Slik har de utsendte asylbarna det nå

For et par år siden var det mye fokus på lengeværende asylbarn som ble sendt ut av landet. I denne artikkelen kan du lese om fem av sakene som fikk mest oppmerksomhet i media, og finne ut hvordan disse asylbarna og deres familier har det nå.

1. Shila/Hashemisaken

Arezou Hashemi og hennes tre barn kom til Norge september 2011. Den gang ble de gitt oppholdstillatelse i landet fordi de manglet en mannsperson i hjemlandet. Familien bosatte seg i Brønnøysund.

Kari-Anne Rørmark har vært vitne til mange av Shilas tårer.

Da faren et år senere kom til Norge og oppga sin identitet, mistet moren og barna sine rettigheter. Hele familien ble tvangsutsendt til Afghanistan i september 2014.

Les også: Nektet å la barnefamilie gå uten tilsyn i svensk lekebutikk

Anket saken

I Brønnøysund skapte asylsaken stort engasjement.

Støttegruppa valgte i samråd med familien å stevne UNEs avgjørelse, og vant frem i tingretten. Tingretten mente UNEs avgjørelse var i strid med menneskerettighetene.

UNE valgte imidlertid å anke dommen til lagmannsretten hvor de vant.

Familiens anke til Høyesterett førte ikke frem, og nå befinner barna på henholdsvis 15,13 og 10 år seg i Afghanistan.

– Hvorfor gjør Erna Solberg dette mot oss?

Bildet er tatt av Shila før familien ble sendt ut av landet. Foto: Privat.

Kari-Anne Rørmark, kontaktperson i familiens støttegruppe, forteller at hun har hatt jevnlig kontakt med familien etter utsendelsen, men at det er tungt å holde kontakten fordi de har det svært dårlig.

– De har måttet flyttet flere ganger fordi de har så lite å leve av. Faren har ikke jobb, og ungene går ikke på skolen.

Rørmark beskriver hele situasjonen som håpløs.

I en video Rørmark har sendt til ABC Nyheter gråter 15 år gamle Shila mens hun forteller følgende:

Bildet er tatt i barnas bosted i Kabul. Foto: Privat

– Mitt store ønske var å bli lege og å gå på skole i Norge. Jeg vil spørre Erna Solberg hvorfor hun gjør dette mot oss.

I den samme videoen forteller hun at broren er så lei, at han savner fotballaget og vennene sine. Hun sier også at hun opplever folkene som bor i Afghanistan som slemme.

Har vurdert å rømme

Rørmark forteller at familien ser mørkt på tilværelsen.

– Det hjelper ikke akkurat på at familien har en tøff historie fra før av. De har spekulert på å rømme igjen, men de vet ikke hvor de isåfall skal dra.

Nå tror hun løpet er kjørt.

– Det er fælt, fordi det ikke er så mye mer vi kan gjøre, sier hun.

Les også: Frp-politiker vil ha lukkede mottak for asylbarn

2. Faridasaken

Farida og hennes mor kom til Norge i august 2011, og bosatte seg på Dokka i Oppland.

Som i Hashemisaken, mistet moren og datteren sine oppholdstillatelser da faren senere kom til landet.

UNE mente at moren ikke hadde fortalt sannheten om familiens historie, og at familien ikke trengte beskyttelse etter at moren og faren var gjenforent.

I februar 2015 ble familien sendt tilbake til Kabul.

Etter det har familien vunnet frem i både tingretten og i lagmannsretten, før UNE valgte å anke til Høyesterett torsdag ettermiddag forrige uke.

Les også : UNE anker Farida-saken til Høyesterett

Lokalsamfunnet i ryggen

Saken har engasjert lokalsamfunnet - etterhvert også mennesker fra hele landet.

Faridas lærer har hatt jevnlig undervisning med Farida via Skype, og støttegruppa har sendt nedover kofferter med mat, hygieneartikler, godteri og undervisningsmateriale.

I dag har Facebookgruppen “Farida” over 2.200 medlemmer.

– Tør sjelden å gå ut døra

I etterkant av utsendelsen har elleve år gamle Farida ved en rekke anledninger uttrykket fortvilelse over situasjonen.

Farida og familien oppholder seg fremdeles i Kabul. Foto: Privat.

Hun har blant annet skrevet et brev til staten hvor hun ba om å bli fjernet fra «det mørke dypet» hun befant seg i. Hun har også uttalt at hun opplever at UNE leker med livene til familien.

Kontaktperson i Faridas støttegruppe, Merethe Enerstvedt, uttrykker bekymring for familiens situasjon i Afghanistan.

– Ingen av foreldrene har jobb og de tør sjelden å gå ut døra. Familien kommer fra en lavtstående klasse som blir sett ned på i landet. At de tidligere flyktet fra Afghanistan har ikke gjort situasjonen lettere, sier hun.

Forsøker å motivere

Etter dommen i lagmannrsretten øynet familien et nytt håp. Muligheten for et fremtidig liv på Dokka i trygge omgivelser var, ifølge Enerstvedt, det som holdt motet oppe.

– Før UNE anket saken til Høyesterett var de mer optimistiske enn på lenge. De søkte om Afghansk pass til en eventuell hjemreise, forteller hun.

Støttegruppas Skype-samtaler med familien i etterkant av anken, har båret preg av at familien har vært slitne og oppgitte. Farida sitter med et tomt og fortvilet blikk, forteller de.

Nå forsøker støttegruppa å oppmuntre familien til å tviholde på rutinene de har i hverdagen for å takle den vanskelige situasjonen. De prøver å uttrykke at det fremdeles er håp.

Les også: Erdogans klappjakt gir Norge ny gruppe asylsøkere

3. Familien Mousavi

I denne saken kom jenta i familien, Aghdas, alene til Norge som tolvåring. Lokalpolitiker Camilla Søren Eidsvold har vært engasjert i saken, og forteller at Aghdas kom bort fra resten av familien da de skulle flykte fra Afghanistan.

Hun kom seg deretter hele veien til Norge, før foreldrene og hennes to brødre kom etter.

– Etter det var gått tre og et halvt år fikk Aghdas opphold i Norge. Et år senere fikk resten av familien avslag. UNE mente at familien hadde sendt jenta som «ankerbarn» til Norge, slik at familien kunne komme etter, forteller hun.

Ifølge Eidsvold rakk ikke familien å klage på vedtaket før de ble sendt ut av landet etter å ha bodd i Norge i fire år og seks måneder.

NOAS-kampanje

Som mange kanskje husker var det saken om denne familien som skapte blest i media etter at Sylvi Listhaug uttalte at hun var fornøyd med at New York Times omtalte norsk asylpolitikk som en av verdens strengeste.

Eidsvold forteller at det var Kristoffer Joners reaksjon på Listhaugs uttalelse som igjen førte til en NOAS-kampanje, som gjorde at familien fikk midler til å stevne saken for tingretten.

Likevel gikk det ikke familiens vei.

– Dessverre tapte familien i tingretten med begrunnelse i at de valgte å opprettholde UNEs begrunnelse om ankerbarn, forteller Eidsvold.

– En tragedie

Eidsvold synes behandlingen av familien har vært svært dårlig.

– Det har vært en tragedie. Det er ingen som sender en 12 år gammel jente gjennom Europa alene. Jenter blir voldtatt og misbrukt gjennom Europa. Hadde familien vært ute etter å benytte seg av et ankerbarn, hadde det logiske vært å sende den eldste broren, sier hun.

Dommen er nå anket til lagmannsretten, men den kommer mest sannsynlig ikke opp før i 2018.

Har flyttet flere ganger

Familien Mousavi lever en svært utrygg hverdag i Kabul, forteller Eidsvoll.

– Barna går fortsatt ikke på skole fordi faren for å bli drept i et bombeangrep på skolen er for stor til at barna tør. Heldigvis får de undervisning gjennom en lærer i Fredrikstad, sier Eidsvoll.

Mousavifamilien har også flyttet flere ganger etter utsendelsen.

4. Neda-saken

Neda Ibrahim og familien kom til Norge i 2003. De bosatte seg på et asylmottak i Rogaland og ble værende i ti år før de ble sendt ut av landet.

– Begrunnelsen fra UNE gikk på at innvandringsregulerende hensyn veide tyngre enn hensynet til barnets beste. UNE la også vekt på at faren til Neda løy om sin bakgrunn da de kom til Norge, forteller Kari Gellein, som har fulgt familien tett etter utsendelsen.

Neda (t.h) med søsteren Dimah og broren Zoher for tre år siden. Foto: Kari Gellein

Les også: Neda: – Vi har det vanskelig

Vant i tingretten

Familien Ibrahim vant frem i Tingretten før UNE fattet et nytt utvisningsvedtak. Da familien anket til lagmannsretten, valgte de å forkaste anken. Videre ble anken også forkastet av Høyesterett uten videre begrunnelse.

– I oktober valgte familien å søke om å få prøve saken for menneskerettighetsdomstolene i Strasbourg, forteller Gellein.

Til tross for at det har gått 9 måneder, har familien fremdeles ikke fått svar på om domstolen i Strasbourg vil behandle saken.

Les også: Humlen mener barns rettigheter «smuldrer opp».

En stor påkjenning

Seksten år gamle Neda sier til ABC Nyheter at det verste er det ukjente og det utenlandske.

– Jeg forstår ikke hvordan folk tenker i Jordan, sier hun.

Hun forteller at hun blir sett på som en fremmed, og at hun til tider føler seg diskriminert.

– Hvor skal jeg føle meg fri? Jeg kan ikke se for meg en framtid her i Irbid. Selv om jeg er muslim, tenker jeg som alle andre norske jenter.

Neda tør ikke tenke tanken på et negativt svar fra FN.

Les også: Norge klages inn for FNs menneskerettighetskomité i Neda-saken

Opprørt

Kari Gellein har vært på besøk hos familien i Jordan, og er opprørt over norske myndigheters behandling av familien.

– Det er forferdelig å se at en sekstenåring har mistet livsgnisten.

Neda og lillesøsteren Dima i Jordan. Neda er i dag seksten år, og Dima er 12. Foto: Tine Poppe

Hun blir også trist av å tenke på at broren til Neda, som har en kompleks diagnose han fikk behandling for i Norge, ikke får tilstrekkelig oppfølging i Irbid.

Gellein synes det nå blir spennende å se om Norges internasjonale forpliktelser er brutt dersom FNs menneskerettighetsdomstol velger å ta opp saken.

5. De syv søstre-saken

Syv søstre-saken omhandler familien Al Zanghari som var bosatt i Namsos. I juli 2013 ble familien med de 7 døtrene sendt ut av landet.

Faren til jentene kom til Norge i 2002, og oppga seg den gang for å være en papirløs palestiner. Sannheten var at han kom fra Jordan.

Allerede året etter fikk han sitt første avslag på sin asylsøknad. Avslaget fikk imidlertid ingen videre konsekvenser, og han ble i landet.

I November 2004 kom kona og tre av deres totalt fem døtre til Norge, før de i årene som fulgte ble foreldre til to jenter til.

I løpet av den perioden fikk familien avslag på ytterligere to asylsøknader, uten at en utsendelse fant sted.

Tvangsutsendelse

Først i 2013, etter at barna hadde rukket å bo i Norge i ni år, gjennomførte myndighetene en tvangsutsendelse.

– De fem minste barna har i prinsippet vokst opp her i Namsos. Den eldste jenta hadde for eksempel akkurat fullført alle årene i grunnskolen da de ble sendt ut. De hadde hele livet sitt i Norge, sier Kjersti Tommelstad, som er medlem i støttegruppa til de syv søstrene.

– Hvorfor tror du det tok det så lang tid før familien ble sendt ut av landet?

– Det vet jeg rett og slett ikke. Staten klarte av en eller annen grunn ikke å svare på hvorfor det tok så lang tid, fortsetter hun.

Oppe for retten

Etter utsendelsen startet støttegruppas kamp mot UNE. Lokalbefolkningen i Namsos sparte opp midler og bestemte seg for å kjøre sak mot staten med advokat Arild Humlen i ryggen.

Likevel trumfet innvandringsregulerende hensyn og det faktum at far oppga feil identitet og landtilhørighet for familien, hensynet til jentenes beste. Familien tapte i både Tingretten og i Lagmannsretten.

– Vi opplevde at retten skygget unna alt som var politisk brennbart, sier Tommelstad.

I etterkant av dommen i Lagmannsretten valgte støttegruppa og advokat Humlen å anke til Høyesterett. Anken ble avvist.

I januar 2016 ble det søkt om å få opp saken for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Et og et halvt år senere venter familien og støttegruppa fremdeles på svar.

Oppholder seg i annen europeisk stat

Etter tvangsutsendelsen ble familien sendt til en palestinsk flyktningsleir i Jordan. Tommelvold forteller at situasjonen var uholdbar for familien.

Advokat Arild Humlen forteller i en mail til ABC Nyheter at familien i dag befinner seg i en annen europeisk stat.

Verken Humlen eller støttegruppa ønsker å opplyse om hvilket land familien befinner seg i.

– De venter fremdeles på svar fra migrasjonsmyndighetene i landet de oppholder seg i, sier Liv Aalberg fra støttegruppa.

Aalberg har besøkt familien flere ganger, og har inntrykket av at familien har det bra der de nå befinner seg.

– Det virker som at familien er i balanse. Vi blir veldig deprimerte hvis de sendes tilbake til Jordan, avslutter Aalberg.

Den yngste søsteren er i dag 9 år, mens den eldste er 22.

Bruker lang tid på norske saker

Til tross for at både de syv søstrene og Hashemifamilien søkte om å få opp saken i Menneskerettighetsdomstolen for henholdsvis et og et halvt år siden og for ni måneder siden, har de ikke fått svar.

Professor i juss, Mads Andenæs, forteller til ABC Nyheter at det ikke er uvanlig at det tar så lang tid før Menneskerettighetsdomstolen svarer på en søknad.

– Domstolene tar for seg hele Europa, og saker som kommer fra Norge er ofte vanskelige å prioritere.

Håper på sak i Høyesterett

– Høyesterett forkastet anken til Hashemifamilien, familien Mousavi og De Syv Søstre. Hva tror du er årsaken til det?

– Det er fordi de mener at rettsreglene i de aktuelle sakene er tilstrekkelig klare, svarer Andenæs.

– Tror du at Kjæremålsutvalget kommer til å ta Farida-saken til Høyesterett?

– Jeg kan ikke si annet enn at jeg håper det, svarer han.

Andenæs kjenner bare til to saker hvor Høyesterett har gitt opphold hvor utlendingsmyndigheten ikke har gitt det i saker om lengeværende asylbarn.

Han forteller at mange jurister anser dette som et politisk område hvor jussen spiller en mindre rolle.

– Problemet er at dette har med særlig svake individer med et særlig krav på beskyttelse av domstolene å gjøre. Jo mer politisk viktig utlendingspolitikken er, desto viktigere er det at domstolene gjør sin jobb, sier han.

– Barna er i en veldig viktig utviklingsfase

Psykiater Sverre Varvin uttrykker bekymring for den utstabile «berg-og-dalbane-situasjonen» de lengeværende asylbarna står overfor.

– Man vet fra alminnelig psykologi at trygge relasjoner og vissheten om rimelig gode fremtidsutsikter er avgjørende for et barns utvikling, sier han til ABC Nyheter.

Varvin forteller også at konsekvensene av en utrygg situasjon for barn i denne alderen kan være mange og negative.

– Risikoen for at disse barna kan utvikle asosial atferd er stor, sier han.

UNE: – Et mindretall

Seksjonssjef i Utlendingsnemda, Øystein Sehl, sier til ABC Nyheter at flertallet av sakene om lengeværende barn får oppholdstillatelse i Norge.

– Avslagssakene som omtales av ABC Nyheter tilhører et mindretall som har endt med avslag, sier han.

Etter reglene må UNE avveie barnas tilknytning til Norge med forhold som kan tale mot å gi oppholdstillatelse, for eksempel at foreldrene har gitt uriktig forklaring.

– Etter en individuell saksbehandling har da et mindretall av de lengeværende barna fått avslag, avslutter han.

Statistikk utsendelsesvedtak 30. April 2014 - 30. April 2017

• Tallene gjelder antall familier og personer, ikke antall saker.
  
• Tabellen for den varige ordningen gjelder for barn med ett års skolegang og oppholdstid på fire og et halvt år. Den omfatter også saker med barn i lavere alder og/eller med kortere oppholdstid, når barnets tilknytning er en sentral årsak til at en tillatelse ble gitt.
  
• I første tertial 2017 avgjorde UNE rundt 20 saker som gjaldt familier med lengeværende barn (varig ordning). Noen familier som tidligere har fått sine saker vurdert etter forskriftsendringen og opprettholdt avslag, har nå fått tillatelser etter nye anmodninger om omgjøring.
  
• Tallene som gjelder engangsløsningen og varig ordning kan omfatte de samme familiene, for eksempel hvis en familie som har anført engangsløsningen får en tillatelse i medhold av varig ordning. Dette dreier seg om et fåtall familier.
  
• Enkelte lengeværende familier har fått tillatelser på grunn av et beskyttelsesbehov, og ikke på grunn av barns tilknytning.
  
• Et mindre antall av sakene dreier seg om andre sakstyper enn asyl, for eksempel familieinnvandring og tilbakekall.
  

Kilde: Utlendingsnemda

Les også: