Mannen som elsket Russland

1978, Vornezj. En norsk russiskstudent slipper innenfor den lukkede, sovjetiske byen. Peter Normann Waage er en av tretti utlendinger i byen.

Han vet ikke hvorfor området er lukket, men vet at det har en av landets større atomkraftverk, kanskje et militæranlegg. Det går ingen fly hit. Bare tog.

Waage flytter inn på firemannsrom med tre russere. Deler seks dusjer og noen doer med åtti mann. Har ikke dopapir, kjøtt, fisk, frukt eller grønnsaker. Bare poteter, brød, ost, nå og da løk. Om dagene går han til universitetet. Det er derfor han slapp inn.

Han er utvekslingsstudent i et halvt år, og lever på hundre rubler i måneden. Waage, som ikke hadde vært i militæret, tenkte at sånn må førstegangstjeneste ha vært.

– Det var beinhardt. Men jeg var hovmodig og hadde veldig godt av å være der.

Dessuten gjorde det ham til en av landets russlandseksperter. En å snakke med når Putin er på vei til G20-møtet og putinisme brer seg også ut over Russland.

– Putin er helt klart en nifs type. Han ønsker en sterk stat. Et Russland som blir fryktet av utlandet. Det bidrar til nasjonalisme og fremmedfrykt. Budskapet som blir spredd er «alle er imot oss». Dette har vi i Vesten skyld i fordi vi utvider NATO og setter styrker tett ved den russiske grensen. Men Putin eller ikke Putin er ikke det viktige. Det viktige er at man forstår Russland og ikke ser sjablongene og tror at Russland er likt Hedmarken.

Steinerfilosofien

Øistein Parmann snur seg mot tavlen, buster til håret og snur seg tilbake til elevene. Han er nå «Tomselomse» og fremfører et selvlagd eventyr. Det har en dypere mening som en av elevene hans, Peter Normann Waage oppfatter. Ikke da, i 1963, iallfall.

Etter skoletid tar Waage banen fra Steinerskolen til Vinderen, krysser store plener og kommer til morens tjenestemannsbolig ved Vinderen Psykiatriske sykehus. Hjemme venter moren, sosionomen ved sykehuset. Peter gjenforteller alt som har skjedd på skolen.

– Mor har nesten gått Steinerskolen selv.

– Du har siden skrevet- og uttalt mye støtte til Steinerfilosofien og antroposofien?

– Øistein klarte det som var pedagogikkens hovedmål. At vi bevarte nysgjerrigheten. Antroposofi lærte vi ikke om, heldigvis.

Les også: Han er pinsevenn og BMW-eier. Men ikke si at han er fra Flekkefjord.

«Beatles»

Om somrene tjener Waage penger på å klippe plenene rundt sykehuset. Men en sommermorgen, han er ungdom da, tar han og kompisene toget til Stryken og vandrer til Katnosa.

De møter «en svær dame i blå og hvit kjole, akkurat som i himmelen», blir «tilbudt åtte cola og nystekte vafler med jordbærsyltetøy» før de finner ro i damvokterens hytte. Resten av historien kan du lese om i romanen Beatles. En av Waages beste kompiser heter nemlig Lars Saabye Christensen.

– Ja, det er fra en tur vi gjorde til Katnosa. Jeg bor i dag femti meter fra der Lars vokste opp og Lars bor hundre meter fra der jeg vokste opp.

Leste Dostojevskij på russisk

Waage bor hos mor på Vinderen mens han går Forsøksgym, og bor der til han får leie hybel i huset til Kåre Willochs onkel.

– Forsøksgym var strålende. Det skjedde masse gøy. Lærerne var morsomme. Vi hadde ikke karakterer, og oppmøtefrihet. Men vi møtte opp.

Waage blir igjen på skolen etter at timene er ferdige. Han går et ekstra år, og tar artium på fire år.

– Jeg ville lese Dostojevskij på russisk. Jeg gjorde virkelig ikke noe annet enn å lese Dostojevskij det ekstra året. Dostojevskij var starten på mye.

Dostojevskij-biblioteket er inne mot soverommet. Kontoret, derimot, er for tida fullt av André Bjerke-relatert litteratur.

Fra originale manuskripter til en samtalebok med Henning Hagerup, en der Bjerke blir mye omtalt, ligger i stabler mellom en iMac, askebeger, pakker med Tiedemanns Gul 3 og faksmaskin. Men hva er det høyteknologiske apparatet på gulvet foran arbeidsbordet? «Øl. Vil du ha et glass?»

Les også: Lars Gule – terrorkjenneren

Økologisk vin

I 1983 er unge Waage på et seminar i Århus. Han handler i en helsekostbutikk og finner en hylle full av biodynamisk vin. Han drikker en flaske den kvelden.

– Jeg hørte englene sang.

Waage tar med seg en flaske hjem og begynner snart import av økologisk vin til Oslo. Han oppdager to ting: At Vinmonopolet er «pill råttent» på denne tida, fordi de vil ha Waage til å betale for importen uten å gi noe særlig tilbake. Og at nordmenn ikke er modne for økologisk vin.

– De som drakk fin vin var ikke interessert i økologi. De som var interessert i økologi var ikke interessert i vin. Vi var tjue år for tidlig ute.

Tjue år tidlig ute er han også med russlandbøkene sine. Men Russland forandrer seg ikke så mye som det ser ut til, dessverre, mener Waage. Han kjenner igjen Russland også etter Putin.

Han drar to bøker ut av en tettpakket bokhylle: Den tyske og den norske utgaven av «Det usynlige kontinent. Vladimir Solovjov som Europas filosof». Den skriver han mens han jobber som redaktør for Dreyers Forlag. Så slutter han i jobben, vil skrive flere bøker og reiser til Leningrad og samler vitser.

– Det er flest vitser i et autoritært regime.

Gift etter 60 timer

Han finner seg en stamkafé. Der sitter også en kvinne som gjør Waage stum. Han kretser rundt henne men tror han blir fortapt hvis han snakker. Han gjør det likevel. Irina og han tilbringer seksti timer sammen før de gifter seg, i Sverige, og flytter sammen i president Harbitz gate på Frogner.

– Hun flyttet fra landet sitt selv om dere bare hadde tilbrakt to-tre døgn sammen?

– Det var modig av henne.

Var det den type forelskelse – som om man alltid har kjent hverandre? Waage nikker.

– Men man blir jo alltid kjent med sin kone. At vi ikke kjente hverandre så godt da vi giftet oss gikk over.

Irina får jobb som lærer i Oslo. Waage gir ut den glade boken «Radio Jerevan og andre russiske vitser».

– Jeg ler fortsatt av de vitsene. Har du hørt den om Adam og Eva? Hvilken nasjonalitet de var? De var selvsagt russiske. De var jo nakne. For det andre hadde de bare et eple på deling. Og så trodde de at de var i Paradis.

Les også: Silje Ask Lundberg: Fjell og fanteri

– Må finne sin egen måte å ha demokrati

«Russland er et annet sted» kommer mens muren ramler i Øst-Europa og Mikhail Gorbatsjov får Nobels fredspris for sin rolle i «Glasnost».

– Da ble jeg på moten.

«Russland er et annet sted» beskriver Pavel Litvinov som er av dissidentene og som på Khrustjovs tid blir stilt til retten. Litinov forklarer dommeren: «Jeg handlet under innflytelse av den klassiske, russiske litteraturen.» Men hvorfor virker litteraturen slik på ham, og ikke på alle?

Jo, forklarer Litvinov: «Litteratur må leses med hjertet og bli forvandlet til moralsk næring.» I dag sier man at russisk offentlighet er en kakofoni av «fakta». Alt og ingenting kan være sant. At russere har sluttet å tro på politikere, kommunismen, mediene. Men hva med bøker, er det en redning?

– Russerne er fortsatt et mye lesende folk. Og massemedia har blitt bedre. Det skyldes delvis presset fra internett, der folk finner riktige nyheter. Men Russland blir aldri som Vesten. De må finne sin egen måte å ha demokrati. Men det er noe rart over valg med én kandidat.

Foto: Foto: Mimsy Møller

– Har du håp for demokrati i Russland?

– Jeg har et håp som knytter seg til alle som protesterer. Etter drapet på Nemtsov demonstrerte 70.000. Og nylig var det en annen stor demonstrasjon. Det er alltid en grunn til at ting ikke fungerer på samme måte der som her. Så min rolle er å ville forklare og gjøre det slik at man snakker om flere enn Putin og politikk, og trekker inn dagligliv, kunst, litteratur.

Les også: Margreth Olin – kvinnen fra Stranda

– Vi har et spesielt forhold til landet

I mars 2014 annekterte Russland den ukrainske halvøya Krim.

– Jeg skjønner at de tok Krim. Jeg sier ikke at jeg støtter det. Jeg er helt overbevist om at NATO hadde plasser om baser i Ukraina. Det finnes ukrainere som ikke ønsker å være under Kiev.

– Er nordmenn særlig opptatt av Russland?

– Vi har et spesielt forhold til landet. Vi har aldri vært i krig med dem. Det moderne gjennombruddet i Norge er knyttet til Russland. Munch hadde Dostojevskij som sin absolutte favorittforfatter, og det hadde også Hamsun og Obstfelder. Når en norsk leser setter seg ned med Dostojevskij vil han kjenne seg hjemme. Det er en loop. Men den virkelige interessen kom med Gorbatsjov.

«Jeg»

Den virkelige interessen for Waages skriving kom også da. Fra 1990 skriver Waage fast i Dagbladet om Russland, og blir tilbudt fulltidsjobb i debatt- og lederavdelingen. Waage er skeptisk. Han sover helst til elleve. Men så hopper han i det. Og blir værende i stillingen til 2005.

– Det var fantastisk fint i 11 av 13 år. Et godt miljø. Men så kom nedskjæringene også til Dagbladet.

«Jeg, individets kulturhistorie» kommer derfor ut i 2008. Hva former personligheten vår, spør boken. For Waage er det å lese Dostojevskij en slik hendelse. Hva lærer han ellers om seg selv av å skrive «Jeg (…)»?

– Jeg lærte fortvilelsens produktive kraft. Det ligger masse rødvin og konjakk i den boken. Ja, og om hvordan man blir seg selv gjennom møter med verden.

– … eller møter med Dostojevskij?

– Ja, men jeg’et er en ferskvare. Det må øves. Det er som en muskel som kan svinne hen.

Noe annet som former Waage som person er å komme av toget i Firenze:

– Det var en rystende opplevelse. Gå rundt hjørnet og så åpnet dette panorama seg med domen og klokketårnet og alt. Bare å se på disse bygningene …

– Ble du forandret av å se på hus?

Peter Normann Waage fikk tusener av nordmenn til å lese 700 sider om «Jeg’ets kulturhistorie». Foto: Foto: Mimsy Møller

– Jeg var på det tidspunktet ekstra inntrykksvar etter en rangel. Jeg hadde tidligere vippet mellom å studere russisk og filosofi, eller italiensk og kunsthistorie. Det ene er vinter og vodka det andre vin og sommer, ikke sant. Protestanten i meg slo til. Så det ble russisk. Og filosofi. Og kunsthistorie.

Jeg-boken har et speil på framsiden. Den skal være en bok hvor man kan speile seg, bokstavelig talt og i overført betydning. Firenze har plass i boken. Dette var en av plassene hvor bilder av mennesker først frigjorde seg fra arkitektur, kirkevegger og altertavler og fikk stå fritt, som individer, med rom rundt seg. Kunsten og kulturens rolle i vår dannelsesprosess er en viktig del av boken.

– Kafka sa at kunsten er et speil som går for fort.

Les også: – Det gjør vondt den dag i dag

Etterlengtet kunststipend

Borgerlønn er av Waages tidlige hjertesaker. At alle mennesker skal motta en grunnsum i livsopphold. Vil vi ikke bli late da? Waage tror det gjelder få. Og så får man heller ta kostnaden med de få, er Waages holdning.

Han skiller mellom lønn og arbeid. Lønn, mener Waage, er livsopphold. Det fortjener alle. Arbeidet er «det vi gjør for andre». Og/ eller det vi gjør for oss selv fordi vi finner mening i å gjøre det.

Og endelig, etter alle årene med å jobbe nesten gratis, men med prosjekter han opplever meningsfullt, får han i 2005 et toårig prosjektstipend fra NFF og i 2008: Garantiinntekt for kunstnere. I 2011 søker en gruppe kollegaer og venner statsstipend på vegne av Waage.

Cato Schiøtz, Kjell Magne Bondevik, Thomas Hylland Eriksen og flere sender inn anbefalingsbrev. Hans statsstipendiatur blir offentliggjort av Kulturdepartementet i oktober 2012. I begrunnelsen heter det blant annet at han er «skribent, forfatter og omsetter. Han har særs markert seg som formidler av russisk kultur- og mentalitetshistorie, i dei seinere åra også islam og arabisk kultur.»

Biografien om André Bjerke

Dermed får han, som de andre «frie forskere eller de som jobber innenfor kultursektoren» og en årslønn på drøye 400.000. Han hviler ikke på laurbærene, og kan tenke langsiktig. Det nye prosjektet, biografien om André Bjerke blir hans mest omfattende prosjekt:

Oktober 1945. Den norske Forfatterforening samler medlemmene sine. «Æresretten» ekskluderer forfattere som hadde nazisympatier fra foreningen. André Bjerke er en av dem som bli anklaget fordi han har gjendiktet en bok for det nazifiserte forlaget Stenersen. At det er en urettferdig anklage har vært lenge kjent. Men Waage har funnet mange hittil ukjente fakta.

– Bjerke foraktet ikke bare nazismen. Han drev illegalt arbeid for Norge mot tyskerne.

Mer vil ikke Waage si før boken kommer. Men hvordan kunne Bjerke bli stilt for æresrett hvis han engasjerte seg i motstandsarbeid?

– Forfatterforeningen mente at det var en tyskvennlig handling å oversette for Stenersen. Men det kan godt leses på en annen måte. Nazistene ville først nekte Stenersen å gi ut boken. «Fenrik Ståhls sägner» kunne leses som en støtte til et lite land i kamp mot en stormakt.

I 1946 får Bjerke en beklagelse fra Forfatterforeningen. Også ved senere anledninger, nå sist ved foreningens årlige medlemsmøte 2015, ble urettene fra Æresretten tatt opp. Waages bok kommer i januar 2018. Hvis han blir ferdig. Dette er et bestillingsverk fra Aschehoug.

– Flere hadde prøvd og gitt opp. Og jeg kunne i grunnen ha valgt Bjerke selv. Kjernen er mye av det samme som jeg kom fram til i Jeg-boken. Det handler om individets utvikling. Bjerke forsvarer mennesket mot vitenskapens overgrep. Han mener vi viser vårt sanne ansikt gjennom atombomben, og var opptatt av ikke å se på mennesket som et produkt. Man blir veldig kjent med den man skriver en biografi om.

Les også: Trine Skei Grande: Pokémon-dama

Mediterer med krim

Nasjonalbiblioteket har et arkiv på 13–14 hyllemeter med papirer og dokumentet. Waage gikk de hundremeterne ned dit hver formiddag. Nå går han rundt her i neonrosa gummitøfler og skriver hjemme: En leilighet rett nedenfor Gimle Kino. Andre etasje, med røkebalkong, uante antall rom men dører overalt. En stor peis med talglys i grua og på hyllen: nips, glassegg, russiske helgenbilder. Et varmt kaos.

Waage engasjerer seg i så mangt. Antroposofien. Ideenes historie og alle tings begynnelse. Sorteringssamfunnet. Ja, allerede i 1983 lagde Kaj Skagen og han et temanummer om fosterdiagnostikk i tidsskriftet Arken. Når jeg går har arbeidsdagen bare så vidt begynt.

Han spiser først middag med Irina og slapper av en halvtimes tid, til klokken er seks-sju. Han jobber fram til ni. Så heller han seg et glass rødvin og setter seg tilbake i den dype sofaen. Leser i en bok. Blar gjennom manus og bestemmer seg for hva han skal jobbe med dagen etter.

Etter hvert går lesingen over til krim. Waage kaller krim for sin «Acem-meditasjon». Han slapper av. Tankene driver av gårde. Waage får noen ideer som han noterer i blokken ved siden av seg. I 2-3-tida om natten sovner han. Han står opp klokken elleve dagen etter.

Nå går turen en halvtimes tid mot andre siden av byen, til bassenget han svømmer i en gang i uka. Åtti lengder på tolv meter. Tusen sider. I dag er han alene i bassenget, og svømmer i ring. «Akkurat som en gullfisk,» tenker Waage. Man sier at gullfisker har hukommelse på noen sekunder. Men Waage glemmer ikke denne tanken.

Saken er først publisert på Dagsavisen.no