– Musikken gir meg et pusterom fra krigen

 Denne artikkelen ble først publisert på Panorama nyheter.

– Dette er mitt andre hjem. Her møter jeg folk som er blitt utrolig viktige for meg. De er som en familie, for hverdagen nå er jobb, scrolling og venting på det neste russiske angrepet, sier Khrystyna Neagu til Panorama.

Vi møter henne mellom to dj-set på utestedet Hider, et par steinkast fra havna i Odesa. Neagu og vennene har bestilt en runde tequila, skåler og ler, og 33-åringen forteller om hvordan utestedet gir henne avkobling i en krevende hverdag.

– På en merkelig måte venner man seg til alle angrepene. Men det å møte gode venner er det som gjør det mulig å leve uten at frykten fortærer meg fullstendig. Og det å være her og danse gir en slags balanse, hvor jeg, i hvert fall for noen timer, fortrenger krigen.

– Handler om mer enn festing

Khrystyna Neagu jobber som prosjektleder i et kosmetikk- og legemiddelselskap, men på fritiden bruker hun tid på sitt eget klesmerke Von og på å lage musikk som dj Kriscode. 

33-åringen påpeker at Hider er noe mer enn et sted for fest, at folka som frekventerer utestedet har utviklet et eget lite samfunn som vil bidra til en bedre framtid for Ukraina.

– Dette er ikke bare et sted hvor folk kan danse og drikke tequila. Vi organiserer veldedighetsarrangementer og samler inn penger til soldatene ved fronten.

Neagu mener utestedet også er et verdifullt sted for soldater som er hjemme i Odesa på permisjon, fordi det gir også dem øyeblikk av normalitet. 

33-åringens venninne, dj Inima Bliss har allerede fullført sitt dj-set. Snart skal den mer kjente musikkprodusenten Yansima fra Kharkiv, helt øst i Ukraina, innta miksepulten.

– Dette stedet viser at Odesa lever, tross krigen, at kulturen fortsatt kan blomstre. Hider gir meg et pusterom og en følelse av å leve et normalt liv, sier Neagu.

– Når jeg danser, er jeg hel. Musikken flytter fokus fra vonde tanker.

«Are you ok?»

Når Panorama forlater Hider denne kvelden, er det lille dansegulvet nesten fullt.

Vi sitter i kjelleren på hotellet, hører lyden av en Shahed-drone – som en trimmet moped – rett over oss. Så salve etter salve, luftvernskyts fra ukrainske soldater som forsøker å skyte den ned. Via Telegram kan man følge innsatsen minutt for minutt, med oppdateringer som at dronen «kjører i sirkler» over sentrum og «nå er den over havna». 

Klokka har passert 04 når det tikker inn en sms til Panorama:

«Are you ok?»

Khrystyna Neagu sover heller ikke denne natta, der Russland sender minst 800 droner og 13 missiler inn over Ukraina – det største luftangrepet siden fullskala-invasjonen.

Noen dager senere, spør vi Khrystyna Neagu, per telefon, om hvordan det egentlig er å leve i en by som regelmessig utsettes for russiske drone- og missilangrep.

I en by der flyalarmen har gått rundt 2000 ganger siden februar 2022.

– Den kvelden var relativt lys. Men så ble vi innhentet av virkeligheten.

Da 33-åringen kom hjem etter denne september-kvelden, la hun seg til å sove i leiligheten sentralt i Odesa. Ved midnatt kunne de første eksplosjonene høres over havnebyen.

– Jeg sov, og hørte ikke flyalarmen. Jeg våknet heller ikke av de første eksplosjonene, men av et lys som strømmet inn gjennom vinduet. Det er en merkelig følelse når man våkner midt på natta, ikke av lyd, men av blendende lysglimt på himmelen.

Neagu forteller at hun sjeldnere og sjeldnere oppsøker tilfluktsrom når alarmen går.

– Men denne natten tok jeg katten min Koki og løp ned i kjelleren i t-skjorte og tøfler. 

Hun sendte meldinger til venner for å høre om de var ok.

– Jeg ble ikke veldig redd, men dét var katten min, som vanlig. Jeg tror den har utviklet angst, sier Neagu.

Hun har på en eller annen måte lært seg å leve med krigen.

– Jeg føler ikke på en direkte frykt, lenger. Nå er det mer en overhengende angst og en indre stemme som sier «nei, ikke nå igjen ... jeg hater dette». Som veldig mange andre ukrainere, tar jeg piller mot angst, fordi det er viktig å ta vare på sin mentale helse.

– Virkeligheten overgår statistikken

Russlands angrepskrig har medført ekstreme psykologiske utfordringer, ifølge forskere fra universitetet i Kyiv. Studien påpeker at væpnet konflikt, som krigen i Ukraina, har varige effekter på folks mentale helse, inkludert posttraumatisk stresslidelse (PTSD), angst og depresjon – og at disse rammer alle, uavhengig av kjønn, utdanning og økonomi.

I en annen undersøkelse, Fra blant annet UNDP, som Panorama omtaler i denne saken, heter det at kvinner oppgir høyere angstnivåer enn menn. Men også i denne rapporten fremheves det at halvparten av de spurte opplever depresjon eller stor tristhet. 

Også en nasjonalt representativ undersøkelse fra Kyiv International Institute of Sociology, viser en dramatisk økning i angst og depresjon blant ukrainere etter vel tre år med krig. 

Undersøkelsen, fra mai 2025, fant eksempelvis at om lag 33 prosent lider av angst og at 28 prosent har utviklet depresjon, nesten seks ganger så mange som før krigen. Samtidig, påpeker forskerne, vurderer bare rundt 9 prosent av de spurte sin egen psykiske helse som dårlig, noe forskerne mener indikerer at mange overvurderer sin egen psyke. 

Khrystyna Neagu er enig med forskerne.

– Jeg tror virkeligheten overgår statistikken, sier hun.

– Om jeg ser på min egen krets, venner og familie, var det kanskje en av ti som brukte antidepressiva før krigen. Nå er det kanskje åtte. Men det er også slik at mange ukrainere ikke kan eller vil søke hjelp, og heller prøver å takle problemene på egen hånd.

– Konsekvensene vil merkes i mange år

Hvordan vil dette påvirke Ukraina etter krigen? spør hun og svarer selv:

– Ubehandlet angst og depresjon former familieliv, foreldrerollen, forhold og samfunnet som helhet. Hvis vi ikke tar tak i dette nå, vil konsekvensene merkes i mange, mange år. 

Khrystyna Neagu vokste opp i Kyiv, hvor hun fullførte utdannelsen ved Dragomanov-universitetet, før hun etablerte seg i Odesa med sin daværende ektemann for fem år siden. Hun forteller at de to valgte å gå fra hverandre etter Russlands invasjon i 2022.

– Dessverre satte krigen alt i perspektiv, og jeg innså at det er lettere for meg å håndtere livet på egen hånd. Men vi gikk fra hverandre som venner, sier hun.

Neagu mener skilsmisse er et underrapportert problem i Ukraina.

– Dette handler om noe mer enn min egen historie. For krigen har gjort at veldig mange familier har gått i oppløsning. Noen har ikke klart å bære avstanden når kona og barna har forlatt landet, andre ser ikke lenger for seg at det er mulig å bygge en framtid her.

Hun mener at mange ikke tør, vil, eller kan, gå inn i denne type problemstillinger, nå.

– Men slike mellommenneskelige og sosiale problemer, som aldri når nyhetene, må løftes fram før det er for sent. Familien, som institusjon, står i fare for å gå tapt, sier Neagu.

Den natten, etter at vennegjengen hadde fortrengt krigen på utestedet Hider, ble enda flere familier hjemløse i Odesa. Khrystyna Neagu har lest de hjerteskjærende historiene om alle som blir hjemløse, om familiemedlemmer som mister sine kjære, igjen og igjen.

Men også krigens mer «hverdagslige» problemer er utfordrende.

– Jeg er bekymret for at de massive strømbruddene fra sist vinter skal gjenta seg.

 – Uten strøm, har man ikke oppvarming, ikke varmtvann ikke kjøleskap. Man mister også mobil- og internettilkobling, og da får man ikke tilgang til informasjon om hvor en drone eller et missil er på vei. Og dét er skummelt, sier hun. 

– Jeg trengte profesjonell hjelp

Khrystyna Neagu forteller at hun begynte å ta medisiner fordi angsten utviklet seg til depresjon. Hun følte seg tom, sier hun ikke klarte å fungere i hverdagen, eller i jobben.

– Jeg forsto at jeg trengte profesjonell hjelp og oppsøkte lege, sier hun.

Hun forteller at mange i hennes vennekrets også har begynt på antidepressiva.

– Nesten alle jeg kjenner har mistet noen – slektninger eller venner, forteller Neagu.

Hun har selv mistet fem gode venner, en venninne som begikk selvmord, og fire kompiser som alle ble sendt til fronten – to av dem er fortsatt savnet.

– Vi var ikke forberedt og kunne aldri ha forestilt oss at en krig som dette var mulig i det 21. århundre. Folk flest kjente bare til krig fra filmlerretet. Kanskje det er derfor det finnes en stereotypi om at alle som lever med krig bare gjemmer seg og gråter.

Slik er det ikke, påpeker hun:

– I virkeligheten vil alle som har blitt værende i Ukraina bare leve et vanlig liv.

Khrystyna Neagu sier «håpet er det siste som dør» i Ukraina, men påpeker at dersom strømbruddene skal prege også denne vinteren, vil det bli krevende.

– Slik situasjonen er nå, er det umulig å planlegge en framtid i Ukraina – langt mindre å få barn. For hvordan kan man ha et lite barn når man hele tiden må søke tilflukt i bomberom? Som kvinne er dette skremmende tanker, og jeg håper bare at folk og nasjoner vil komme sammen for å stoppe dette.

– En av de farligste frontene i krigen

Mange ukrainere får informasjon om krigen rett inn på mobilen, nesten i sanntid:

Hvor er det russiske fly nå? Er det krigsskip i Svartehavet? Hvor treffer neste missil?

Khrystyna Neagu mener live-oppdateringer om krigen kan bidra til svekket mentalhelse.

– Mange Telegram-kanaler sprer feilinformasjon, også om hvor missiler eller droner flyr. Jeg ser dette fordi folk jeg kjenner følger forskjellige kanaler, mottar motstridende informasjon og ender opp med å bli forvirret og engstelig. Jeg har avsluttet abonnementet på de fleste av kanalene og beholdt bare noen få som jeg stoler på.

Hun tror mange av kanalene er direkte eller indirekte er knyttet til russisk etteretning.

– Dette er en av de farligste frontene i denne krigen. Russland investerer enormt i å forme informasjonsflyten i Ukraina, sier Neagu.

Direkte informasjon fra fronten – for eksempel fra Pokrovsk, der det nå pågår harde kamper – presenteres sjelden på en informativ måte i populære Telegram-kanaler, mener Neagu. Hun forteller at dårlige nyheter om russiske framrykninger påvirker henne dypt.

– Det fører til psykologisk stress. Det er også derfor jeg ikke orker å følge slike oppdateringer hver dag. Jeg må jobbe, fungere i hverdagen, og beskytte min mentale helse. Vanligvis sjekker jeg situasjonen fra ulike kilder jeg stoler på med noen få dagers mellomrom. Alt i alt føles dette som en utmattelseskrig – med minimale endringer det siste året, som følelsesmessig er veldig vanskelig å forholde seg til, sier hun.

– Håper på én fredelig natt

Det er desember. Det har gått noen uker siden Panorama sist snakket med Neagu når vi ringer Odesa igjen. 33-åringen forteller at hun har ligget i senga med feber, at hun føler seg bedre nå, men at det har vært en jevn strøm av russiske angrep de siste ukene. 

Noen droner har kommet inn over Svartehavet ved blokka der hun bor, men de har heldigvis blitt nøytralisert av ukrainske soldater med luftvern.

– Det har vært noe i lufta nesten hver dag. Men det som kanskje er det mest skremmende, er hvordan noe som aldri burde føles normalt sakte blir det. 

Vi snakker om vinteren som er i anmarsj, om de ekstremt mange russiske angrepene som er rettet mot energiinfrastruktur.

– Målet er å destabilisere. Det er vanskelig å nevne én spesifikk følelse jeg får av disse angrepene. Først kommer et sinne, som går over i fortvilelse og en følelse av håpløshet. Når konstante angrep kommer med hverdagslige vanskeligheter, blir det psykologiske presset overveldende.

Det er forløpig ikke snø i Odesa, men for Neagu har vinteren allerede ankommet.

– Vinter handler ikke om været her – det handler om mørke, om mangel på strøm og konstant spenning. Når jeg går hjem fra jobben, går jeg nå gjennom mørklagte gater, hører på alle generatorene som durer. Jeg går ofte innom en matbutikk, men når jeg kommer hjem, må jeg sette matvarene på balkongen. For uten strøm, fungerer ikke kjøleskapet, forteller hun.

– Noen ganger når jeg kommer hjem, setter jeg bare fra meg posene og gråter. 

Og så, når hun har grått litt, ringer hun en venninne, forteller hun. Dét letter følelsene.

– Vi tuller litt, forteller hverandre historier, og slik takler vi hverdagen. Humor er en overlevelses-mekanisme. Men om jeg skal være helt ærlig, så er dette ekstremt vanskelig å stå i, og jeg vet ikke hvor lenge folk her kan leve slik, sier Khrystyna Neagu.

– 2025 er snart over, har du et ønske for det nye året?

– Som for alle ukrainere er mitt største ønske at krigen skal ta slutt.

Khrystyna Neagu blir stille, tenker seg om.

– I fjor feiret jeg verken jul eller nyttår. I år er mitt ønske for nyttårsfeiringen helt enkel: ingen flyalarmer, ingen eksplosjoner, bare én fredelig natt. Jeg håper å kunne være med venner, høre på musikk, spise klementiner – og for noen timer glemme at det er krig.

Artikkelen er laget i samarbeid med den ukrainske researcheren Hlib Yehorov.