Nyheter
Psykolog: Å holde fasaden kan gjøre alt verre
Høyt ansvar, privat uro og vedvarende stress kan få kroppen til å bli stående i alarmberedskap. Det er summen av belastningene som gjør mest skade, sier psykologiprofessor Henrik Børsting Jacobsen.
Publisert
Annonse
Hva gjør egentlig langvarig press med et menneske?
Det spørsmålet er det mange som stiller seg etter den siste tidens massive oppmerksomhet rundt den krevende situasjonen kronprinsesse Mette-Marit befinner seg i.
Når belastningen varer lenge nok, kan det å fremstå rolig og samlet bli en ekstra påkjenning i seg selv, ifølge psykolog Henrik Børsting Jacobsen. Han er professor ved Psykologisk institutt ved UiO og har stress som ett av sine uttalte fagområder.
Han understreker at han ikke uttaler seg om kronprinsessen personlig, men om hvordan stress virker på et generelt grunnlag.
Likevel er beskrivelsene hans tydelige.
– Stress er i utgangspunktet sunt og bra! Kroppen er bygget for å håndtere stress i korte perioder. Når belastningen aldri slipper, skjer det noe fundamentalt med måten systemet regulerer seg selv på, forklarer han til ABC Nyheter.
Kroppens stressystemer mister evnen til å skru seg ned igjen
Han viser til det forskningen kaller allostatisk overbelastning – den samlede kostnaden ved å stå i kronisk beredskap over tid. Det betyr, slik Jacobsen forklarer det, at kroppens stressystemer gradvis mister evnen til å skru seg ned igjen.
Annonse
Annonse
Resultatet er ikke bare at man føler seg sliten.
– Hele det fysiologiske grunnlaget for restitusjon endrer seg, forteller psykologen. Kroppen kan etablere et nytt «patologisk likevektspunkt», der systemet blir værende i en slags forsvarsposisjon.
Stort ansvar og privat uro
Ifølge Jacobsen blir belastningen særlig stor når stort ansvar kombineres med uro eller problemer i privatlivet.
Han viser til forskning på jobbstress som peker på at kombinasjonen av høye krav og lav kontroll er spesielt belastende, og at risikoen for emosjonell utmattelse øker kraftig i slike situasjoner.
Når privat belastning kommer på toppen, får man det han omtaler som en dobbel eksponering.
– Kroppen skiller ikke mellom jobbstress og privatstress. Det er den totale belastningen som teller, ikke kildene hver for seg, understreker psykologiprofessoren.
Han bruker også et konkret bilde på hva det kan gjøre med et menneske:
– Det er som å kjøre bil med håndbrekket på – det går, men slitasjen er massiv.
For mennesker som samtidig står tett på andre familiemedlemmer i en krevende situasjon, kan presset bli enda større. Jacobsen forklarer at det å stå nær noen som har det vondt, aktiverer mange av de samme stressmekanismene som egne belastninger.
Annonse
– Når noen du er glad i lider, øker sirkulerende kortisol, som i seg selv ikke er farlig, men som gir slitasje over tid.
For en person som allerede er presset, kan omsorgsrollen dermed bli enda en belastning.
– For den som allerede bærer tung egen belastning, blir omsorg for andre en tredje front i en krig mot overbelastning.
Fasaden kan koste dyrt
Det er likevel ett poeng Jacobsen særlig løfter fram: Hva som skjer når et menneske må fremstå rolig, kontrollert og fungerende utad, samtidig som belastningen er stor på innsiden.
– Når en person må opprettholde en fasade av kontroll, skjer det en dobbel belastning: stressoren i seg selv, pluss den kognitive kostnaden av å undertrykke den naturlige stressresponsen, forteller han. – Det er emosjonelt arbeid i sin mest krevende form.
Med andre ord: Det å holde masken kan i seg selv tappe kroppen for krefter.
Jacobsen beskriver hvordan kroppen gradvis kan venne seg til denne belastningen på en måte som gjør at man fungerer videre, men med stadig dårligere evne til å hente seg inn igjen.
– Vi overlever stresset, men mister gradvis evnen til å komme tilbake til en sunn grunnaktivering, forklarer han videre.
Over tid kan dette også gjøre noe med selve varselsystemet, ifølge professoren.
Annonse
– Mønsteret med å undertrykke og kontrollere blir så innarbeidet at personen mister tilgang til sitt eget følelsesregister. Man merker ikke lenger at man er overbelastet.
– Det er farlig, fordi det er nettopp da man er mest sårbar for et sammenbrudd.
Les også: Millionkrav mot Høiby
Ikke luksus å trekke seg tilbake
Jacobsen understreker også hvor viktig det er å få mulighet til å trekke seg tilbake, skjerme seg og bearbeide belastninger i fred.
– Restitusjon er ikke passivitet. Det er en aktiv prosess som krever at nervesystemet får signaler om trygghet, forteller han.
– Uten slike signaler forblir systemet i en forsvarsmodus som forhindrer reparasjon.
Derfor mener han at tilbaketrekning og skjerming ikke bør ses som noe ekstra eller luksuriøst.
– Tilbaketrekning og skjerming er ikke luksus, men biologisk nødvendighet.
Tegnene kan være lette å overse
Annonse
Et annet poeng Jacobsen trekker fram, er at signalene på at stresset begynner å gå utover helsen ofte kommer snikende.
De tidlige tegnene kan være søvnproblemer, muskelspenninger, fordøyelsesplager, konsentrasjonssvikt og gradvis sosial tilbaketrekning. Men fordi utviklingen skjer over tid, er det ikke alltid lett å se det selv.
– Man orker mindre, men legger ikke merke til det selv – fordi nedgangen skjer så gradvis, forklarer han.
Og dersom belastningen først har vart lenge, kan det ta betydelig tid å hente seg inn igjen. Jacobsen viser til en svensk studie av personer som hadde kommet seg etter vedvarende utmattelse, der median sykdomsvarighet var 32 måneder.
– Det er altså ikke snakk om uker, men om år, avslutter professoren.
