Når døden blir den eneste «riktige» medisin

Det finnes mennesker i samfunnet som er så syke at medisiner og behandlinger ikke er nok for å leve et verdig og fullkommen liv. Da blir ofte tanken på døden mer realistisk og aktuell.

– Jeg vet at jeg skal dø – veldig snart, sier «Hanne».

Men, uansett hvor sterkt dette ønsket er for mange pasienter, betyr ikke det at muligheten er tilstede.

Og spørsmålet går igjen: Hvorfor kan vi ikke la de syke få slippe? Hvorfor tilbyr vi ikke aktiv dødshjelp i Norge.

TV 2-serien, «Norge bak fasaden» har har satt fyr på denne debatten i samfunnet.

Mange mener problemstillingen ikke har blitt belyst godt nok tidligere.

ABC Nyheter har snakket med mennesker som vil fortelle sin historie, som på en eller annen måte er berørt av dette temaet, enten det er som pårørende eller som pasienter.

Et sjokk

En av historiene tilhører en kreftsyk dame, som grunnet sitt sykdomsforløp ønsker å være anonym. ABC Nyheter har valgt å kalle henne «Hanne».

«Hanne» er en kvinne i 30-årene som ble diagnostisert med kreft med spredning i 2019. Hun har vært i aktiv behandling siden diagnosetidspunktet, og kommer til å være det helt til hun går tom for behandlingsmuligheter eller ikke lenger tåler behandling.

– Jeg ble diagnostisert i midten av 20-årene, det var en sjokkbeskjed og livet bare raste sammen. Jeg vil si det tok omtrent et år før jeg aksepterte at jeg skulle dø ung.

I starten av sykdomsforløpet kunne hun leve relativt normalt. «Hanne» jobbet, var aktiv, trente og traff venner.

– Jeg føler ikke at jeg har hatt kontroll over egen kropp i de årene jeg har vært i behandling. Det er alltid noen som bestemmer hvilke medisiner jeg skal stå på, når jeg kommer til sykehuset neste gang, hvor lang tid det tar og så videre, forteller hun til ABC Nyheter.

I begynnelsen av dette sykdomsforløpet, vurderte «Hanne» å dra til Sveits. Hun meldte seg inn i den sveitsiske dødshjelporganisasjonen Dignitas.

Men etter hvert som årene gikk, la «Hanne» tanken helt bort. Hun ville ikke bruke de siste kreftene og sparepengene sine på å dra til Sveits.

– Det er penger jeg kan bruke på å reise mens jeg er frisk, treffe vennene mine og spise god mat.

For hun er ikke redd for å dø, hun er mer redd for at de rundt henne skal ta det tungt, at de skal slite med at hun går bort.

– Ingen foreldre fortjener å begrave sitt eget barn.

«Hanne» har mistet flere kroppsdeler, fått utallige senskader og bivirkninger som hun må leve med til hun dør.

Hadde det vært opptil henne selv, ville hun heller dødd sammen med sine nære og kjære mens hun fremdeles var seg selv. Men slik loven er i Norge per nå er ikke dette et alternativ for «Hanne» og andre svært syke pasienter.

Det valget mener hun burde være opp til den døende.

Planlegger begravelsen

Anna Kirah er styreleder i Foreningen retten til en verdig død. Hun forteller om hvor mange nordmenn som faktisk ønsker dette tilbudet i Norge og hvor mange land som allerede har valgt å legalisere aktiv dødshjelp.

– Dignitas har 88 norske medlemmer som enten planlegger eller er i ferd med å dra til Sveits, sier hun til ABC Nyheter.

For «Hanne» ser det ganske mørkt ut. Hun har én eller to behandlingsmuligheter igjen, etter at den nåværende cellegiften hun står på ikke har effekt lenger.

– Onkologen min har ikke så veldig troen på de neste cellegiftene, så det ser ut som at det er slutten for meg da.

30-åringen elsker livet og det har hun alltid gjort – og hvis hun kunne levd videre, hadde hun valgt det 10/10 ganger. For hvis aktiv dødshjelp hadde vært et alternativ her i Norge, hadde hun valgt det.

– Akkurat nå planlegger jeg min egen begravelse, sier «Hanne».

Ventet på at døden skulle inntreffe

Når de syke ikke lenger klarer å ta vare på seg selv, er det de pårørende som rammes og ofte blir sittende med ansvaret for den pleietrengende. I tiden etterpå er det mange pårørende som stiller seg spørsmål om hva som kunne blitt gjort annerledes, eller hvordan de kunne vært mer til hjelp. For i historiene ABC Nyheter har fått fortalt, har de syke hatt et ønske om å avslutte.

Men det er ingen lov i Norge per nå som gir de pårørende tillatelse til å bistå i en slik avgjørelse.

Taina Bjerkholt har selv opplevd å være pårørende til en som led så mye at døden var deres siste ønske.

I oktober 2014 fikk mormoren til Taina hjerneslag som 79-åring.

– Jeg hadde først et håp om at det skulle gå bra.

Mormoren hadde sterke lunger og det var ikke tegn til at noe skulle skje.

Taina forteller videre at mormoren hennes først fikk intravenøst og pustehjelp, men at en eller to dager senere bestemte legene på sykehuset at hun ikke skulle få intravenøst lenger. Dette fikk hun beskjed om på den femte dagen, på onsdagen i uke 40, midt i høstferien.

Legene så at det ikke var tilstrekkelig med hjerneaktivitet.

– Da får jeg, som er nærmeste pårørende tilstede, beskjed om at situasjoner som dette, pleier å gå fort. Fredagen samme uke ba jeg om hjelp til at hun skulle få slippe, men da kunne de ikke gjøre noe og jeg måtte vente til etter helgen, sier hun til ABC Nyheter.

Taina forteller at det deretter bare var å vente på at hun skulle dø.

– Den helgen var forferdelig.

Mormoren nevnte aldri «aktiv dødshjelp», men barnebarnet vet med sikkerhet at hun heller hadde ønsket å få hjelp til å slippe, enn å ligge der og vente.

– Jeg blir sint når jeg tenker på dette, sier Taina.

Trenger du noen å snakke med?

Om du har det vanskelig eller kjenner noen som har det vanskelig, be om hjelp! Ring en venn, snakk med familien din, gå til fastlegen eller ring Mental Helses hjelpetelefon: 116 123, Røde Kors: 800 33 321 eller Kirkens SOS: 22400040.

Eneste utvei

Bente Johansen har vært nærmeste pårørende til sin ektemann som opplevde å få kreft.

Hun beskriver tiden som pårørende i et elleve års langt sykdomsforløp, som en bønnfallende fortvilelse og tortur.

– Jeg måtte se min kjære nærmest bli pint i hjel og at tre brudd i ryggen, som konsekvens av kreftutviklingen, heller ikke på noen måte lot seg smertelindre ble alle døgnets timer til slutt ulevelige.

Bente vil skryte av helsevesenet for god hjelp i den tøffe tiden, samtidig husker hun hvilken rolle hun hadde på den tiden.

– Det har vært nødvendig at jeg bidro med triple pleievakter i eget hjem døgnet rundt.

Hun opplevde å få god støtte av familie, venner, kolleger og bekjente. Hun mener også at hun og familien kun har møtt sympati og forståelse angående hans avgjørelse ved å søke hjelp i Sveits.

Hun forteller også at familien har møtt fortvilelse fra helsepersonell som måtte erkjenne at smertelindringen ikke var tilstrekkelig.

– Noen ganger er det bare slik og grunnet lidelse og tortur langt over menneskelig tåleevne, ble derfor Sveits den eneste utvei, avslutter Bente.

I juli 2020 trakk Bentes mann sitt siste pust på en klinikk i Basel i Sveits.