Meny

Flytt til Holmlia, Jonas!

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) på hjemlige trakter. Her er hun på gården hun vokste opp på hjemme på Sjøholt i Ørskog kommune. Foto: Odin Jæger / VG
Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) på hjemlige trakter. Her er hun på gården hun vokste opp på hjemme på Sjøholt i Ørskog kommune. Foto: Odin Jæger / VG
Det er gammelt nytt at Sylvi Listhaug tror at innvandring koster landet dyrt. Men hvorfor tror hun det?

Hun er tilbake! Sylvi Listhaug! Goebbels i blond, kvinnelige utgave, eller Norges svar på Jeanne d’Arc. Alt ettersom. Redningskvinnen mot de muslimske hordene som lurer seg inn i landet, eller fremmedfryktens apostel som sikrer at kulturkonfliktene vil tilta.

Hun har nytt tre måneder mammaperm og er til salongfeministenes bestyrtelse tilbake i statsrådsstolen allerede. Da vi ankommer innvandringsministerens kontorer i Justisdepartementet er hele staben hennes opptatt med å trille rundt på tre måneder gamle Steffen. Skal man dømme etter antallet barnepassere, kommer Listhaugs ektemann til å angre på at han gikk med på å ta brorparten av permisjonstiden.

Tar kampen fordi hun har barn

Sylvi Listhaug slåss for Steffens skyld. Hvem foruten henne skal tørre å ta kampen? Foto: Iván Kverme
Sylvi Listhaug slåss for Steffens skyld. Hvem foruten henne skal tørre å ta kampen? Foto: Iván Kverme

Men la oss bli litt alvorlige. Innvandring er et alvorlig tema. Det er også et betent tema. Hvis man ønsker å ødelegge et hyggelig selskap, er det bare å begynne å diskutere innvandring. Det er de gode mot de onde, men de onde mener at de er gode, og omvendt, også videre, og så lenge Gud fortsetter å tie, er det opptil enhver å avgjøre hvem som er hva.

Sylvi Listhaug mener selv at hun tilhører de gode. For henne er kampen for en meget streng asyl- og innvandringspolitikk en moralsk kamp.

– Dette er en en kamp jeg tar fordi jeg har barn. Jeg vil påvirke hva slags samfunn mine barn og andres skal leve i når de blir voksne, sier Listhaug til Finansavisen.

2050 fortoner seg som en evighet i et politisk ordskifte hvor en uke er en lenge, og det absolutt lengste man gidder å tenke er frem til neste valg, Da er Steffen 33 år, og kanskje i ferd med å stifte en familie.

Før hun ble statsråd var hun senior rådgiver i First House, hun kan trolig når som helst gå over til PR-bransjen, doble statsrådslønnen, arbeide mindre, samtidig som hun ville slippe å bli sammenlignet med Goebbels. Å hele tiden ha livvakter på slep, er heller ikke drømmen for de fleste småbarnsmødre.

– Men jeg har tenkt nøye gjennom dette. Jeg står i det fordi jeg vil at mine barn skal vokse opp i et godt samfunn hvor det er trygt, og våre verdier ivaretatt.

Les også:  Undersøkelse: Flertallet mener innvandring er bra

La oss begynne med noen tall.

Norge har drøyt 5,2 millioner innbyggere og snaut 17 prosent av disse er innvandrere, eller barn av innvandrere. Innvandringen har skjedd hurtig, nylig og antallet innvandrere har mer enn doblet seg de siste ti årene.

– Etniske nordmenn vil bli en minoritet. Hvis utviklingen fortsetter som den har vært de siste årene. Det er ikke noen tvil om det. Det viktigste er ikke etnisitet, men at folk integrerer seg med å akseptere de norske verdiene, og ta del i samfunnet. Dessverre gjør ikke alle det, og det ser vi tydeligst konsekvensene av i Sverige, sier Listhaug.

Har hun rett i det?

Hvis SSBs befolkningsfremskrivninger treffer, vil innvandrerandelen (1. gen. og 2. gen.) nå drøyt 30 prosent i 2050, og ikke bli høyere enn snaut 36 prosent i 2100.

I 2050 vil hele Norge da ha omtrent den innvandringsprofilen som Oslo har idag, men med en forskjell. Det vil også være mange 3. og 4. gen. innvandrere, mennesker med besteforeldre som ikke er født i Norge.

Men som SSB pleier å si, på et eller annet tidspunkt må man vel begynne å telle en person som norsk?

Sylvi tar feil, vil mange hyle omtrent her.

Men gjør hun det? La oss vente litt før vi svarer på det spørsmålet.

Denne dagen har Sylvi Listhaug et kjapt møte med to representanter fra organisasjonen Ex-Muslims of Norway. Lederen Cemal Knudsen Yucel og nestlederen Lily Bandehy er opprinnelig fra henholdsvis Tyrkia og Iran. De gir Sylvi Listhaug et klart råd: Hvis innvandringstakten fra de siste ti årene videreføres, vil det gå mot en katastrofe. Norge har allerede flere tiår med mislykket integreringspolitikk bak oss. Nå må vi konsentrere oss om å integrere de som er her allerede.

– Alt vi flyktet fra i Iran, har kommet til Norge. Det vil kunne bli en katastrofe, sier Bandehy til Finansavisen.

Cemal Knudsen Yucels historie: 

Født i en konservativ sunnimuslimsk familie med kurdisk opphav. Som barn lærte han grunnsetningene til islam:
Allah er den eneste Gud. Muhammed er hans profet, og den siste profeten. Koranen er Allahs direkte budskap til hele universet. Dette livet er en prøvelse, det ekte livet venter etter døden. En dag skal islam dominere hele verden, før dommedagen.

Som ungdom var han med i det samme islamistiske partiet som Erdogan tilhørte.

Likevel tvilte han alltid. Han spurte moren: Hvem er pappaen til Gud? Da hysjet hun på ham, ikke spør om slike ting, det er farlig.

Etter hvert som han ble eldre ble han kjent med noen ateister. Noen som våget å spørre. Han forstod at islam hadde vært et slags fengsel. Især reagerte han mer og mer på hvordan kvinner ble behandlet i islam. Hans far var slem mot hans mor, slik naboen var slem mot sin kone. De fleste var som hans far. Det var ikke riktig. Jo mer han leste islamske skrifter, jo mer innså han den mørke sannheten om islam. Han begynte å tvile, han overholdt færre av reglene. Tilslutt forstod han at han ikke var muslim lenger. Islam var en løgn, han hadde blitt lurt, han skammet seg ut av islam.

Les også:  Seks av ti innvandrere jobber

Lily Bandehys historie: 

Hun er født i Persia, shia-muslim. Stort sett samme islam som Cemal, men de legger til at Ali, profetens svigersønn, var hans etterfølger. Til hun var 16 år trodde hun at alle var muslimer, det fantes ikke noe annet. Faren hennes var mild, snill. Han tok lett på alle reglene. Hun trodde at farens islam var islam. 17 år gammel ble hun gift. Så kom den islamske revolusjonen og Khomeini. Hun studerte. Var del av et venstreorientert miljø. Mannen hennes gikk i fredagsbønnen for å vise lojalitet til regimet. Hun forstod at farens islam ikke fantes, islam var regler. Terror mot de som ikke ville gjøre som de sa.

I 1988 kom hun til Norge fra Tyrkia ved hjelp av menneskesmuglere. Allerede på asylmottaket gikk hun fra mannen. Hun og tre barn ble sendt til Oslo. Hun husker hvordan hun satt på bussen og bare dro rundt. Så på mennesker. Studerte dem. Tenkte at hun måtte suge det inn, lære hvordan man skulle være her.

Saken fortsetter under bildet.

Eks-muslimene Ceman Knudsen Yucel og Lily Bandehy tror fremtiden blir yster hvis islam får innflytelse. Foto: Iván Kverme
Eks-muslimene Ceman Knudsen Yucel og Lily Bandehy tror fremtiden blir yster hvis islam får innflytelse. Foto: Iván Kverme

– Norske politikere bøyer nakken for islam

Begge sier at de elsker Norge. Begge sier at innvandrere til Norge ikke behøver flere tiltak eller penger. Det må stilles krav til dem. Integrering skal være en selvfølge som ikke skal koste noe. Og de er opprørte. De forstår ikke hvorfor Erna Solberg dro til Valhall for å ønske muslimer god Eid.

– Det er bare tilhengere av én retning i islam som arrangerte den, sier Cemal Knudsen Yucel til Finansavisen.

– Mener Erna at Rabita-moskeen representerer alle muslimer her i Norge?

Bare omlag 50 prosent av innvandrerne fra muslimske land er med i en moské. Og hvorfor er det alltid sunni-islam som blir valgt ut som representanten for muslimer?

De mener at norske politikere bøyer nakken for islam. Så lenge de vil snakke om integrering og innvandreres levekår, da lytter politikerne. Men i det øyeblikk de kritiserer islam, da vil ingen høre på dem. Norske politikere må slutte å velge imamer eller religiøse ledere som dialogpartnere, det er budskapet deres, meget forenklet.

Deres tale er den som i et dannet middagsselskap gjerne vil bli stemplet som islamofobi.

Les også:  Så mye «koster» en innvandrer

Minoritet i 2070

La oss vende tilbake til spørsmålet om nordmenn vil bli en minoritet i eget land.

SSBs svar er nei, men det er et svar som forutsetter at tredje generasjon blir etnisk norske. Men hvis en stor andel snarere blir en diaspora, en befolkning som bor i et land, men bevarer store deler av kulturen og bevisstheten fra et opprinnelseslandet, blir bildet annerledes.

Da blir Norge et land hvor ulike etnisiteter og religioner vil støte mot hverandre, Bandehys katastrofe, norske, vestlige, verdier vil være eksistensielt truet.

Med omveier kan man imidlertid regne seg frem til hva andelen nordmenn blir i et slikt tilfelle. SSB har nemlig befolkningsfremskrivninger uten innvandring i det hele tatt, hvis man ser hva som skjer med denne gruppen, versus den øvrige befolkningen,får man et grovt anslag på andelen nordmenn i fremtiden.

I middelalternativet vil da nordmenn utgjøre drøyt 49 prosent av befolkningen i 2100.

I SSBs høyalternativ, det alternativet som har truffet best over tid, så vil nordmenn bli en minoritet allerede i 2070, men allerede i 2050 vil andelen innvandrere være hele 43 prosent.

På sikt vil 80 prosent av innvandrerne ha bakgrunn fra ikke-vestlige land, det er ikke polakker eller svensker vi hovedsaklig snakker om her. De vil også være yngre enn den øvrige befolkningen. Mange norske pensjonister, og mange unge muslimer, trolig.

Sylvi Listhaug har dermed sine ord i behold.

I en forstand burde påstanden hennes være ukontroversiell.

Matematisk selvfølgelighet

Fruktbarhetstallene i Norge falt i fjor til 1,71 per kvinne, godt under reproduksjonsraten på 2,1.

At et land hvor den opprinnelige befolkningen ikke får nok barn til å bevare befolkningen med høy innvandring, etterhvert blir erstattet, er en matematisk selvfølgelighet.

Den første som lagde prognoser for den fremtidige innvandrerandelen i Norge var SSBs tidligere forskningsdirektør Per Sevaldson. Han regnet seg i 1991 frem til at innvandrerandelen i Norge, med tredje og fjerde generasjon, kunne bli en femtedel av befolkningen i 2050, men uttalte at dette var lite sannsynlig: “Går vi etter dette alternativet så langt frem i tid som til 2050, kommer vi opp i nesten en halv million innvandrere og like mange barn, barnebarn og barnebarns barn, i alt temmelig nær en femtedel av befolkningen. Det er vel lite realistisk å tenke seg at innvandringspolitikken ikke ville bli lagt om lenge før den ville gitt slike resultater.”

Nå skriver vi 2017, og vi nærmer oss allerede Sevaldsons usannsynlige femtedel.

– Presset mot Norges grenser vil bare vedvare de neste årene, sier Sylvi Listhaug.

Asylankomstene til Norge har falt kraftig, men Italia skal siden nyttår ha mottatt over 100.000 migranter over Middelhavet, og man frykter der, ifølge Time, at antallet i år vil overstige de drøyt 180.000 som kom ifjor.

UDI-direktør Frode Forfang uttalte denne uken at få av disse ville fått opphold i Norge. Men kommer de først til Norge, er det ikke enkelt å returnere dem.

FNs befolkningsfremskrivninger tyder på at Listhaug vil få rett. Ifølge disse vil innbyggertallet i verden øke med 2,2 milliarder mennesker frem til 2050.

Over den samme tidsperioden er antallet europeere anslått å falle.

Les også:  Menneskesmuglere reklamerer med norske jenter i bunad

– Asylbølgen var en konsekvens av opposisjonen

Hvis man ser på de tre ikke-vestlige landene hvorfra flest har innvandret til Norge – Somalia, Irak og Syria – vil en bare i disse tre landene få en befolkningsøkning på drøyt 30 millioner mennesker frem til 2030.

– Hvis man ønsker å gi flere opphold i Norge, så er det nok å ta av, er Listhaugs lakoniske kommentar.

Hun mener at asylbølgen 2015 tildels var en konsekvens av opposisjonens positive signaler.

– Arbeiderpartiet gikk foran da Støre ønsket 10.000 syrere hjertelig velkommen til Norge, men SV og Senterpartiet fulgt godt opp. Hvis vi taper valget, så kan min etterfølger komme til å hete Audun Lysbakken.

Som innvandringsminister har hun hørt mange historier som har gjort inntrykk.

– Jeg husker godt da jeg møtte en jente som hadde flyktet fra familien sin. Hun fortalte at alt hadde gått bra med det første familien kom til Norge. De kom til et sted i Nord-Norge med få andre utlendinger. Både faren og moren hadde fått seg jobb, og begynte å lære norsk. Så flyttet familien til en middels by på Østlandet. Der fantes det et stort miljø av mennesker fra hjemlandet. Faren og moren sluttet å arbeide og å snakke norsk, sier Listhaug.

Listhaugs poeng: Hvor mange som kommer, har noe å si for hvor godt integreringspolitikken fungerer.

– Nå er det kommet så mange at det finnes store miljøer nesten overalt. Da vil ikke integreringen komme i gang på samme måte, sier Listhaug.

– Arbeidsdeltakelsen er for dårlig

Brochmann 2 rapporten om innvandringens langsktige konsekvenser kom i februar 2017. Der ble begrepet absorpsjonskapasitet lansert. Med dette mente utvalget at det fantes en grense for hvor mange innvandrere som ville kunne komme, før det får alvorlige konsekvenser for arbeidsmarkedet, velferdssamfunnet og tilliten.

– Dessverre så nekter de andre partiene å gå inn i denne debatten. Vi sier rett ut at vi vil ha ned innvandringen, især den ikke-vestlige, til Norge, men de andre partiene overlater dette til juristene.

De andre partiene gjemmer seg hele tiden bak integreringspolitikken, mener hun.

– Vi har kastet penger inn i integreringsfeltet, men det fungerer likevel ikke. Arbeidsdeltakelsen er for dårlig.

Ifølge Brochmann 2 er sysselsettingsraten 75 prosent for hele befolkningen (20-66 år gamle), for innvandrere er snaut 64 prosent, men for ikke-vestlige innvandrere er den drøyt 55 prosent, for innvandrere fra islamske land er den godt under 50 prosent.

Sysselsettingsraten har ligget lavt lenge.

– De andre partiene må forstå at andelen vi kan sysselsette, avhenger av hvor mange som kommer.

Hun mener dessuten at arbeidsmarkedet får frem de spenningene som innvandring skaper i samfunnet.

– Mange innvandrere kan ikke språket og har lav kompetanse fra hjemlandet. De jobbene de vil konkurrere om her, vil være ufaglærte jobber. Dermed vil nordmenn som er ufaglærte, oppleve økt konkurranse om jobbene.

I fremtiden vil det dessuten være enda mindre behov for ufaglært arbeidskraft. Dermed vil det bli enda vanskeligere.

– Vi hadde lav yrkesdeltakelse selv under en lang oppgangskonjunktur, hvordan vi da skal klare dette bedre i en periode med lavere veksttakt, det får de andre partiene fortelle meg.

Les også:  Mafia tjener 2,6 millioner per flyktningbåt

– Gahr Støre kan flytte til Holmlia

Både Arbeiderpartiet og SV har forsøkt å gjøre ulikhet til en kampsak i valgkampen.

– Hvis de er så opptatt av ulikhet og mener at likhet, en form for homogenitet, er så viktig, er det et paradoks at de er så begeistret for ikke-vestlig innvandring. Det er innvandring som virkelig skaper ulikhet i Norge idag. Arbeiderpartiet og SV fører er en politikk for økt ulikhet i Norge, en politikk for økte spenninger.

Innvandrere med lav inntekt eller stønad vil måtte bosette seg der boliger er billigst, det vil si der nordmenn med lavest inntekt bosetter seg.

– Norge er ikke Sverige. Ikke ennå. Men hva er forskjellen? I Norge har man i tredve år hatt et FrP som har kritisert en liberal innvandringspolitikk. Forskjellen på norsk og svensk innvandringspolitikk skyldes Fremskrittspartiet. Men alle bør merke seg at den svenske statsminister Löfven var gjest på Arbeiderpartiets landsmøte og ble hyllet av Jonas Gahr Støre.

Listhaug er i det hele ganske trett av innvandringsliberalister som er bosatt i områder med lite innvandring.

– Hvis Jonas Gahr Støre mener at innvandring er så bra, så burde han jo flytte til Holmlia. Der vil han kunne få mange fler kvadratmeter for pengene enn han gjør på Oslo Vest, og de pengene han har til overs kan han jo betale i ekstra skatt.

Ikke bare vil innvandring skape økt ulikhet, det vil også utfordre bærekraften i statsfinansene.

– Brochmann-rapporten gir tall som viser at ikke-vestlig innvandring er kostbart.

En voksen ikke-vestlig mann vil koste drøyt 90.000 kroner i året, en ikke-vestlig kvinne 170.000 kroner i året, livet ut.

Koster millarder

Som Finansavisens lesere er velkjente med, vil de akkumulerte summene bli enorme: Med utgangspunkt i SSBs kontantstrømsberegninger, påførte den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen den norske stat et nettotap på 43 milliarder kroner i 2016. Det tilsvarer tre hele jordbruksoppgjør som førte til slik tautrekking blant politikerne ved forrige korsvei, det endte med at man flyttet på noen hundre millioner kroner. Men SSB har vært tydelige på at de ikke har tatt hensyn til asyl- og integreringskostnadene de første årene, som anslagsvis beløper seg til rundt 10 milliarder kroner årlig (se faktaboks for detaljer).

Eventuell mer eller mindre bruk av offentlige ressurser er ikke hensyntatt her, eller som Brochmann-rapporten oppsummerer: «Den eksisterende befolkningen kan isolert sett oppleve økt skattebyrde eller redusert offentlig velferdstilbud ... innvandring innebære at statens petroleumsformue må deles på flere ... flyktninger og andre innvandrere fra lavinntektsland bidratt klart mer til offentlige utgifter enn til offentlige inntekter».

Det kanskje mest interessante er at det i Norge er kontroversielt at mennesker som arbeider og skatter lite, koster penger i en velferdsstat. Det kan tyde på en viss ideologisk blindsone.

– Men jeg er opptatt av å gjøre denne debatten til noe mer enn en debatt om kroner og øre. Dette er snakk om hvem vi skal hjelpe og hvem som skal bære belastningen i Norge. Når den norske velferdsstaten blir satt under press, så er det de som har mest behov for den norske velferdsmodellen som vil lide. Hvis formålet er å hjelpe flest mulig, så effektivt som mulig, er norsk asylpolitikk ekstremt ineffektiv.

Les også:  – Selv innvandring kan ikke kompensere for Europas lave fruktbarhet

Ap vil ikke snakke om innvandring

Her er Stein Erik Lauvås på et av de få bildene Scanpix har av ham. Få vet at han er APs innvandringspolitiske talsmann. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Her er Stein Erik Lauvås på et av de få bildene Scanpix har av ham. Få vet at han er APs innvandringspolitiske talsmann. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Hvem er Stein Erik Lauvås? Aldri hørt om ham? Nesten ikke vi heller. Han er innvandringspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet, men før vi skal skrive om ham, må vi google ham.

– Arbeiderpartiet ønsker ikke at innvandring skal bli et tema i valgkampen. Vi skal altså ha stortingsvalg, og vårt største parti nekter av taktiske hensyn å diskutere det temaet som opptar flest mennesker og som vil påvirke vårt land mest.

I Bård Vegar Solhjells (SV) siste bok skriver han om hvordan Ap alltid har som strategi å ta innvandring av agendaen i valgkampen. Ifølge ABC Nyheter har Ap en strategi for valgkampen, nemlig å snakke minst mulig om asylpolitikk.

La oss vende tilbake til Eid-feiringen og Ernas gratulasjon. Hva synes Listhaug egentlig om den?

– Jeg ville nok aldri gjort det. Men jeg har full respekt for at andre tar andre valg.

Sier Listhaug, og viser at det får være måte på å baksnakke sjefen.

Les også:

Ørmen Johnsen: – Norge er helt avhengig av innvandring

Halvparten mener innvandring ikke truer norsk kultur

Gir Listhaug skylden for økende skepsis til innvandring

Saken ble først publisert i Finansavisen lørdag 15. juli.

43 milliarder kroner i året

  • Tidligere finansminister sa «Vi har pææng på bok» og siktet til oljefondet. Men kan man egentlig si man har penger på bok hvis man har like mye i gjeld som penger på bok? Oljefondet, eller mer presist, Statens Pensjonsfond Utland, SPU, er verdt i underkant av 8.000 milliarder kroner. Men i revidert nasjonalbudsjett fremkommer det at bare alderspensjonsforpliktelsen i Folketrygden er 8.200 milliarder kroner.
  • Fordeles Oljefondet på innbyggertallet i Norge blir det cirka 1,5 millioner kroner på hver. Da Trygve Bratteli åpnet produksjonen fra Ekofisk-feltet i 1971 var det 58.000 innvandrere i Norge. Innvandrerbefolkningen utgjorde kun 1,4 prosent av befolkningen, og de aller fleste av dem kom fra vestlige land, og var godt integrert. Integrering den gangen var ikke noe tema. Den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen var godt under 5.000.
  • Ved inngangen til 2017 hadde den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen mer enn hundredoblet seg, til mer enn en halv million. Innvandrerne utgjør nå nesten 17 prosent av befolkningen og majoriteten av innvandrerne kommer fra ikke-vestlige land. Bare i fjor økte den ikke-vestlige befolkningen i Norge med 31.000, mens arbeidsinnvandrerne fra østeuropeiske EU-land økte med kun 5.200 og innvandrerbefolkningen fra vestlige land falt.
  • Uten innvandrerbefolkningen ville Oljefondet tilsvart mer enn 1,8 millioner kroner pr. hode. Det betyr at hver nordmann med familie som befant seg i Norge da oljeeventyret startet har gitt fra seg verdier for mer enn 300.000 kroner til innvandrerne og deres etterkommere.
  • Med utgangspunkt i SSBs kontantstrømsberegninger, påførte den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen den norske stat et nettotap på 43 milliarder kroner i 2016. Det tilsvarer tre jordbruksoppgjør som førte til slik tautrekking blant politikerne ved forrige korsvei. Men SSB har vært tydelige på at de ikke har tatt hensyn til asyl- og integreringskostnadene de første ørene, som anslagsvis beløper seg til rundt 10 milliarder kroner årlig.
  • I sine beregninger er SSB tydelig på to forutsetninger. De forutsetter at norskfødte etterkommere etter innvandrerforeldre er perfekt integrert. De forutsetter sågar også at innvandrerne har et likt konsum av offentlige tjenester som skole, helse, politi/rettsvesen som innfødte nordmenn. Men, SSB understreker at disse forutsetningene er diskutable og ikke har noe godt holdepunkt.
  • Disse forbeholdene stemmer nok, for når man tar en titt på Oslo-skolen viser det seg at mer enn en femtedel av elevene i grunnskolen mottar særskilt norskundervisning. Karaktersnittet ut av grunnskolen for norskfødte elever med ikke-vestlige innvandrerforeldre ligger under snittet. Videre ser man fra kriminalstatistikken at personer med ikke-vestlig bakgrunn er overrepresentert hva gjelder konsum av offentlige tjenester som politi og rettsvesen. Og, andre medier har eksempelvis skrevet at hver fjerde pakistanske kvinne i Norge har diabetes.
  • Hva de de reelle nettokostnadene knyttet til den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen er, finnes ingen beregninger på, men den ligger trolig vesentlig høyere enn 53 milliarder kroner pr. år, trolig mer enn 100 milliarder kroner.
  • I 2013 skrev Finansavisen at en ikke-vestlig innvandrer brakte med seg en finansiell nettoforpliktelse på 4,1 millioner 2012-lønnskroner. Uttrykt i 2016-lønnskroner har tallet vokst til nesten 4,6 millioner kroner. På toppen av dette kommer asyl- og integreringskostnadene. Summerer vi opp forpliktelsen ved utgangen av 2016 som Norge har påtatt seg overfor den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen, beløper dette seg til 650 milliarder kroner.
  • Dette er fremtidige kostnader som vil belaste statsbudsjettene fremover selv om vi innførte full innvandringsstopp.
  • Dersom disse kostnadene skal bli mindre, må de bidra i form av arbeid og skatt. Men sysselsettingen er lav. Sysselsettingsgraden blant ikke-vestlige innvandrere er 52 prosent. Den har ligget på stedet hvil siden millenniumskiftet. Men det er store forskjeller mellom landgruppene. Deler vi opp den ikke-vetlige befolkningen i to like store grupper, de som kommer fra islamske land og de som kommer fra ikke-islamske land er forskjellen betydelig. Mens ikke-vetlige innvandrere fra ikke-islamske land har en sysselsettingsgrad på 58 prosent, ligger de fra islamske land nede på 43 prosent.
  • Mønsteret er tydelig for de ulike verdensdelene. Hvorvidt en asiater kommer fra et islamsk eller et ikke-islamsk land betyr en forskjell i sysselsettingsgrad på hele 15 prosentpoeng. Tilsvarende observerer vi at forskjellen blant afrikanere er 9 prosentpoeng avhengig av hvorvidt innvandrerne kommer fra islamske eler ikke-islamske land.
  • Dette mønsteret går igjen i grunnskolen og andre steder av samfunnet der offentlige tjenester konsumeres. Integreringsutfordringen synes således primært å handle om integrering av innvandrere fra islamske land.
Annonse
Populært