– Norge går glipp av milliarder

Denne artikkelen ble først publisert hos Kapital.

Bransjen slår alarm: Både norske og internasjonale film- og TV-produksjoner ser mot land med bedre vilkår enn det de mener Norge har i dag.

En forutsigbar refusjonsordning kan være redningen, mener bransjen – og samtidig en kilde til milliardinntekter.

– Det er veldig stille i bransjen nå. Mange står uten jobb, sier Arne Kaupang, som har arbeidet med flere prestisjeprosjekter, blant annet Netflix-hiten La Palma, som han vant Gullruten-pris for beste visuelle effekter for – sammen med sitt team.

Kaupang peker på etterdønningene etter pandemien, høyere kostnader og kutt hos strømmetjenestene som hovedårsaker til situasjonen. Han opplever at dramaproduksjoner har blitt dyrere, og strømmegigantene satser i stedet på billigere formater, som reality-TV.

– Det har utviklet seg til en ond sirkel. Når produksjonene først kommer i gang, er budsjettene lavere enn før – samtidig som alt annet er blitt dyrere.

30 prosent har forlatt bransjen

Kaupang forteller om kollegaer som har gitt opp film og TV for mer stabile yrker. Selv ble han ansatt som visual effects supervisor i selskapet Uhørt, hvor nesten hele avdelingen for tiden er permittert.

Incentivordningen

Incentivordningen gir refusjon til store internasjonale film- og serieproduksjoner som skal produseres helt eller delvis i Norge. Ordningen henvender seg til norske og utenlandske produksjoner.

– NRK har rapportert at hele 30 prosent av filmarbeiderne har forlatt bransjen på ett år. Det merkes. Mange vurderer å forlate for godt. Og mister vi kompetansen nå, blir det ekstremt vanskelig å bygge den opp igjen senere, sier han.

Per Henry Borch i produksjonsselskapet Truenorth er enig:

– Situasjonen har aldri vært verre. 95 prosent av filmarbeiderne har jobber man ikke kan utdanne seg til. Denne kompetansen bygges over tid, og nå forsvinner den. Det er dramatisk.

Han peker på et studio i Bærum som var på konkursens rand, og kun ble reddet av et prosjekt med incentivmidler.

– Uten den produksjonen hadde studioet vært historie.

Velger bort Norge

Kaupang og Borch er samstemte i at det finnes én løsning: en automatisert, forutsigbar refusjonsordning, som er konkurransedyktig mot land Norge naturlig konkurrerer mot.

– Hvis en produksjon bruker én milliard kroner i Norge, kan vi refundere 250 millioner, og likevel sitte igjen med 750 millioner – pluss store ringvirkninger i reiseliv, hotell, transport og lokale næringer, som vil vare i mange år etterpå, sier Kaupang.

Dagens ordning oppleves som usikker med et begrenset budsjett, og kun én søknadsfrist i året. Kun én stor produksjon vil kunne bruke hele potten – som i dag ligger på rundt 70–80 millioner kroner. Det skaper uforutsigbarhet som er uforenlig med internasjonal produksjonsplanlegging, ifølge bransjeaktørene.

– Det oppleves som russisk rulett. Vi jobber to år bakover i tid med planlegging. Når kulturministeren sier «dere kan søke neste år», faller alt sammen. Da går produksjonene til Finland, Island eller New Zealand, sier Borch.

Milliardprosjektene glipper

Begge bransjeveteranene hevder at Norge går glipp av milliardinntekter årlig fordi produksjoner legges til land med bedre incentivordninger.

– Jeg vet ikke hvor mange milliarder Norge har gått glipp av bare det siste tiåret. Det er som en bank som sier nei til kunder, sier Borch.

Kaupang trekker frem Island som et eksempel til etterfølgelse. Landet har en refusjonsordning på rundt 30 prosent, og filmindustrien vokser – faktisk så mye at det er mangel på arbeidskraft, ifølge Kaupang:

– I motsetning til Norge, hvor vi sliter med å holde på folk, må Island importere arbeidskraft for å dekke behovet. Det sier sitt. Vi har filmarbeidere i verdensklasse. Utenlandske produksjonsselskaper sier rett ut: Nordmenn får ting gjort. Vi har alt, bortsett fra en fungerende refusjonsordning, sier Kaupang.

Han nevner flere internasjonale prosjekter som Dune og Mission: Impossible som har spilt inn i Norge – men kun fordi incentivmidler var tilgjengelige.

– White Lotus vurderte Norge, men trakk seg på grunn av taket i ordningen. Men norske Storm Studios har fått arbeid på visuelle effekter i Hollywood-produksjoner verdt 20–50 millioner kroner. Potensialet er enormt, sier han.

Kaupang trekker også frem effekten av filmturisme.

– Etter White Lotus i Thailand har turiststrømmen eksplodert. Det samme gjelder Harry Potter-turer i England. Star Wars og Star Trek har også vurdert Norge, men endt opp i New Zealand. De ville helst filme her, men fikk mer penger tilbake der, sier han.

Refusjonsordningen som vekstmotor

Kaupang og Borch påpeker at de ikke etterlyser «støtte», men rammevilkår som gjør det lønnsomt for internasjonale og norske aktører å legge prosjekter til Norge.

– Vi trenger en refusjonsordning som fungerer på samme måte som moms: Bruker du penger her, får du en viss prosent tilbake. Det er ikke snakk om å gi bort penger – det er snakk om å få investeringene hit, sier Borch.

Han mener modellen i Storbritannia bør kopieres: Norsk filminstitutt (NFI) vurderer søknadene, og Næringsdepartementet utbetaler.

– Departementet trenger ikke filmfaglig kompetanse. Den finnes allerede. De må bare forstå at dette er en industri, ikke en utgiftspost. Man burde ha egen næringskode hos SSB for å synliggjøre verdiene som legges igjen, sier han.

Per Henry Borch er tydelig på at Kulturdepartementet alene ikke kan bære ansvaret.

– Dette må forankres i Næringsdepartementet. De forvalter moms, de kan også forvalte refusjonsordningen. Problemet er at Næringsdepartementet ikke tror på rapporten Kulturdepartementet har bestilt. Det er utrolig frustrerende.

Kaupang er enig:

– Hver gang vi får med oss en næringsminister, så skiftes den ut. Og vi må begynne på nytt. Vi kommer oss aldri i mål. Vi må få på plass en ordning som er automatisert, og som fungerer like godt for utenlandske som for norske produksjoner. Vi må få de norske produksjonene hjem også. Det må være fordelaktig å lage film og TV i Norge – for alle.

Både Kaupang og Borch ser et visst lys i enden av tunnelen. Noen produksjoner er planlagt for 2026. Men frem til da skal situasjonen være prekær.

– Akkurat nå er jeg permittert. Jeg tar sporadiske konsulentoppdrag, men det er lite som skjer. Vi må overleve 2025 for å komme dit, sier Kaupang.

Han etterlyser politisk vilje til å satse på en næring med reelt vekstpotensial.

– Når folk snakker om «den nye oljen», tenk film og TV. Det er arbeidsplasser, eksportinntekter, turisme, teknologi og kultur i ett. Vi er en industri, og trenger bare at staten anerkjenner det.

– Dette handler om næringspolitikk

Åse Kringstad i Virke Produsentforeningen er tydelig på at kultur- og kreativitetssektoren spiller en sentral rolle i å bygge framtidens Norge. Likevel er hun mer tilbakeholden med å si at sektoren er «den nye oljen».

– Ingenting blir den nye oljen. Men det er mange sektorer som skal være med å bygge det nye Norge – og kultur- og kreativitetssektoren er definitivt en av dem, sier hun. – Å sikre en sterk og bærekraftig bransje i Norge er også storpolitikk.

Den norske incentivordningen, som gir refusjon av inntil 25 prosent av produksjonskostnader brukt i Norge, har ifølge Kringstad store svakheter, som det årlige taket – «capen» – som gjør ordningen uforutsigbar og lite konkurransedyktig internasjonalt.

– Selv om man fyller alle kriteriene, er man ikke garantert å motta refusjon, og det gir ingen trygghet, sier hun.

Ordningen forveksles også ofte med kulturpolitiske tilskudd, noe som skaper forvirring, mener hun. Kringstad presiserer at incentivordningen er et næringspolitisk virkemiddel, ikke en kunstnerisk vurdering.

– Målet er å tiltrekke produksjoner som gir størst mulig verdiskaping i Norge.

Hun advarer om at dagens situasjon presser norske produksjoner ut av landet og gjør Norge mindre attraktivt for internasjonale aktører. Resultatet er tapt verdiskaping og ustabil sysselsetting, mener hun.

– Nå ser vi at mange filmarbeidere forlater bransjen fordi de ikke har arbeid i store deler av året. Det handler om levebrød.

Behov for politisk anerkjennelse

Kringstad mener ordningen i dag behandles som en utgift, selv om den reelt sett gir verdiskaping og først utløses etter at produksjonen er gjennomført.

– Det er dokumentert at verdiskapingen er fire ganger høyere enn beløpet som gis i refusjon. Likevel virker det som Finansdepartementet ser på dette som en kostnad – og ikke en investering.

Hun etterlyser tydeligere politisk forståelse og forpliktelse.

– Næringsdepartementet har selv lansert et veikart for kreativ næring – da må de følge opp med høyere ambisjoner. Incentivordningen treffer på alle punktene.

Samtidig som norsk innhold markerer seg internasjonalt med priser og global rekkevidde, mener Kringstad at det nasjonale produksjonsgrunnlaget er truet.

– Det vi har bygd opp over mange år, står i fare for å rase. Og de fagfolkene som forsvinner ut, kommer sjelden tilbake. Det er virkelig mye som står på spill akkurat nå.

Hun peker på at ordningen har ringvirkninger langt utover kultursektoren – til teknologi, transport, turisme og hotell – og mener dette må forstås som fremtidsrettet næringspolitikk.

Statssekretær Trude Storheim i Kultur- og likestillingsdepartementet erkjenner at ordningen både kan sees som næringspolitikk og filmpolitikk, men legger til at regjeringen ikke har vurdert det som hensiktsmessig å flytte ansvaret til Nærings- og fiskeridepartementet.

– Å innføre en regelstyrt incentivordning vil bety at alle som kvalifiserer, får tilskudd. I Norge har vi en rammestyrt ordning, som betyr at de økonomiske rammene for incentivordningen for film- og serieproduksjoner vurderes i forbindelse med den årlige budsjettbehandlingen. Ettersom ordningen gir refusjon for inntil 25 prosent av godkjente kostnader påløpt i Norge, er det naturlig at de økonomiske rammene for ordningen begrenser antall produksjoner som kan få tilsagn om tilskudd.

Hun understreker at dagens ordning innebærer at økonomiske rammer vurderes årlig gjennom statsbudsjettet. Samtidig advarer hun mot en global konkurranse der stadig flere land tilbyr gunstige vilkår.

– I et slikt «race to the bottom» er det heller ikke gitt at en regelstyrt ordning vil være attraktiv nok.

Kraftsalve mot politikerne

Regjeringen ønsker, ifølge Storheim, å styrke ordningen, men statssekretæren påpeker at det er et «budsjettspørsmål».

– Det totale beløpet staten må betale ut gjennom incentivordningen, vil bli bestemt av hvor mye produsentene får godkjent av kostnader påløpt i Norge. Hva som faktisk blir godkjent av de totale kostnadene, vil man først få vite i etterkant. Det kan derfor være en utfordring å budsjettere denne posten på statsbudsjettet for et gitt år, siden man ikke på forhånd vet hvor mange produksjoner som vil kvalifisere for refusjon, eller hvor store investeringer de vil gjøre i Norge. Det vil være krevende, men neppe umulig, å anslå beløpet.

Borch ønsker fortgang i vurderingene, og kommer med en siste oppfordring:

– Jeg vil gjerne avslutte med å sitere Pia Tjelta fra Arbeiderpartiets årsmøte: «Se til helvete og flytt incentivordningen til Næringsdepartementet.»

For ordens skyld: Arne Kaupang har tidligere vært ansatt i Hegnar Media som art director, men har i dag ingen tilknytning til selskapet eller redaksjonelle avgjørelser.