenåringen Solberg dagen etter observasjonen.

– Vi så ubåten helt tydelig. Det var en helt klar sommerdag, og helt klart en ubåt, sier den i dag 63-årige Reidulf Solberg, til ABC Nyheter.

– Jeg burde vel ikke ha gjort anrop og kontaktet russerne, men jeg var jo bare en gutt ..., sier han.

– Ubåten gjemte seg deretter raskt blant isflakene og gikk ned. Og så så vi ikke mer til den, nei, konstaterer Solberg.

Saken fortsetter under bildet

Først klokken 15.05 ble den konstituerte sysselmannen på Svalbard, Carl Helge Guldbakke, ringt opp om grensekrenkningen. Det er skipperen på M/S Godønes, Per Isaksen, som forteller om observasjonene.

Allerede klokken 15.30 var et helikopter fra Longyearbyen på vingene for å lete etter ubåten. Etter en tyve minutters tur langs sørkysten av Isfjorden og over Kapp Heer, kom det inn over Barentsburg og Grønfjorden.

Saken fortsetter under kartet

«Det ble fra en eller annen opplyst til oss, jeg husker ikke nå av hvem, at den omtalte ubåten forsvant i en regnbyge. Dette rimer ganske godt, vi fikk nemlig en kraftig regnbyge da vi befant oss over Coles Bay, i retning Kapp Heer», heter det i rapporten fra sysselmannsbetjent Herman Stormyr som fulgte med helikopteret.

Sovjetiske sonderinger

Hermod Kristian Solberg (født 1929) arbeidet som tolk for de norske selskapene som skulle bygge vannledningen til Barentsburg. I politiavhør forteller han at skipperen på Godønes ble oppsøkt av to russere, ingeniør Zinenko og Boris Minkin, angivelig for å snakke om noen problemer med arbeidet.

«Ingen av nordmennene syntes at disse problemene var av en så stor viktighet, at de skulle betinge et møte utenom avtale. Vitnet mener at russerne hadde snappet opp meldingen til Sysselmannen og at de i den anledning kom til «GODØNES», muligens for å sondere stemningen ombord», heter det i politiets rapport fra avhøret av tolken (som også var søskenbarnet til Reidulf Solberg).

Saken fortsetter under bildet

Senere, ombord på sysselmannsbåten «Nordsyssel», skisserte Reidulf Solberg senere et grovt omriss av ubåten han hadde sett.

– Jeg vet nå ikke hvor god den tegningen er, sier Solberg til ABC Nyheter i dag.

Men for samtidige eksperter minnet den om en båt i den sovjetiske Delta-klassen, en ny klasse atomubåter med strategiske våpen som også kunne nå USAs fastland.

Denne ubåtobservasjonen dukket opp knappe to år etter at det norske forsvaret forgjeves hadde forsøkt å senke en ukjent ubåt i Sognefjorden. Aksjonen i november 1972 vakte enorm oppmerksomhet internasjonalt, blant annet fordi man ikke klarte å tvinge fartøyet opp.

Flausen i Sognefjorden 1972: «Norge har tapt ansikt»

For Norge hadde operasjonen vært en flause – delvis på grunn av det mislykkede resultatet, men også fordi det gikk sterke rykter om at det hadde vært snakk om en alliert ubåt som Norge lot slippe unna med vilje.

Den norske forsvarsattachéen i Moskva, kommandør Sjur N. Østervold, sendte 21. desember 1972 hjem et notat til Forsvarets overkommando (FO), med kopi til Utenriksdepartementet (UD). Både ubåtsaken og en spionasjesak ved ambassaden var da politisk ømtålelige saker:

«Det var derfor med bange anelser jeg gjenopptok den selskapelige del av tjenesten som har ført til hyppige sammentreff med utenlandske kolleger og med Sovjet-offiserer», noterte han.

To uker senere, 5. januar 1973, sendte kommandør Østervold et nytt notat fra Moskva. Nyttårsaften hadde han deltatt på et «open house» hos en britisk diplomat i samme oppgang. Her hadde det også deltatt pressefolk og andre diplomater. Stemningen var «vesentlig høyere enn ved normal selskapelighet, og folk ble mere åpenhjertet enn vanlig», fortalte han.

Sett fra norsk synsvinkel var det andre forhold enn den gode stemningen som bekymret.

«Alle, uten unntakelse, hadde fått inntrykk av at nordmennene hadde latt ubåten unslippe, og at det lå politiske motiver bak», noterte Østervold, som knusende konkluderte i skrivet som umiddelbart ble stemplet «KONFIDENSIELT i h.t. Sikkerhetsinstruksen»:

«Mitt inntrykk er at Norge som nasjon har 'tapt ansikt' på ubåtsaken, og at dette skyldes informasjon, eller mangefull informasjon, til pressen».

Forsvarssjef Herman Fredrik Zeiner Gundersen la 14. september 1973 frem en hemmeligstemplet analyse av «tilfellet Sognefjorden». Generalen mente norske kystfarvann nå var «meget attraktive som baseområde for en ekspanderende sovjetisk sjømakt», fordi en økt kommersiell interesse for Barentshavet og mulige oljeressurser vanskeliggjorde Sovjetunionens muligheter for «deployering av sine rakettbærende atomundervannsbåter».

Forsvarssjefen slo fast at «norsk territorium er på denne måte brakt inn i maktkonstellasjonen mellom supermaktene i en langt alvorligere grad enn tidligere».

Derimot hadde informasjonsarbeidet utviklet seg til dimensjoner som var «lite ønskelig», og det måtte for fremtiden sikres «en koordinert fremgangsmåte for avgivelse av informasjon til massemedia».

Whiskey-klassen

Mens stortingsrepresentantene i 1974 gjorde seg klare for sommerferie, sendte Forsvarsministeren ut et «Fortrolig» syv siders notat til medlemmene av Forsvarskomiteen og Utenriks- og konstitusjonskomiteen (datert 27. mai), med tittelen «Fremmede undervannsbåter i norske farvann. Forholdsregler overfor slike krenkelser».

Her konstaterte man at det i perioden 1969 til 1972 hadde funnet sted fire sikre krenkelser, fire sannsynlige krenkelser og 25 mulige krenkelser, men også at antallet kunne være «vesentlig» større fordi mulighetene til å oppdage fremmede ubåter var «svært små».

Forsvarsministeren understreket teknologiske endringer hvor atomreaktoren gjorde det mulig å holde seg neddykket i lange perioder samtidig som hastigheten har økt. I tillegg hadde rakettene fått lengre rekkevidde. Kombinasjonen at dette gjorde at ubåter var blitt viktigere.

«I en spent situasjon vil det derfor være svært viktig å spre ubåtene til steder hvor de kan ligge neddykket og forholdsvis trygt i en viss tid», het det i notatet som også mente norskekysten egnet seg til dette.

De tekniske vanskelighetene med å finne neddykkede ubåter i en fjord, ble også understreket. Men hvis man klarte å identifisere en ubåt, så var det heller ikke enkelt å tvinge den opp uten at menneskeliv gikk tapt.

«En ubåt er et offensivt våpen, og ulovlig inntrengen på norsk territorium vil alltid være en uvennlig handling. Spesielt gjelder dette i indre farvann (innenfor grunnlinjen)», ble det også konkludert.

Forsvarssjefen ønsket å innføre en hard linje hvor ubåter i indre farvann skulle angripes uten varsel, mens det i regjeringens notat blir slått fast at det skal være «en viss fleksibilitet i reaksjonsmønsteret».

Det ble senere konkludert med at det mest sannsynlig hadde vært en dieseldrevet sovjetisk ubåt av whiskey-klassen som hadde vært i vestlandsfjorden, for øvrig samme ubåttype som i 1981 gikk på grunn utenfor Stockholm.

Saken fortsetter under bildet

Reagerte på norsk flåtebesøk

Bare dager før Forsvarsministeren kom med sine nye forholdsregler, hadde sovjetiske myndigheter reagert på et norsk flåtebesøk til Longyearbyen på Svalbard.

Fra 16. til 20. mai lå det norske marinefartøy og en ubåt i havna, noe sovjeterne reagerte negativt på. De mente besøket stred mot svalbardstraktatens bestemmelser om at øygruppa var en avmilitarisert sone, og tok dette opp med utenriksministeren. Sovjeterne var da særlig opptatt av at en ubåt for første gang besøkte det norske territoriet.

Rundt månedskiftet juli–august hadde sysselmann Guldbakke to møter med den sovjetiske konsulen i Barentsburg, Sergej Grebnev. Det første, 31. juli, var i forbindelse med en åstedbefaring for plassering av en ny mast for Isfjord radio. Nordmennene hadde timet det slik at et av forsvarets Orion-fløy kom lavt inn – knapt 150 meter over Grønfjorden.

Det medførte en viss «bestyrtelse» hos konsul Grebnev og hans norskspråklige tolk, konsulatsekretær Alekseev. Sysselmannen kunne bekrefte at han var informert på forhånd, «og la til at vi alltid fikk melding om norske fly som ville passere».

– Men her har vi da ikke noe hemmelig, repliserte Alekseev i en spøkefull tone.

– Det kan tenkes det, svarte sysselmann Guldbakke, ifølge sin rapport.

Omtrent samtidig hadde Sovjetunionen opprettet en helikopterbase med radaranlegg i samme område, på Kapp Heer. Den ble oppfattet som et klart brudd på Svalbardtraktaten, særlig etter at Klassekampen-journalisten Jon Michelet 17. august 1976 publiserte et bilde av tre sovjetiske helikoptre under tittelen: Sovjetisk militærbase på Svalbard?

«Ingen informasjon»

Ubåt-affæren ble ikke tatt opp på dette første møtet. Men etter henvendelse fra UD dro syselmannen med følge tilbake til Barentsburg 3. august for å snakke «business» med de samme to sovjeterne.

«Konsulen svarte at han ikke hadde kjennskap til at det hadde vært noen ubåt i Grønfjorden», og Grebnev avviste også at det hadde vært fly over området i det aktuelle tidsrommet – «en opplysning som nærmest var uriktig», påpekte Guldbakke og refererte til det norske helikoptertets tokt.

«Begge herrene opptrådte ganske naturlig under samtalen om ubåpten og 'spilte' ganske godt i betraktning av at det nærmest er utenkelig at de ikke skulle vite noe om ubåten», oppsummerte Guldbakke.

Møtet gikk deretter over til å behandle fremtiden for to sovjetiske diplomater tatt for å kjøre snøskuter i fylla under et besøk til Longyearbyen i mars, og et sovjetisk ønske om å få reist et minnesmerke over mannskapet fra «Dekabrist» sitt krigsforlis på Hopen i 1943-44.

Konsul Grebnev leverte også 12. august et formelt skriftlig svar på det norske spørsmålet om ubåten, etter å ha konferert med myndighetene i Moskva:

«Jeg kan nå informere om at man fra sovjetisk side ikke har noen informasjon om ubåter på øygruppa».

Norske myndigheter fester ikke tiltro til det sovjetiske svaret.

Sysselmannen har da også konkludert i en konfidensiell rapport til UD at «det neppe (er) dristig å formode at man fra sovjetisk side har regnet med at ubåten ville bli observert og rapportert til norsk myndighet». Gulbakke mente dette var å regne som «en demonstrasjon fra sovjetisk side» på det norske marinebesøket på nasjonaldagen.

Sovjetiske planer for Svalbard

2. august distribueres et «STRENGT HEMMELIG» notat i UD, blant annet også til utenriksminister Knut Frydenlund (Ap) i Bratteli-regjeringen. Observasjonen i Grønfjorden hadde avdekket at det ikke fantes retningslinjer for hva man skulle gjøre i slike tilfeller på Svalbard.

Det eneste forsvaret kunne tilby var Orion-fly «som jo er spesialutstyrt for ubåtettersøkninger», men at de først kunne være på plass etter 2–3 timer. Å sende marinefartøyer fra fastlandet ble avvist på grunn av tidsaspektet.

Det ble i notatet også referert til en oberst fra Forsvarets Overkommando (FO), som mente ikke «Forsvarets konstitusjonelle ansvar» måtte vurderes. Obersten trakk fram Sovjets nye Delta-ubåter, og påpekte at «episoden kanskje var en indikasjon om at Sovjetunionen undersøker territorialfarvannet ved Svalbard som mulig operasjonsområde for de nye atomubåtene».

Saken fortsetter under bildet

Svalbard kunne bli «det viktigste element» i Sovjets andreslagskapasitet og dermed vitalt for landets strategiske interesser, mente obersten.

Notatet var ført i pennen av UDs ministerråd Olav Bucher-Johannessen. Han var tilbakeholden overfor oberstens anførsler. Selv om en systematisk patruljering av overvåkningsfly nok ikke stred mot Svalbard-traktaten, så var han «betenkt» over eventuelt å sette i gang en intens overvåkning av farvannene rundt øygruppa.

Ministerråden var også skeptisk til FOs mistanker om at Sovjetunionen ønsket bruke området som base for sine atomubåter. Bucher-Johannessen mente Sovjet var «best tjent med å bevare Svalbard-området slik det er idag».

«En opptrapping av de sovjetiske militære interesser i området vil også kunne fremkalle andres interesser og dermed endre områdets karakter», noterte den senere arbeiderpartipolitikeren.

«Ubekreftet observasjon»

To måneders tid etter dette ble saken tatt opp i Stortinget. Erik Gjems-Onstad fra Anders Langes Parti (ALP) spurte 6. november 1974 forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll (Ap) om det faktisk hadde vært observert en fremmed ubåt på Svalbard, og hvorfor dette ikke hadde blitt offentlig kjent.

Statsråden tonet det hele ned, selv om bevisene var entydige. Det hadde bare vært «en enkelt ubekreftet observasjon», og myndighetene fant «ikke grunn til å sende ut noen pressemelding eller informere offentligheten på annen måte», sa han.

Fostervoll forsøkte også å legge tyngde til sitt svar:

«Jeg understreker at vi mottok melding om at det var observert en undervannsbåt, og at det på de kanaler som står til disposisjon – og jeg kan forsikre presidenten om at i slike situasjoner benytter vi de kanaler vi har – ikke var mulig å få bekreftet observasjonen», sa Fostervoll til Stortinget.

Reidulf Solberg er derimot fortsatt sikker i sin sak:

– Den var jo ikke så langt unna, 3-400 meter. Hadde det vært i dag så hadde jeg jo tatt bilde av den med mobilen, men sånn var det ikke den gangen. Jeg er faktisk usikker på om vi fikk lov til å ha med oss kamera til Barentsburg.

– Det var jo virkelig det gamle Sovjet – vi hadde med strømpebukser og tyggegummi som vi solgte for vodka, minnes Solberg som senere arbeidet mer enn elleve måneder ved Sveagruvene på Svalbard.

Ny krenkelse i 1976

Drøye to år senere dukker problemet opp igjen. 22. og 23. september 1976 blir en ny ubåt observert to ulike steder på Svalbard. Første gang i tyve minutter cirka klokken 03.00 på morgenen i van Mijenfjorden som strekker seg inn mot Sveagruvene. Dagen etter ble den sett på omlag 175 meters avstand i tredve minutter utenfor Coles Bay i Isfjorden, fra cirka klokken 21.30.

I de også denne gang hemmeligstemplede rapportene kobles begge observasjonene til det russiske overflateskipet «Professor Kurentsov», som man med sikkerhet vet var i området rundt de aktuelle tidspunktene. Dette skipet skulle egentlig drive på med forskning i polare strøk, men ble mistenkt for også å ha etterretningsoppgaver.

Saken fortsetter under bildet

Da Sysselmannen ble kjent med episodene ble det også denne gangen sendt et helikopter for å observere. Men nok en gang var det forgjeves og for seint. Carl Helge Guldbakke kan i sin rapport bare konstatere det negative resultatet og påpeke at «Professor Kurentsov» ikke har informert Oljedirektoratet om sin aktivitet i farvannene, og at UD er informert.

Han forutsetter samtidig at overvåkningssentralen varsler «de nødvendige instanser».

Samme dag forelegger ministerråd Bucher-Johannessen den nye krenkelsen for både utenriksminister Frydenlund og justisminister Inger Louise Valle i Nordli-regjeringen.

Tre dager etter rapporten fra sysselmannen noterer han i margen rekasjonen fra regjeringsmedlemmene. De «mente det ikke var grunn til å foreta seg noe ytterligere for å undersøke sakene».

--

Skriftlige hovedkilder: UDs arkiv avlevert til Riksarkivet, RA/S-6794, samt referat fra Stortingets forhandlinger