Kongelige holder fast ved tradisjonell sørgeprosesjon

Å følge den avdøde til siste hvilested har lang tradisjon i de fleste kulturer, også i Norge. Men i løpet av de siste hundre årene har skikken endret seg dramatisk for vanlige folk, ifølge Historisk Museum.

Tidligere døde de fleste hjemme. Den avdøde ble lagt «på likstrå» der, en «seng» av halm og strå, som navnet tilsier. Den døde kunne også «synges ut» av hjemmet med en salme og en kort tale fra en troende person. Venner og familie kunne komme for å ta farvel.

Litt på samme måte har kong Haralds båre stått i Slottskapellet siden forrige tirsdag, der det har vært åpent på dagtid for at de som ønsker, kan ta et siste farvel.

Likferden uten blomster

Tradisjonen med å ha avdøde liggende på likstrå, ble også kjent som likvake. Den betegnelsen stammer fra at man skulle våke over den døde, ifølge Store norske leksikon, fordi man trodde onde makter var en stor trussel om natten.

På 1600-tallet kom et forbud mot nattlige likvaker, fordi de utartet til «gilde, gjestebud, drukkenskap, lek, raseri, liksom hedninger». Noen steder fortsatte man med skikken til et stykke ut på 1900-tallet.

Etter avskjeden på likstrå, fulgte selve likferden: en prosesjon der den avdødes kropp ble fulgt hjemmefra til kirken eller kirkegården av venner og slektninger.

I stedet for blomster ble det strødd granbar langs ruten som et tegn på respekt. Hvis den avdøde var ung, ble grantopper brukket – som et symbol på et brutt liv.

Begravelsesbyråene overtok

I siste halvdel av 1900-tallet ble likferden stadig mindre vanlig. Det ble mer vanlig å overlate den avdøde til begravelsesbyråer fram til bisettelse eller gravferd. Der man tidligere bar kisten til graven, er det i dag vanligere med bårebil – og de sørgende kjører heller enn å gå, hvis de i det hele tatt velger å ha et gravfølge.

Dessuten er det vanligere med kremasjon enn begravelse, slik at gravfølge ikke er så praktisk. Det kan ta tid før asken skal strøs eller senkes i jorden, og det kan være lang avstand fra bisettelsen til der det skal skje.

Tradisjonen med å følge den avdøde er imidlertid ennå nevnt i lovverket. I paragraf 10 i forskrift om kjørende og gående trafikk (trafikkreglene) heter det at man ikke skal hindre eller forstyrre et begravelsesfølge. Et begravelsesfølge har dessuten forkjørsrett.

Kongehuset holder fast

Mens gravfølgetradisjonen er blitt uvanlig for folk flest, holder det norske kongehuset fast ved sørgeprosesjonen i sine gravferder.

Når kong Harald gravlegges onsdag, går følget tradisjonen tro fra Slottet til Oslo domkirke, der det holdes en seremoni. Derfra går en mindre sørgeprosesjon til Akershus festning for en privat seremoni.

Det kongelige mausoleum på Akershus slott har siden Norges selvstendighet i 1905 vært det endelige hvilested for alle medlemmer av kongehuset.

Der vil kisten med kong Harald plasseres i en nylaget sarkofag.