50 år siden studentopprøret:

Hvem var «sekstiåtterne»?

Studenter kaster stein mot politiet i Paris, 3. mai 1968. Scanpix/AP.
Våren 1968 raste studentopptøyene i Paris, Berlin og London. Også i Norge merket man ringvirkningene.
Av 10. februar 2018

– Man møtte veggaviser overalt. De var store, på gråpapir, med tekst der folk argumenterte mot alt de var imot, sier Førland.

Studentopprøret er en samlebetegnelse for massemønstringene blant radikale studenter i Vesten på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet.

– Sekstiåttere er folk som var unge i 1968, og fikk sitt verdensbilde avgjørende preget av de radikale og opprørske begivenhetene dette året, sier historieprofessor Tor Egil Førland til ABC Nyheter.

Utgangspunktet for urolighetene var ofte misnøye med forhold ved lærestedet. Etter hvert bar protestene preg av mer generell samfunnskritikk.

Radikaliseringen fra slutten av 60-tallet varte langt ut på 70-tallet i Norge. Her bilde fra demonstrasjon mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1979. Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX

– Jeg fikk med meg nok til å få en fornemmelse av det, men ikke varige mén. Studentene var langt mer politisk aktive enn i dag, sier professor Førland, som selv begynte på Blindern i 1978, helt mot slutten av studentopprøret i Norge.

– Man møtte veggaviser overalt. De var store, på gråpapir, med tekst der folk argumenterte mot alt de var imot, sier Førland.

I mange land tok studentopprøret en voldelig retning, for eksempel i Paris. Her utviklet studentenes massemønstringer i mai 1968 seg til gatekamper med politiet, og nær revolusjonære tilstander.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Populært
Oslo 1. februar 1969. Veggaviser på Blindern i Oslo. Foto: Ivar Aaserud / Aktuell / SCANPIX

I USA og flere vestlige land ble studentmiljøene utgangspunkt for protestbevegelser mot Vietnam-krigen.

– Opprøret var kjennetegnet av sterk skepsis til kapitalismen, amerikansk utenrikspolitikk, og til autoriteter og myndigheter i sin alminnelighet, sier Førland.

AKP og EF-motstand

– Utover på 70-tallet ble den politiske delen av opprøret i Norge særlig preget av Ml-bevegelsen, som sto sterkere her enn i nesten alle andre land. Denne vokste langt på vei frem av 60-tallsopprøret, sier Førland.

Også i Norge skjedde en stor radikalisering ved lærestedene. Studentene krevde bedre økonomiske kår. Også politiske spørsmål, som kampen mot EF-medlemskap mobiliserte (De europeiske fellesskapene, EUs navn frem til 1993).

OSLO 1972: Valgkamp før folkeavstemningen om medlemskap i det Europeiske Fellesskap (EF). NEI-slagord skrevet med spraymaling på en vegg. Foto: NTB / SCANPIX

– 68-opprøret kom til Norge, men i en mildere form enn nærmest alle steder i Vesten, sier Førland.

Han var medredaktør for boka «1968. Opprør og motkultur på norsk».

’1968’ som tidsånd er i Norge «symbolisert blant annet ved Forsøksgymnaset, Club 7, PAX forlag, psykiater Jan Greve som anbefalte hasj og LSD (og ble ekskludert fra Lægeforeningen), Kjartan Slettemarks berømte og beryktede Vietnambilde (fra 1965) og den anarkistiske ‘Gateavisa’», oppsummerte Geir Kjell Andersland i et leserinnlegg i Klassekampen tidligere i januar.

Professor Tor Egil Førland var medredaktør for boka «1968. Opprør og motkultur på norsk». (Pax 2006)

Arbeidernes Kommunistparti, marxist-leninistene (m-l) ble stiftet 1973.

– Utover på 70-tallet ble den politiske delen av opprøret i Norge særlig preget av Ml-bevegelsen, som sto sterkere her enn i nesten alle andre land. Denne vokste langt på vei frem av 60-tallsopprøret, sier Førland.

– I begynnelsen hadde partiet klare antiautoritære trekk, men ble etter hvert overtatt av mer autoritære krefter. AKP var godt organiserte, og med en fantastisk lojalitet fra medlemmene, sier Førland. (Artikkelen fortsetter under bildet)

Populært
Oslo februar 1973: Fra AKP-ml's stiftelseskonferanse. Partiformann Sigurd Allern ( i midten), t.v. Synne Holan og t.h. Kjell Pettersen. Foto: NTB / SCANPIX

Babyboomere

De opprørske norske studentene rundt 1968 levde i et samfunn som var materielt sett hadde større ressurser enn da de ble født på 40-tallet. Hva var det de gjorde opprør mot?

16. oktober 1968: De amerikanske idrettsutøverne hever armen i «Black power-hilsen» under sommer-OL i Mexico. Scanpix/AP.

– På 40-tallet var barnekullene større enn på 30- og 20-tallet. Det var rett også slett mange flere unge mennesker, og enda mange flere som tok høyere utdanning. Det betydde igjen at det var flere som hadde tid og anledning til å protestere, sier Førland.

I løpet av 70-tallet så man i Norge også en fornyet kvinnebevegelse, politisk mobilisering i den samiske delen av befolkningen, antikrigsbevegelser, solidaritetsgrupper for land og enkeltsaker i den tredje verden, kamp mot atomvåpen og apartheid, og en styrket miljøbevegelse.

– At man stadig vender tilbake til 1968 henger også sammen med at folk i sentrale posisjoner i kulturlivet og akademia hadde sterke opplevelser i denne perioden.

Begivenhetene ble en del av deres selvforståelse. Når de fikk posisjoner i samfunnet kunne dette verdensbildet utbres, sier Førland.

Jorda stiger opp over månens horisont 24. desember 1968. Bildet er tatt av astronautene ombord på Apollo 8. Scanpix/AP/NASA.

– Andre sektorer, som næringsliv og justis er mindre preget av denne arven.

– Og hva er dette verdensbildet?

– Rommet for akseptabel adferd har blitt veldig mye større. Nå går folk kledd og lever sammen på måter som ikke var akseptert før 60-tallet. Samliv uten ekteskap er akseptert langt inn i den norske kirke, i klesdrakter og hårfrisyrer er nærmest alt tillatt. Hvis man vil markere opprør i dag må man nok gå mye lenger enn det som var nødvendig i 1968, sier Førland.

Les også: Kongeparet reiste med falske identiteter i 1968

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vietnamkrigen mobiliserte mange av protestbevegelsene på 60- og 70-tallet. Her frakter amerikanske helikoptere sørvietnamesiske soldater. Scanpix/AP.

– Satt ikke bare på ræva

– Når folk tenker på hippier i dag, tenker de på folk som sitter på ræva og røyker hasj. Og det er moro, det, men vi var også del av et systemkritisk prosjekt med røtter i kampen mot atomvåpen og apartheid, sa Vindheim til Klassekampen.

Klassekampen intervjuet Jan Bojer Vindheim i forkant av 50-årsjubileet. Han var med på å starte Sosialistisk Ungdomsforbund, som senere utviklet seg til AKP (ml).

Miljøet i Slottsparken, sommeren 1971. Foto: T. Skillestad / SCANPIX

– Vi hadde vokst opp i et trangt og fattig samfunn preget av tilstivnede holdninger, men så begynte ting å løsne. Jeg husker følelsen av at lenkene liksom falt bort, av at mulighetene åpnet seg. Plutselig var det mange av oss som trodde sterkt på at en annen verden var mulig. Du kunne gjøre det du ville, sa 72-åringen til Klassekampen.

Politisk inspirasjon fant han i anarkismen, og han identifiserte seg med hippiebevegelsen. Han var blant grunnleggerne av Arbeidskollektivet i Hjelms gate i Oslo, og av Gateavisa. Etter hvert flyttet Vindheim til Karlsøy i Troms for å slutte seg til et av kollektivene der.

– Når folk tenker på hippier i dag, tenker de på folk som sitter på ræva og røyker hasj. Og det er moro, det, men vi var også del av et systemkritisk prosjekt med røtter i kampen mot atomvåpen og apartheid, sa Vindheim til Klassekampen.

Les også: Det historiske bildet fra Vietnam-krigen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

PUDDEL: Da sosialkontoret i 1975 hadde kommet i skade for å skrive at kunstneren Kjartan Slettemark skulle henvende seg til «hundemottaket», tok han utfordringen og kledde seg ut som hund. Foto: Scanpix/NPK/Brita Olsson

Arven fra ‘68?

– Homo- og kvinnekamp kan også knyttes til den generelle undergravingen av autoritetene fra samfunnet før 60-tallet, sier Førland.

Den delvis revolusjonære bevegelsen i 1968 ga få håndfaste politiske resultat; i USA vant Richard Nixon presidentvalget. Vietnamkrigen fortsatte til 1975, Martin Luther King jr. ble drept, og Sovjetunionen slo tilbake opprøret i Tsjekkoslovakia.

Kvinnefronten 1970. Scan-Foto:Arkiv

– Maktpolitisk medførte ikke 1968 noen dramatiske endringer, spesielt ikke her til lands, sier Førland til ABC Nyheter.

Noe av grunnen til at man likevel dveler ved opprøret 50 år etter er ringvirkningene det fikk innen utdanning, kunst, popkultur og sosiale omgangsformer. Studentopprøret banet veien for økt frihet til å leve og føle som man ville.

– Om 68er-opprøret var «bra» eller «dårlig» kan man krangle mye om, men undermineringen av autoriteter var sentralt. Jeg vil også mene at aksepten for et bredere spekter av livsstiler er et gode, sier Førland til ABC Nyheter.

Den viktigste indirekte effekten er den økte likestillingen, mener professoren.

– Homo- og kvinnekamp kan også knyttes til den generelle undergravingen av autoritetene fra samfunnet før 60-tallet, sier Førland.

– Den nye kvinnebevegelsen og homobevegelsen hadde nok lettere for å få aksept for sine krav som følge av sekstiåtteropprøret, avslutter han.

Se også:

40 år siden slaget i 68

Slik så det ut da USA slapp napalm over Vietnam

Samer opplever mer diskriminering enn nordmenn

Kun tre av ti nordmenn tror på Gud

Øvrige kilder: SNL.

68er-opprøret forplantet seg gjennom det neste tiåret. Her fra Oslo 1979: Demonstrasjonen mot utbygging av Samer fra Masi har slått leir og sultestreiker utenfor Stortinget i protest mot utbyggingsplanene for Alta-Kautokeino-vassdraget. Foto Erik Thorberg / NTB / SCANPIX