– Null effekt i fattige land

Denne artikkelen ble først publisert av Panoramanyheter.no.

UD mottok allerede i 2019 et varsel om bindingene mellom serieovergriperen Jeffrey Epstein og International Peace Institute (IPI), som nordmannen Terje Rød-Larsen ledet.

Det viser nye avsløringer, som har satt den norske støtten til IPI – på 130 millioner kroner fra 1997 til 2018 – under lupen.

– Når andre land ikke brydde seg om å støtte IPI, var det kanskje ingen grunn til at Norge skulle bruke så mye penger, sier Morten Wetland. 

Han forteller at han som ny FN-ambassadør i New York i 2008, reagerte på at Norge ga langt mer til IPI enn andre land og tok dette opp med UD samme år.

– UD tok ikke hensyn til reaksjonen.

Det er imidlertid ikke bare omfanget av UD-støtten Wetland setter spørsmålstegn ved, men også effekten støtten har hatt for utviklingsland. Det samme gjør en tidligere utviklingsminister, Norad-direktør og generalsekretær Panorama har snakket med. 

– Hjalp ikke fattige

Hovedmålet til norsk bistand har alltid vært å bekjempe fattigdom i utviklingsland. Det var det overordnede målet også for den norske støtten til IPI.

Morten Wetland mener imidlertid at bistanden til IPI ikke har bidratt til dette. 

Som ambassadør ved FN-delegasjonen i New York fra 2008–2012, jobbet han flere år sammen med Rød-Larsens kone Mona Juul og samarbeidet tett med Rød-Larsens tankesmie, som mottok store pengesummer fra UD i den samme perioden.

– For utviklingsland tror jeg effekten av bistanden er omtrent lik null – kanskje mindre enn null, egentlig. 

Wetland mener at Norge burde stille tydeligere krav for å støtte tankesmier som IPI: Er det dokumenterbare behov for tjenestene deres? Hva ønsker de å oppnå? Vil de bidra til ny kunnskap som systematiseres slik at man faktisk kan bruke det i etterkant?

– Norge bør også vurdere om kunnskapsmiljøer i utviklingsland som er nærmere konfliktene, er mer naturlige støttemottakere.

Les svarene fra UD nederst i saken. 

– For mye støtte til New York og Genève 

– For mange ressurser har gått til initiativer med eget sekretariat, ved siden av det multilaterale apparatet, mener Jon Lomøy.

Den tidligere ambassadøren og direktøren for det norske bistandsdirektoratet Norad er kritisk til at Norge har betalt så mange personer for å sitte i New York, Washington og Genève. Og at det har gått på bekostning av bistand til dem som rammes av fattigdom, krig og konflikt. 

Han mener imidlertid at det er riktig av Norge å støtte ulike fredsinitiativer, fordi «mange av de gjenværende fattige i verden bor i områder med krig og konflikt».

– Men når man ser tilbake, er det nok måter å bruke midlene på som kunne vært mer effektive enn å støtte IPI.

Lomøy mener at et sentralt spørsmål når man nå vurderer effekten av støtten til tenketanker som IPI, er om de klarer å skape arenaer for interessante debatter om krig og konflikt som hinder for utvikling. 

– Det er en rolle internasjonale tenketanker potensielt kan ha.

– IPI var viktig

Hilde Frafjord Johnson ble utviklingsminister for KrF i 1997, samme år som Norge begynte å støtte IPI. 

På spørsmål om den mangeårige norske utviklingsministeren mener støtten har vært fornuftig bruk av norske bistandspenger, svarer Johnson at hun egentlig ikke mener at det å støtte fredstankesmier som IPI, er «et bistandsformål».

– Jeg mener likevel det er riktig og forsvarlig å bruke offisiell bistand, ODA, på freds- og forsoningsformål fordi konflikt rammer de fattigste hardest. 

Og for fred og forsoning har støtten til IPI hatt en funksjon, selv om den kanskje ikke har redusert fattigdom i utviklingsland, ifølge Johnson, som i dag selv er tilknyttet en fredstankesmie – Europe Institute of Peace.

– IPI har også vært en viktig aktør med et kritisk blikk på FNs fredsbevarende operasjoner og fredsbyggende og -skapende funksjoner. Gjennom rapporter og som debattarena har de vært viktige for FNs eget fredsarbeid. 

– Til det er de støtteverdige, men det er en indirekte effekt, ikke en bistandseffekt.

Samtidig mener Johnson at den norske støtten til IPI i lengre tid var «helt ute av proposisjoner».

– Jeg har vært kritisk til volumet i mange år, og det er det god grunn til å fortsette å ha et kritisk blikk på. Norge var en altfor dominerende giver til IPI. Om man skulle sett på et naturlig givernivå, burde Norge ligget på omtrent samme nivå som andre land.

– Finnes annen finansiering

Anne-Marie Helland, direktør for internasjonal utvikling i PwC og tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, mener samarbeid med fredstankesmier kan være nyttig.

– Det er ikke noen hemmelighet at man noen ganger bruker penger for å ha en plass ved bordet og for å påvirke.

Men Helland setter spørsmålstegn ved om begrensede bistandspenger bør brukes på dette.

– Offisiell bistand skal først og fremst ha utviklingseffekt. Det finnes andre finansieringskilder.

Dette har Helland ment i lang tid. I 2023 foreslo hun og det regjeringsoppnevnte Sending-utvalget hun var en del av, å skille mellom norsk bistand til fattigdomsbekjempelse, utvikling og nødhjelp og norsk støtte til «globale fellesgoder» som fred.

Dette forslaget skapte svært mye debatt i Panorama, og det var også i Panorama at daværende utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) offentlig avviste forslaget. 

Selv om Sending-utvalgets rapport ikke resulterte i en todeling av bistanden, mener Helland at det er nødvendig å fortsette å diskutere hva som finansieres innenfor og utenfor bistandsbudsjettet. 

– Man må være bevisst hva man bruker bistandsmidlene på, og utviklingseffekten bør være tydelig for mesteparten av pengene.

Helland håper debatten som kommer nå i kjølvannet av Esptein/IPI-avsløringene vil skape debatt om hva som hører og ikke hører hjemme i bistandsbudsjettet.

– Det er viktig å være ærlig om at alt har en alternativkostnad i bistandsbudsjettet. Vi kan ikke fortsette å kutte i støtten til de fattigste landene for å bruke pengene på andre ting. 

UD svarer på kritikken

Norsk bistand har i dag flere mål enn bare fattigdomsreduksjon. Og den norske støtten til IPI ble gitt for å styrke FNs arbeid med fred, sikkerhet og konfliktløsning, som igjen skal bedre levekår og rettigheter i områder som er utsatt for krig og konflikt, opplyser UD.

– IPIs aktiviteter har understøttet slike innsatser som finansieres over bistandsbudsjettet. Eksempler på dette er reform av FN, oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet, og konflikter i Midtøsten og Sahel, sier departementets pressetalsperson Mariken Bruusgaard Harbitz.

Selv om Norge var en viktig bidragsyter til IPI i mange år, støttet også de andre nordiske landene, Storbritannia, Sveits og Nederland tankesmien, understreker hun. 

Det er dermed ikke slik at «andre land ikke brydde seg om å støtte IPI», slik eks-ambassadør Morten Wetland påstår. 

Hun svarer imidlertid ikke på spørsmålet om hvorfor UD ikke tok hensyn til Wetlands reaksjon på at Norge ga langt mer til IPI enn andre land.

Skal gjennomgås av UD

Riksrevisjonen, som er Stortingets revisjons- og kontrollorgan, kritiserte allerede i 2021 UD for mangelfull oppfølging av støtten til IPI i perioden 2006–2012.

Da Stortinget behandlet saken året etter, stemte flertallet ned forslaget fra Carl I. Hagen og Frp om at regjeringen burde vurdere om UD-ansatte hadde brutt loven, slik Panorama har omtalt. I samme behandling foreslo Rødt og Frp at Stortinget skulle be Riksrevisjonen gå gjennom UDs støtte til IPI også for årene 2012–2018. Også dette forslaget ble nedstemt.

Etter de nye avsløringene om koblingene mellom Epstein og IPI har imidlertid saken kommet opp igjen.

Nå har utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) bedt UD om å gjennomgå støtten og kontakten sin med IPI i perioden Terje Rød-Larsen ledet tankesmien. 

– Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har deretter åpnet sak. Komiteen sendte torsdag kveld en rekke spørsmål til utenriksministeren, blant annet knyttet til IPI i perioden Rød-Larsen ledet organisasjonen, forteller Harbitz i UD.

– Det er ikke naturlig å kommentere enkeltopplysninger mens gjennomgangen og arbeidet med å besvare Stortingets spørsmål pågår, legger hun til.