Nå har «Stargate – en julefortelling» funnet veien til lerretet: – Ikke en happy ending

Det skjedde på en førpremiere på Tøyen i Oslo, der julefilmen om to unge søstre og deres alkoholiserte pappa er spilt inn.

– Jeg gjemte meg litt bort mens jeg så den sammen med publikum. Satt i en krok med caps, tett på folk, og lyttet til det de sa, sier Rishøi til NTB.

Hun forteller om en far som begynte så smått å gråte litt da han og hans lille sønn snakket om en scene. Der spør hovedpersonen, ti år gamle Ronja, den gamle naboen om hvordan få folk til å forandre seg. Tårene triller fordi hun tenker på faren, som ikke slutter å drikke.

Glad for gråt

– Sønnen skjønte ikke hvorfor hun gråt, og hvorfor faren hans også begynte å gråte. Men jeg ble så glad! sier Rishøi:

– For det er akkurat sånne samtaler vi har håpet litt på at folk skal ha. At disse spørsmålene som barn stiller med en gang de ikke skjønner noe, gjør at de voksne må forklare det som er så tabubelagt.

Ingvild H. Rishøi tenker selv ikke på «Stargate»-boken som mørk eller trist med sin skildring av søstrene Ronja og Melissa og alkoholikerfaren som svikter igjen og igjen.

– For meg er den lys! Folk har stort sett mørke sider også, og opplever triste ting i livet. For meg er det en form for trøst å lese om at andre har vært der før meg, da føler jeg meg mindre alene.

Ikke happy ending

Derfor var det viktig at filmen ikke skulle forskjønne alkoholismen – at det ikke «skulle bli en fin, happy ending med pappa som slutter å drikke», ifølge Rishøi. Da mener hun mange barn ikke ville kjent seg igjen.

– De vet at han kan begynne igjen. Det jeg synes mangler i den offentlige samtalen om barn og rus, er at det er en del ting som er sterkere enn foreldrekjærlighet – som depresjon eller avhengighet. Få vil si det offentlig, hevder hun.

– Det er viktig både for barn og voksne å vite at det ikke er et spørsmål om kjærlighet, men om hva man greier. Jeg er helt sikker på at pappaen i filmen skulle ønske at det var sånn at han prioriterte barna sine over alt. Men han greier det ikke. Jeg skulle ønske man fikk vite dette på skolen – for det sitter minst ett barn i hver klasse som opplever dette.

Savner ingenting

«Stargate»-forfatteren har flere ganger fått spørsmål om hvordan det er å se boken komme til live på film. Da påpeker hun at hun har vært med på hele prosessen. Rishøi kom nemlig om bord på manussiden helt uten å ha planlagt det. Først hadde hun tenkt å melde seg helt ut – og la regissør Ida Sagmo Tvedte få frie tøyler til å skrive manus alene.

– Det er fordi jeg liker å skrive bøker, og jeg liker å ha kontroll. Og jeg visste at med en film kom jeg til å miste kontrollen.

Men da regissøren spurte henne om hva en av sidekarakterene ville gjort i noen situasjoner, tenkte hun «det vet jeg jo». For Rishøi skriver langt – mer enn det utvalget som kommer med i bøkene. Dermed begynte hun å skrive nytt råmateriale – og sier i dag «det bare fortsatte».

– Det vil jo sikkert være noen der ute som savner noe i filmen eller ønsker seg mer av noe. Men jeg savner ingenting.

Beholde humoren

Ida Sagmo Tvedte gjør sin spillefilmdebut med «Stargate – en julefortelling», etter tidligere å ha jobbet mest med TV-serier, deriblant adventskalendrene «Stjernestøv» og «Snøfall».

– Det er litt tilfeldig at det har blitt så mye jul på meg, men den tiden av året kan jo absolutt være en god tid for refleksjon. Men disse jentene vi forteller om i filmen, bør jo tenkes på til alle tider av året, sier Sagmo Tvedte, som falt for Rishøis bok da den utkom i 2021.

– Jeg fikk utrolig mange følelser da jeg leste boken, og kjente en sånn nærhet til Ronja. Hun er bærer av mye lys og håp i kraft av at hun alltid tenker at ting kan bli bedre. Hun er også en drømmer, og bruker fantasien sin som en superkraft når ting er krevende. Det ligger også mye lys i et nabolag som ser jentene, og som viser at de bryr seg.

Hun sier til NTB at i tillegg kjernehistorien var det også viktig for henne å holde på all varme, kjærlighet og humor i boken.

– For selv om pappaen gir jentene mange bekymringer, er man aldri i tvil om at det også er en pappa som er inderlig glad i dem. Det er ham som har lært dem å drømme – men det er også han som gir dem virkeligheten de må drømme seg bort fra.