Nammo advarer: – Kan få sikkerhetspolitiske konsekvenser

Europa ruster opp forsvarsindustrien i høyt tempo.

Gjennom EUs nye forsvarsprogram EDIP skal produksjonen økes, forsyningssikkerheten styrkes og kritisk forsvarsmateriell kunne komme raskere dit behovet er størst dersom en alvorlig krise oppstår.

Men det kan også skape vanskelige valg.

ABC Nyheter går i dybden på nasjonal sikkerhet

Dyptgående saker om forsvar, beredskap, cybertrusler og utviklingen i Norges nærområder

For hva skjer dersom ammunisjon, råvarer eller andre forsvarsprodukter allerede er lovet én kunde – samtidig som de plutselig trengs mer et annet sted?

Det spørsmålet får Nammo til å advare.

– Dersom det er inngått bindende avtaler, og myndighetene ønsker å omprioritere og dermed styre råvarer eller ferdige produkter til en tredjepart, kan det utløse erstatningsansvar ved at inngåtte kontrakter må brytes, sier Thorstein Korsvold i Nammo til ABC Nyheter.

Slik kan ordningen fungere

EDIP inneholder en mekanisme som skal kunne brukes når tilgangen på kritiske forsvarsprodukter er alvorlig presset.

For en norsk produsent som Nammo vil beslutningskjeden forenklet kunne se slik ut:

1. EU-kommisjonen mener en bestemt leveranse bør prioriteres som følge av en alvorlig forsyningssituasjon.

2. Norske myndigheter må samtykke før en slik anmodning kan rettes mot en norsk produsent.

3. Produsenten står i utgangspunktet fritt til å avslå den første anmodningen.

4. Dersom produsenten aksepterer, kan leveransen få prioritet foran eksisterende kontraktsforpliktelser.

Ordningen er altså ikke det samme som at EU uten videre kan beordre Nammo til å bryte en kontrakt.

Men dersom Norge og produsenten går med på prioriteringen, kan spørsmålet om hvem som bærer konsekvensene oppstå.

nyheter

Norsk våpeneksport økte til rekordnivå

Trekker fram USA

Nammo støtter EDIP og mener programmet er et viktig og positivt tiltak.

Selskapet mener samtidig at myndighetene må ha tett dialog med både forsvarsindustrien og kundene før leveranser eventuelt prioriteres om.

– Det er viktig fordi vi har en tett sammenvevd forsvarsindustri i NATO, som også omfatter USA, sier Korsvold.

Forsvarsproduksjon stopper ikke nødvendigvis ved landegrensene. Et ferdig produkt kan være avhengig av råvarer og komponenter fra flere land, samtidig som kundene kan være andre NATO-allierte.

Derfor mener Nammo at en prioritering ikke bare kan få økonomiske følger.

– Prioriteringer av kunder eller land på bekostning av andre vil også kunne ha sikkerhetspolitiske konsekvenser, sier Korsvold.

Et tenkt eksempel kan være at en råvare eller et forsvarsprodukt allerede er bundet opp i en kontrakt med en kunde utenfor EU, men i en krise ønskes brukt til en europeisk hasteordre.

Da kan én alliert i praksis bli prioritert foran en annen.

Nammo har ikke pekt ut konkrete land eller kontrakter som står i en slik situasjon.

nyheter

Norge inn i EUs nye forsvarsprogram

Hvem kan tape penger?

Det finnes flere mulige tapere dersom en eksisterende leveranse må vike.

Nammo kan risikere krav fra en kunde dersom en kontrakt ikke kan oppfylles. En underleverandør kan få økonomisk tap dersom en ordre endres. Kunden som må vente kan på sin side få økte kostnader eller måtte finne materiellet et annet sted.

Nammo har tidligere skrevet i sitt høringssvar at norske myndigheters samtykke til en prioritering også kan medføre erstatningsansvar for staten.

På spørsmål fra ABC Nyheter om det både kan være snakk om at Nammo blir ansvarlig overfor kunden og at norske myndigheter blir ansvarlige overfor Nammo, svarer Korsvold:

– Her kan det nok være snakk om begge deler.

Men akkurat dette bestrides av en av Norges fremste eksperter på EØS-rett.

Professor tviler på statlig ansvar

Professor Finn Arnesen ved Universitetet i Oslo mener det er vanskelig å se for seg at staten skal bli erstatningsansvarlig etter vanlige erstatningsregler.

– Det er ikke lett å se for seg at staten skal kunne holdes erstatningsansvarlig etter alminnelige erstatningsrettslige regler, sier Arnesen til ABC Nyheter.

Han peker særlig på at bedriften står fritt til å avslå den innledende anmodningen.

Arnesen viser også til at EDIP-regelverket beskytter mot misligholdssanksjoner for kontraktsbrudd som følger av prioriteringen dersom den aktuelle kontrakten er underlagt lovgivningen i en EØS-stat.

Hvilket lands lov som gjelder for kontrakten, avtales mellom partene.

Ifølge Arnesen betyr det at selskaper som kan bli berørt, i noen grad kan redusere risikoen gjennom hvordan fremtidige kontrakter utformes.

Tre mulige veier videre

Selv om Arnesen tviler på ordinært statlig erstatningsansvar, mener han Norge kan opprette en egen ordning for å dekke tap.

Dermed finnes det flere mulige måter risikoen kan håndteres på:

• Norge kan etablere en særskilt kompensasjonsordning for bedrifter eller underleverandører som blir økonomisk rammet.

• Forsvarsbedriftene kan selv måtte prise risikoen inn i kontraktene eller sikre seg gjennom blant annet valg av lovgivning.

• Norske myndigheter kan avslå å samtykke til en prioritering dersom hensynet til eksisterende avtaler eller andre allierte veier tyngre.

Det siste illustrerer også hvorfor Nammo mener spørsmålet ikke bare handler om kroner og øre.

En beslutning om hvem som skal få ammunisjon eller kritiske komponenter først, kan samtidig være en beslutning om hvilket land som må vente.

Regjeringen vurderer innspillene

Forsvarsdepartementet vil foreløpig ikke ta stilling til om staten kan bli erstatningsansvarlig eller om det bør opprettes en egen kompensasjonsordning.

Departementet viser til at Norge må innlemme de regulatoriske delene av EDIP i norsk lov for at norsk forsvarsindustri skal få tilgang til ordningene i programmet.

«Forslaget har vært på høring, og det har kommet inn noen høringssvar som departementet nå tar stilling til», opplyser departementet til ABC Nyheter.

FD skriver videre at innspillene skal vurderes samlet før lovforslaget legges fram for Stortinget.

Dermed er ett av de mest sentrale spørsmålene fortsatt ikke avklart:

Hvis norske myndigheter og forsvarsindustrien i en krise velger å prioritere én leveranse foran en annen – hvem skal til slutt ta regningen?