«Stay Behind»:CIA finansierte spionskole i Norge: – James Bond på norsk jord

På slutten av 70-tallet, midt i den kalde krigen, snublet en 11 år gammel jente over et skjult lager i en steinur på Vestlandet. Lageret, som blant annet inneholdt våpen og ammunisjon, fikk stor oppmerksomhet i lokalsamfunnet og førte til en rekke avisoppslag. Hendelsen var bare den ferskeste i en lang rekke slike funn, og det holdt på å gå galt da et lignende lager hadde blitt oppdaget i Finnmark et par år tidligere. Men gang på gang klarte Forsvaret å skjule hvem og hva lagrene egentlig tilhørte. I dag vet vi at det tilhørte «hæren som ikke eksisterte», de norske spionene kjent som «Stay Behind».

Skjebnehendelsen fant sted noen år senere.

Satte hele organisasjonen på spill

Det var en novemberdag i 1978 at politiet tvang seg inn i det hemmelige våpenlageret til skipsreder Hans Otto Meyer.

Våpenbeslaget hos skipsreder Hans Otto Meyer satte hele operasjonen i fare. Faksimile fra VG fra 7. november 1978 viser blant annet amerikanske maskingevær og overvåkningsutstyr. Foto: Faksimile: VG

Politiet hadde opprinnelig fått tips om at Meyer trolig drev med ulovlig hjemmebrentproduksjon på eiendommen sin på Gjeterøya i Telemark. Det de fant var imidlertid noe langt annet. I skipsrederens kjeller lå det 45 våpen, blant annet amerikanske maskingevær og maskinpistoler, samt avansert sambandsutstyr. Sambandet hadde antenne som kunne heves opp gjennom pipa og var ikke noe folk flest hadde tilgang til i Norge. Forsvaret var raskt ute med å legge seg flate, og erkjente at 25 av våpnene funnet på Meyers eiendom stammet fra dem.

Politifunnet ble hovedoppslag i riksmediene, og med spekulasjonene kom konspirasjonsteoriene rundt spionene i «Stay Behind».

Men hvem var de egentlig?

«Hæren som ikke eksisterte»

Skjult under den stormende jubelen over slutten på andre verdenskrig ulmet trusselen om den neste store krigen, og frykten for sovjets hær var vel så stor som frykten for nazistene. Men en ting var sikkert, denne gangen skulle Norge være bedre forberedt enn det de var april 1940. Tilliten til Gerhardsen-regjeringen var svekket, og frykten for at Norge skulle velge bort forsvarssamarbeidet med USA og Storbritannia til fordel for noe annet, gjorde at norsk etterretning valgte å gå kreative veier. De tok kontakt med «hæren som ikke eksisterte», XU.

XU var opprinnelig en del av motstandsorganisasjonen Milorg, som ble bygget opp i Norge under andre verdenskrig, og offentligheten visste ikke at de eksisterte før i 1988. Formålet var å forberede landet på frigjøring og legge til rette for en eventuell alliert invasjon. Da krigen tok slutt tok de, på eget initiativ, fatt på sitt neste store oppdrag; å forberede Norge på en mulig sovjetisk invasjon. Grunnet samarbeidet med de allierte hadde Milorg og dattergruppen XU allerede et etablert forhold til amerikansk og britisk etterretning.

Bak den beskjedne gitterdøren ligger et enormt nettverk av tuneller. I en av dem ligger utstyr som en gang tilhørte «Stay Behind». Foto: Silje Robertsen

Torås fort

Ut av Milorg og XU oppsto okkupasjonsberedskapen «Stay Behind». En gruppe erfarne agenter som, slik som navnet tilsier, skulle bli igjen i et okkupert Norge og legge den fundamentale grunnmuren for Norges motstand. Den høyst hemmelige opplæringen agentene fikk fant blant annet sted på Torås fort på øya Tjøme i Færder kommune, og det var også her frivillige ved en tilfeldighet fant utstyret som skulle vise seg å tilhøre amerikanske CIA og britiske MI6. Utstyr Forsvaret hadde oversett da de ransaket og konfiskerte materiale på fortet i forkant av at det ble stengt i 1999.

Torås fort ble påbegynt i forkant av andre verdenskrig, som en del av Oslofjord festning, og det var flunkende nytt da tyske soldater seilet inn i fjorden aprilnatten 1940. Det omfattende fortet ble overtatt og videreutviklet av okkupasjonsmakten, og sto ferdig november 1941.

Etter krigen ble fortet, som ligger godt gjemt mellom naturlige dype kløfter og store langstrakte svaberg, tatt over av Kystartilleriet og brukt til utdanning og kursvirksomhet. I dag vet vi at den kursvirksomheten blant annet innbefattet agentene i «Stay Behind», som brukte fortet på 70-tallet. I 1999 ble festningen vedtatt stengt, de enorme tunnelene ble bunkret igjen og Torås ble sikret og forlatt.

Slik sto det frem til en lokal interessegruppe bestemte seg for å åpne dørene til det historiske fortet. Før dørene ble stengt i 1999, granske Forsvaret hver en krinkel og krok, og konfiskere materiale som enten skulle på museum eller skulle arkiveres.

I gjennomgangen av tunnelene kom de over et oljefat. Da de åpnet lokket og tittet ned i blandingen av vann og groms kom de raskt frem til konklusjonen at oljefatet rett og slett var søppel, og lot det stå. Det skulle imidlertid vise seg å slettes ikke være tilfelle.

Dette utstyret ble funnet på Torås fort, og ligger der til utstilling i dag. Det sortlakkerte tilhørte CIA, og det grå utstyret tilhørte MI6. Foto: Silje Robertsen

Snublet over CIA-utstyr

Da fortet ble vedtatt gjenåpnet, denne gangen som museum, var forsvarsveteranen og guiden John Toresen en del av interessegruppen som tok for seg den store oppgaven. I løpet av de senere årene har gruppen åpnet 5 av de totalt 12 tunnelene som var murt igjen. I en av tunnelene fant de oljefatet.

De valgte å ta med seg oljefatet ut av tunellen for å tømme det utenfor. Da de veltet oljefatet fikk de øye på noe blant sølet på bakken. Det skulle vise seg å være utstyr tilhørende den amerikanske etterretningsorganisasjon CIA og britiske utenriksetterretningen MI6.

– Dette var rene James Bond på norsk jord, forteller Toresen til ABC Nyheter.

Den tidligere soldaten forteller at det sortlakkerte utstyret viste seg å ha tilhøre CIA, mens det grå tilhørte MI6. Utstyret ble trolig brukt til opplæring av «Stay Behind»-rekruttene, og hadde blitt liggende i de stengte tunnelene i flere tiår, skjult i et oljefat.

Maten i glasskapet ble funnet i godt isolerte sylindere, slik som den til venstre i bildet. Dette var nødmat som skulle kunne brødfø en agent i en kort periode i tilfelle okkupasjon, og stammer fra 70-tallet. Foto: Silje Robertsen

Agentene skulle være «en hvem som helst»

Det hadde seg nemlig slik at medlemmer av Milorg gikk sammen i «Stay Behind», og tok fatt i den vanskelige og særdeles sensitive jobben om å finne og rekruttere agenter blant Ola og Kari Nordmann. De utvalgte skulle fremstå som hvem som helst på gata, men samtidig være såpass til å stole på at de kunne bære det enorme ansvaret videre uten å avsløre organisasjonen som norske folk ikke ante eksisterte.

«Soldatene skulle ikke yte motstand mot en angripende fiende. De skulle ligge lavt og vente på at landet ble okkupert. De skulle være som grå mus, og ikke gjøre noe ut av seg. Bare gå på jobb og blande seg inn i folkemengden», skriver forfatterne Erlend Larsen og Jan Helge Kaiser i boken «Den kalde krigen – og Vestfold».

Interessegruppen har i flere år arbeidet med å gjøre de forlatte tunellene på Torås fort tilgjengelig og trygge for besøkende. Foto: Silje Robertsen

De usynlige soldatene skulle ha et lager av våpen, ammunisjon og annet utstyr godt gjemt i nærheten, og når de en dag tok kontakt med norske myndigheter via sambandene sine skulle ikke myndighetene ha noe grunn til å tvile på hvem det var de snakket med, og hvorfor.

Men for å kunne gjennomføre en vellykket militæroperasjon i det skjulte, kreves det god etterretning og god opplæring. Denne opplæringen fant sted på Torås fort. Men nøyaktig hvordan opplæringen og treningen foregikk vites det lite om, annet enn det de få som har valgt å snakke har meddelt, og det bevisene tilsier.

Ante ikke at de var utpekt

Det man vet er at ferske rekrutter, alminnelig kvinner og menn, ble fraktet til fortet i små grupper, sjeldent mer enn fire-fem stykker om gangen. De skulle være fra forskjellige deler av landet, slik at sjansen var minimal for at de visste hvem hverandre var. Vel fremme ved Torås fort fikk de utdelt et dekknavn, og det var ikke snakk om noe «bli kjent»-runde. Her skulle man vite minst mulig om hverandre.

De visste ikke hva de var rekruttert til, ei at de hadde blitt forfulgt og overvåket av lokale talentspeidere i lang tid før de ble utpekt. Først etter en uke med trening i regi av Overvåkningspolitiet, instruktører fra Forsvaret og e-tjenesten, var det til slutt «Stay Behind»-ledelsen som bestemte om vedkommende var egnet eller ikke.

Rekruttene fikk beskjed om å møte opp på en adresse i Oslo. Alt de fikk vite var at de «skulle på et oppdrag som tok om lag én uke». Så ble de fraktet fra Oslo og hit til Torås fort. Foto: Silje Robertsen

Bevisenes tale

Mye av bevisene forsvant med tiden, men noe av det ble, som kjent, liggende igjen. På det romslige området rundt selve fortet ble det funnet rester av konstruerte togskinner som angivelig ble brukt til å øve på sabotasje og sprenging av togskinner i tilfelle en sovjetisk invasjon.

Det ble også funnet et rom på fortets kaserne hvor det var malt replika av forskjellige strategisk viktige naturområder i Norge på veggene. Toresen og resten av gjengen ved Toårs fort har forsøkt å få kontakt med tidligere «Stay Behind»-agenter i håp om at noen ønsker å bidra til å restaurere rommet tilbake til sin opprinnelige stand, og fortelle sin historie. Men til tross for at de er frigjort fra taushetsplikten sin, så ønsker ingen av agentene å fortelle hva de drev med.

«Historien om den hemmelige hæren Stay Behind, er særdeles vanskelig å trenge inn i. Den er noe av det hemmeligste av det hemmelige og skjules i katakomber under hemmelighetenes labyrinter, og taushetsplikten skremmer mange fra å bli veivisere i dette kompliserte landskapet», skrev forfatter Ronald Bye i boken «Norges hemmelige hær – historien om Stay Behind», som ble utgitt i 1995.

Man kan fremdeles se restene av landskapet som var malt på veggen inne på et av rommene i kasernen. I dag brukes rommet som lager, men interessegruppen ønsker å restaurere det tilbake til standen det hadde på 70-tallet. Foto: Silje Robertsen

– De er tause fordi de er redde

Tidligere agenter har forsøkt å fortelle, deriblant en av «Stay Behinds» fedre, Alf Martens Meyer, som allerede i 1988 bidro til boken «Vår hemmelige beredskap», og det er mye takket være han at vi vet hvordan hæren ble til. Kort tid etter boken ble utgitt fikk Meyer imidlertid et brev fra tidligere kolleger, hvor han mottok voldsom kritikk for å ha lettet på sløret.

– Vi tror at personer er tause fordi de er redde. Redde for å bli behandlet som sosialt spedalske. Redde for å bli støtt ut i det ytterste mørke, skriver Bye.

Dermed står funnene på Torås fort igjen som noen av de svært få håndfaste pekepinnene på hva organisasjonen drev med, og utstyret, som kan dateres til 70-tallet, er bevis på CIAs fotfeste på norsk jord.

Utstyret fra CIA og MI6, samt rasjonen med mat tilhørende en agent, ligger den dag i dag trygt bevart i et glasskap i tunnel 12 på Torås fort, tilgjengelig for besøkende ved fortet, som i dag fungerer som en krigshistorisk tidsreise.