Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
– Kostnadene ved en storkonflikt vil raskt overstige de forventede gevinstene som Russland ser for seg. Ikke minst vil dette lede til en alvorlig destabilisering innad i Russland dersom det viser seg at Putin og hans nærmeste krets ikke får noe ut av situasjonen annet enn en krig ingen ønsker, mener forskningsleder og professor ved Forsvarets Høgskole, oberstløytnant Tormod Heier.
Han tror Russland har mye å tape dersom situasjonen skulle eskalere og utvikle seg til en væpnet konflikt mellom Russland og Nato.
– Det russiske statsapparatet er gjennomsyret av ulike sikkerhetstjenester, og de vil se det som svært problematisk dersom Russland blir ydmyket i en storkrig, noe som vil øke presset på at Putin må forlate presidentembetet. En slik risiko vil han aldri ta. Særlig ikke når det finnes så uendelig mange andre måter å øke det politiske presset mot USA og NATO på. Slik jeg vurderer det, så er det ingen fare for noen storkonflikt i Europa, sier forskningsleder Tormod Heier til ABC Nyheter.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Han tror Putin i stedet vil velge ulike former for uanmeldte øvelser, bruk av droner, nettverksoperasjoner og påvirkningsoperasjoner, og i verste fall begrensede angrep inn i Ukraina eller subversjon og sabotasje mot randstatene.
– Alt dette vil øke presset på USA, som til slutt vil se seg nødt til å komme med innrømmelser med tanke på russiske sikkerhetskrav. Men dette vil skje i hemmelige forhandlinger langt unna medienes søkelys. Hele poenget vil være å få så vel Putin som Biden til å se ut som seierherrer på hjemmebane slik at ingen mister ansikt eller får ydmykende kritikk, forklarer Heier.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Russland har i tillegg til den store styrkeoppbyggingen på grensen til Ukraina varslet store marineøvelser i flere havområder den nærmeste tiden. I tillegg bygger de opp en ny, stor styrke i Hviterussland. Til sammen virker den russiske militære aktiviteten ganske massiv. Er dette bare tilfeldigheter, eller ligger det en større plan bak?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Nei, dette er ikke tilfeldigheter. Dette er Putin som snakker til Biden, men på et språk som gjør det mulig for Russland å bli hørt, sett og lyttet til. For kravene til Russland har vært kjent siden 1990-tallet. Problemet er bare at Russland ikke blir lyttet til, ikke før de får overbevist USA og Europa om at de mener alvor. Sånt sett kan man også se Putins sabelrasling som noe selvforskyldt, fordi USA og NATO ikke har hensyntatt russiske sikkerhetsinteresser, men snarere avfeid dem med henvisning til at enhver stat er suveren, og at en hver stat selv skal få velge hvor man vil høre hjemme, i øst eller vest, uten at andre skal diktere deres utenriks- og sikkerhetspolitiske orientering. Og dette må USA og Europa gjerne gjøre. Men da må de også ta konsekvensene av det, svarer oberstløytnant Tormod Heier.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan har militær utdannelse fra Krigsskolen og Forsvarets Høgskole, mastergrad fra Kings College i London, og en doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo. Heier har utgitt flere bøker og skrevet en rekke artikler om norsk og europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ett av Russlands hovedkrav er forsikringer om at Ukraina ikke blir en del av Nato i fremtiden. Fredag fremsatte de nye krav om at Nato-alliansen må trekke sine styrker og våpensystemer ut av Romania og Bulgaria, som før Sovjetunionens fall i 1991 var en del av Warszawapakten. Kravet ble umiddelbart avvist av Nato.
– Nato kommer ikke til å gi avkall på evnen til å beskytte og forsvare hverandre, inkludert med tilstedeværelse av styrker i den østlige delen av alliansen. Russlands krav ville skape første- og andreklasses Nato-medlemmer, noe vi ikke kan akseptere, sier Natos talsperson Oana Lungescu.
Artikkelen fortsetter under annonsenNato har tilbudt Russland å gjenopplive INF-avtalen, som forbød USA og Russland å utplassere landbaserte mellomdistanseraketter, for å redusere spenningen i Europa.
Oberstløytnant Heier presiserer at han uttaler seg i rollen som en fri og uavhengig forsker ved Forsvarets høgskole, og at det han sier i dette intervjuet ikke har noe med Forsvarsdepartementet eller forsvarsledelsens offisielle syn å gjøre.
På spørsmål om hvilke militære vurderinger og forberedelser som gjøres i Nato, USA og Norge nå, viser han til behovet for å samkjøre alliansen når kriser oppstår. Dette gjøres primært gjennom tre hovedspor.
– Det første sporet vektlegger økt årvåkenhet. Hensikten med dette er å øke situasjonsforståelsen i egne nærområder, blant annet ved å samle inn informasjon om hva som rører seg i eget ansvarsområde. Dette kan være utenfor USAs østkyst, i nordområdene, eller i Østersjøregionen og Øst-Europa nedover til Svartehavet. Dette gjør vi for å kunne håndtere eventuelle uforutsette hendelser raskest mulig, og på en mest mulig nennsom måte, slik at en eventuell krise ikke eskalerer unødig.
Artikkelen fortsetter under annonsen– For det andre utveksles det også mer informasjon mellom de allierte i hele det transatlantiske operasjonsområdet, fra Barentshavet i nord til Svartehavet i sør og over til USAs østkyst i vest. Dette er for å sikre en mest mulig felles forståelse av situasjonen, ikke minst mellom 30 svært ulike allierte, og to partnere, det vil si Sverige og Finland. Alternativet var at alle disse svært så ulike militære organisasjonene ville ha utviklet sine særegne tolkninger av det som skjer, noe som igjen ville økt problemet med å få til en samordnet respons dersom det verste skulle skje, utdyper forskningslederen ved Stabsskolen/Forsvarets høgskole til ABC Nyheter.
Samtidig er han opptatt av at Vesten må forstå Russlands behov for trygghet og forutsigbarhet i sine nærområder. Mangel på dette kan på sikt utvikle seg til konflikt.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det ser vi her i form av mer spenning og mer militarisering. Lærdommen er at sikkerhet i Europa er udelelig. Ukraina, Norge og NATO vil ikke få mer sikkerhet om ikke Russland får det samme. USA og NATO må gjerne stå fast på idealene om nasjonenes selvbestemmelsesrett. Norge er tradisjonelt sett mer pragmatiske, og er flinkere enn mange andre randstater i Øst-Europa til å balansere russiske sikkerhetsinteresser opp imot idealet om statenes selvbestemmelsesrett. En konkurranse om å tilegne seg mer sikkerhet på bekostning av naboen fører bare til én ting, og det er mer spenning, færre sikkerhetsmarginer, økt militarisering langs grensene og større fare for at en liten krise kommer ut av kontroll og eskalerer. Ingen taper mer på dette enn småstatene i Europa, mener Tormod Heier.
Artikkelen fortsetter under annonsen
I spontanspørretimen på Stortinget denne uken fikk forsvarsminister Odd Roger Enoksen (Sp) spørsmål fra Høyres stortingsrepresentant Hårek Elvenes om hva skal til for at Norge iverksetter forsterkede militære tiltak, slik som vi har sett i Sverige.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det som skal til for at Norge gjør det samme, er at vi ser en økende trussel mot norsk territorium. Det har vi ikke så langt sett. Norge har økt årvåkenheten i nord og økt beredskapen på noen avgrensede områder som følge av situasjonen. Det er her snakk om tiltak som ligger innenfor forsvarssjefens mandat. Utover det har ikke vi vurdert det som nødvendig å iverksette ytterligere tiltak. Men dersom vi skulle få en henvendelse og situasjonen skulle eskalere ytterligere, så må selvfølgelig det vurderes, svarte Enoksen.
På spørsmål om det ikke snart er på tide å gjøre mer i den spente situasjonen, svarer Heier følgende:
– Den norske responsen følger et godt, gammel og kjent mønster, å balansere prinsippfasthet med pragmatisme. Med dette menes at norske myndigheter står last og brast med de andre allierte, særlig i den prinsippfaste fordømmelsen av russisk press mot europeiske staters selvbestemmelsesrett om hvor de vil høre hjemme, i øst eller vest. Men norske myndigheter er også svært pragmatiske, fordi de vil ikke at uenigheten med Russland over en situasjon i Øst-Europa skal slå for sterkt innover det bilaterale naboskapet i de norsk-russiske grenseområdene. Noe sånt vil i så fall gjøre det enda vanskeligere å utnytte de enorme ressursene som ligger i Norges strategisk viktigste nærområde. Her balanseres det på slakk line mellom alliert prinsippfasthet og nasjonal pragmatisme.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Professoren mener Norge står midt i et sikkerhetspolitisk dilemma. På den ene siden må Norge sørge for å ivareta sikkerheten og beredskapen som Natos utpost i nord. På den andre siden må forholdet til den mektige russiske naboen i øst ivaretas.
– I kjernen av den norske responsen ligger dilemmaet mellom å stå med rak rygg og forsvare vestlige liberale kjerneverdier, men på en slik måte at det ikke samtidig fører til mer spenning og uforutsigbarhet i egne nærområder. Med et lite forsvar er det begrenset hvor mange styrker Norge kan overføre til for eksempel Østersjøregionen, slik blant annet Danmark har gjort, før evnen til å opprettholde en oppdatert nasjonal situasjonsforståelse i nordområdene forvitrer. Noe slikt ville i så fall økt avhengigheten av flere amerikanske styrker i nord, noe som igjen ville økt spenningen i norske nærområder. Dette er ikke myndighetene tjent med.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Noen vil kanskje hevde at det er litt passivt og naivt å bare konstatere at Russland bygger opp og forsterker sine styrker fortløpende i Natos bakgård, mens Norge sitter stille i båten?
– Det er ingen som sitter stille i båten når Russland rasler med sablene og utøver en form for kanonbåtdiplomati i Europa og i Atlanterhavet. I den situasjonen Europa er i nå har alle statene, særlig de russiske randstatene, blitt beredskapsorganisasjoner. Ikke ved at det gjennomføres noen storstilt mobilisering, men ved at årvåkenheten skjerpes og at synligheten og tilstedeværelsen i egne områder øker.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Forsvarssjef Eirik Kristoffersen innførte i desember i fjor fem beredskapstiltak som følge av den spente situasjonen på grensen mellom Ukraina og Russland.
– De tiltakene er ikke synlige, de går på gjennomgang av planverket og økt årvåkenhet. Alle sjefer må gå gjennom sine planverk og beredskap, og etterretningstjenesten har økt årvåkenhet i nordområdene. I tillegg har vi valgt å holde de øvelsene vi har planlagt, nemlig en norsk øvelse på bakken i Finnmark og det å få gjennomført Cold Response som planlagt. På mange måter gjør vi veldig mye rett hver dag, som gjør at vi ikke har det behovet for å eskalere med andre tiltak, sa forsvarssjefen til NTB fredag.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Forsvarssjefen viser til at det norske forsvaret først og fremst har en rolle i å følge med på russisk aktivitet nær grensen til Norge.
– Det er det vi prøver å følge med på hele tiden, om det er noe unormal aktivitet. Så langt er det normal aktivitet i nordområdene, kanskje også litt lavere enn det vi hadde forventet. Det er ikke noen russisk styrkeoppbygging nær Norge, sier Kristoffersen.
Norge har i tillegg utplassert et mekanisert kompani i Litauen og en fregatt som deltar i USAs hangarskipsgruppe i det østlige Middelhavet. Dette er forpliktelser Norge hadde før situasjonen ble anspent, og det har foreløpig ikke kommet ønsker fra Nato om at Norge skal bidra med flere styrker.
Artikkelen fortsetter under annonsenForskningsleder Tormod Heier mener vestlige myndigheter er nødt til å balansere to motstridende hensyn. På den ene siden, å utvise økt årvåkenhet. På den annen side unngå en unødig opptrapping av situasjonen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Dette vil redusere sikkerhetsmarginene gjennom hele Europa, fra Varangerhalvøya i nord til Krimhalvøya i sør. Det betyr også at norske og allierte myndigheter er varsomme med å vise for mye militær tilstedeværelse, fordi dette igjen kan bidra til å skape unødig uro og engstelse i egen befolkning. Noe slikt vil i så fall gjøre egne politiske beslutningsprosesser mer utsatt for russisk press, rett og slett fordi det skal mindre til for russiske aktører å skremme befolkningen, noe som igjen kanaliserer sivilsamfunnets bekymringer inn i landenes egne politiske beslutningsprosesser, sier han.
Fredag møttes Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og USAs utenriksminister Antony Blinken i Genève. Blinken omtalte møtet som «et kritisk øyeblikk». Toppmøtet ga ikke noe gjennombrudd eller avklaring på den spente situasjonen, men partene skal ha fått en bedre situasjonsforståelse for hverandres posisjoner.
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Vi endte med en avtale om at vi vil motta skriftlige svar på alle våre forslag neste uke, sa Lavrov etter møtet.
– Vi regner ikke med å løse uenighetene våre her i dag. Men jeg håper og forventer at vi kan teste om det fortsatt finnes en farbar vei basert på diplomati og dialog, sa Blinken.
Artikkelen fortsetter under annonsenUSA har advart om en «forent, rask og kraftfull» respons dersom Russland invaderer Ukraina.
Ifølge Tormod Heier er det avgjørende at Nato-land må opptre rasjonelt for å unngå at konflikten mellom Vesten og Russland eskalerer og ender med krig.
– De militære forberedelsene må være svært balanserte. Det vil si at de militære utviser mer årvåkenhet, men samtidig også en betydelig grad av varsomhet og tilbakeholdelse i egne nærområder. Dette er fordi økt spenning lettere utløser uforutsette hendelser, for eksempel gjennom misforståelser, feiltolkninger eller ulykker. Når situasjonen er spent kan nettopp slike hendelser bidra til mer opptrapping og eventuelt eskalere situasjonen. Og det ønsker vi ikke, siden dette vil komplisere den pågående dialogen mellom Russland på den ene siden og USA, NATO og Ukraina på den annen. Sånt sett er det veldig bra at så vel Nato-styrkene som de russiske motpartene er svært profesjonelle. Med dette menes at alle styrkene som er involvert er godt drillet når det gjelder å operere innenfor en veltrimmet kommandokjede med sterke politiske kontrollmekanismer, oppsummerer oberstløytnant Heier, men legger til:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det eneste usikkerhetsmomentet her er nok de paramilitære styrkene som opererer i Luhansk og Donbas. Mange av disse militsene består av ikke-statlige aktører, og de er ikke nødvendigvis underlagt en streng statlig kommando- og kontrollkjede. Dermed kan de potensielt sett utgjøre et usikkerhetsmoment når det gjelder å fremprovosere uønskede handlinger som kan øke spenningen i Øst-Ukraina.
