50 år siden studentopprøret:

Hvem var «sekstiåtterne»?

Studenter kaster stein mot politiet i Paris, 3. mai 1968. Scanpix/AP.
Studenter kaster stein mot politiet i Paris, 3. mai 1968. Scanpix/AP.

Våren 1968 raste studentopptøyene i Paris, Berlin og London. Også i Norge merket man ringvirkningene.

– Man møtte veggaviser overalt. De var store, på gråpapir, med tekst der folk argumenterte mot alt de var imot, sier Førland.

Studentopprøret er en samlebetegnelse for massemønstringene blant radikale studenter i Vesten på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

– Sekstiåttere er folk som var unge i 1968, og fikk sitt verdensbilde avgjørende preget av de radikale og opprørske begivenhetene dette året, sier historieprofessor Tor Egil Førland til ABC Nyheter.

Utgangspunktet for urolighetene var ofte misnøye med forhold ved lærestedet. Etter hvert bar protestene preg av mer generell samfunnskritikk.

Radikaliseringen fra slutten av 60-tallet varte langt ut på 70-tallet i Norge. Her bilde fra demonstrasjon mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1979. Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX
Radikaliseringen fra slutten av 60-tallet varte langt ut på 70-tallet i Norge. Her bilde fra demonstrasjon mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1979. Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX

– Jeg fikk med meg nok til å få en fornemmelse av det, men ikke varige mén. Studentene var langt mer politisk aktive enn i dag, sier professor Førland, som selv begynte på Blindern i 1978, helt mot slutten av studentopprøret i Norge.

– Man møtte veggaviser overalt. De var store, på gråpapir, med tekst der folk argumenterte mot alt de var imot, sier Førland.

I mange land tok studentopprøret en voldelig retning, for eksempel i Paris. Her utviklet studentenes massemønstringer i mai 1968 seg til gatekamper med politiet, og nær revolusjonære tilstander.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Oslo 1. februar 1969. Veggaviser på Blindern i Oslo. Foto: Ivar Aaserud / Aktuell / SCANPIX
Oslo 1. februar 1969. Veggaviser på Blindern i Oslo. Foto: Ivar Aaserud / Aktuell / SCANPIX

I USA og flere vestlige land ble studentmiljøene utgangspunkt for protestbevegelser mot Vietnam-krigen.

– Opprøret var kjennetegnet av sterk skepsis til kapitalismen, amerikansk utenrikspolitikk, og til autoriteter og myndigheter i sin alminnelighet, sier Førland.

AKP og EF-motstand

– Utover på 70-tallet ble den politiske delen av opprøret i Norge særlig preget av Ml-bevegelsen, som sto sterkere her enn i nesten alle andre land. Denne vokste langt på vei frem av 60-tallsopprøret, sier Førland.

Også i Norge skjedde en stor radikalisering ved lærestedene. Studentene krevde bedre økonomiske kår. Også politiske spørsmål, som kampen mot EF-medlemskap mobiliserte (De europeiske fellesskapene, EUs navn frem til 1993).

OSLO 1972: Valgkamp før folkeavstemningen om medlemskap i det Europeiske Fellesskap (EF). NEI-slagord skrevet med spraymaling på en vegg. Foto: NTB / SCANPIX
OSLO 1972: Valgkamp før folkeavstemningen om medlemskap i det Europeiske Fellesskap (EF). NEI-slagord skrevet med spraymaling på en vegg. Foto: NTB / SCANPIX

– 68-opprøret kom til Norge, men i en mildere form enn nærmest alle steder i Vesten, sier Førland.

Han var medredaktør for boka «1968. Opprør og motkultur på norsk».

’1968’ som tidsånd er i Norge «symbolisert blant annet ved Forsøksgymnaset, Club 7, PAX forlag, psykiater Jan Greve som anbefalte hasj og LSD (og ble ekskludert fra Lægeforeningen), Kjartan Slettemarks berømte og beryktede Vietnambilde (fra 1965) og den anarkistiske ‘Gateavisa’», oppsummerte Geir Kjell Andersland i et leserinnlegg i Klassekampen tidligere i januar.

Professor Tor Egil Førland var medredaktør for boka «1968. Opprør og motkultur på norsk». (Pax 2006)
Professor Tor Egil Førland var medredaktør for boka «1968. Opprør og motkultur på norsk». (Pax 2006)

Arbeidernes Kommunistparti, marxist-leninistene (m-l) ble stiftet 1973.

– Utover på 70-tallet ble den politiske delen av opprøret i Norge særlig preget av Ml-bevegelsen, som sto sterkere her enn i nesten alle andre land. Denne vokste langt på vei frem av 60-tallsopprøret, sier Førland.

– I begynnelsen hadde partiet klare antiautoritære trekk, men ble etter hvert overtatt av mer autoritære krefter. AKP var godt organiserte, og med en fantastisk lojalitet fra medlemmene, sier Førland. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Oslo februar 1973: Fra AKP-ml's stiftelseskonferanse. Partiformann Sigurd Allern ( i midten), t.v. Synne Holan og t.h. Kjell Pettersen. Foto: NTB / SCANPIX
Oslo februar 1973: Fra AKP-ml's stiftelseskonferanse. Partiformann Sigurd Allern ( i midten), t.v. Synne Holan og t.h. Kjell Pettersen. Foto: NTB / SCANPIX

Babyboomere

De opprørske norske studentene rundt 1968 levde i et samfunn som var materielt sett hadde større ressurser enn da de ble født på 40-tallet. Hva var det de gjorde opprør mot?

16. oktober 1968: De amerikanske idrettsutøverne hever armen i «Black power-hilsen» under sommer-OL i Mexico. Scanpix/AP.
16. oktober 1968: De amerikanske idrettsutøverne hever armen i «Black power-hilsen» under sommer-OL i Mexico. Scanpix/AP.

– På 40-tallet var barnekullene større enn på 30- og 20-tallet. Det var rett også slett mange flere unge mennesker, og enda mange flere som tok høyere utdanning. Det betydde igjen at det var flere som hadde tid og anledning til å protestere, sier Førland.

I løpet av 70-tallet så man i Norge også en fornyet kvinnebevegelse, politisk mobilisering i den samiske delen av befolkningen, antikrigsbevegelser, solidaritetsgrupper for land og enkeltsaker i den tredje verden, kamp mot atomvåpen og apartheid, og en styrket miljøbevegelse.

– At man stadig vender tilbake til 1968 henger også sammen med at folk i sentrale posisjoner i kulturlivet og akademia hadde sterke opplevelser i denne perioden.

Begivenhetene ble en del av deres selvforståelse. Når de fikk posisjoner i samfunnet kunne dette verdensbildet utbres, sier Førland.