Kristine Tjøgersen: – Tenkte aldri at det var mulig for meg å bli komponist

Som ung musiker drømte Tjøgersen (f. 1982) om å spille klarinett i Oslo-Filharmonien. Nå blir hun – samtidig med en internasjonal karriere – orkesterets huskomponist de neste tre årene.

– Det er bra, da rekker man å bli godt kjent. Det tar tid å lage orkesterverk, sier den prisbelønte komponisten.

Føltes friere

Hun setter møtene med musikerkolleger høyt og vil jobbe tett med orkestermedlemmene. Hun startet nemlig som klarinettist, men tiden strekker ikke lenger til for å øve og spille på det nivået hun ønsker.

– Dessuten falt noe på plass da jeg begynte å skrive musikk og ikke bare spille. Det føltes friere.

Samtidskomponisten har musikerbakgrunn fra både orkestre og en rekke mindre ensembler. Hun er svært glad i orkestermusikk og det hun kaller nær ubegrensede muligheter.

– Tenk hvordan så mange mennesker, ofte fra mange land, fungerer sammen og lager musikk. Ser man et orkester holde konsert, er det som en organisme som bukter og beveger seg – bare tenk på buestrøkene, sier Tjøgersen.

Med notatblokk

Tjøgersen går på konsert når hun har tid og har med seg notatblokk fordi hun får så mange ideer.

– Da sitter jeg ofte og drømmer om hva jeg kan gjøre med instrumentene. Hvordan de kan låte, hvordan de kan brukes.

Selv hører hun hvordan hennes musikk skal bli. Hun kaller det «en indre kraft» som hun først trodde alle hadde.

– For meg er det intuitivt, jeg kan høre for meg en klang.

Hun sier at det å være komponist er som «alltid å ha eksamen, alltid levere». Samtidig liker hun ikke egentlig å ta seg fri.

– Det beste jeg vet, er å lage musikk, særlig i feriene, da slipper jeg å ta telefoner og svare på eposter.

«Ja, litt»

Kristine Tjøgersen vokste opp på Sørlandet og spilte i korps, som var eneste mulighet. Deretter ble det klarinettstudier på Musikkhøgskolen, uten tanke på at hun kunne bli komponist.

– Jeg tenkte det ikke var mulig: «da må man jo være geni». Der jeg vokste opp, hørte jeg heller ikke mye om kvinnelige komponister.

Hun spilte i flere ensembler, tenkte stadig oftere på hva hun ville gjort annerledes og begynte å skrive komposisjoner til dem – og andre. Brått ble hun spurt av den tyske komponisten Carola Bauckholt på norgesbesøk om hun komponerte.

– Da svarte jeg «ja, litt», smiler Kristine Tjøgersen. Som ble invitert til å studere komposisjon på Anton Bruckner-universitetet i østerrikske Linz, der Bauckholt var professor.

Ikke fremme

Det er ti år siden. Siden har hun høstet en rekke priser: Fra Arne Nordheims komponistpris kom i 2020, til hun i fjor mottok det som kalles «det internasjonale musikklivets nobelpris», tyske Ernst von Siemens Composer Prize.

To ganger har samtidskomponisten vært nominert til Spellemann for årets internasjonale suksess, i 2022 og 2023. Hun vant Spellemann som komponist og i samtidsklassen for debutalbumet «Between Trees» i 2024 og stakk i mars av med nok en Spellemann for «Night Lives».

– Få vekk «plingplong»

Tjøgersen prøver å beholde friheten hun følte da hun begynte å komponere, og ikke kunne «reglene».

Hun sier hun «elsker samtidsmusikk», men at det er et problem at man tradisjonelt ikke skal forklare hva et stykke handler om – og at det ikke er noen kommunikasjon mellom utøver og komponist.

– Men jeg synes jo at man skal fortelle om det man driver med og formidle det som er rundt, så alle føler seg velkommen. Og så hater jeg uttrykket «plingplong». Det brukes fremdeles, men det må bort!

Andres sang

Lenge funderte Kristine Tjøgersen på om hun skulle studere biologi.

– Nå kombinerer jeg det og interessen for naturfilosofi når jeg komponerer, og drar til steder for å forske på de tingene jeg skal skrive om. Jeg bruker mye dyrelyder, som jeg formidler gjennom orkestrene, og tenker på lydene som sang.

Hun satte kursen mot Røst for å møte ornitologer og møte fugler og livet i havet da hun skrev verket «Pelagic Dreamscape» (2023). Nå har hun akkurat vært i Berlin og besøkt verdens fremste ekspert på kommunikasjon flaggermus imellom.

– Deres lyd er så høyfrekvent at vi ikke hører den, slik vi heller ikke hører blåhvalens lavfrekvente.

Sagt om Kristine Tjøgersen

– Hun har en unik evne til å åpne nye lydverdener gjennom sin nysgjerrige og sanselige tilnærming til orkesteret. Musikken hennes overrasker og engasjerer, både klanglig og visuelt, og vi gleder oss til å samarbeide tett med henne de nærmeste årene i både store og mindre formater, sier Alex Taylor, kunstnerisk plansjef i Oslo-Filharmonien.

– Med en huskomponist satser vi langsiktig på norsk musikk. Når komponisten er tett på orkesteret gjennom tre sesonger, og deltar i både programmering og formidling, skapes det noe mer enn ett verk. Det skapes en relasjon, og en rød tråd som publikum kan følge, sier administrerende direktør Knut Skansen i Oslo-Filharmonien.