Jobber på spreng for å stanse Putins missiler: – Ikke tid til å vente på byråkrati

Denne artikkelen ble først publisert av Panoramanyheter.no

Det ukrainske selskapet Fire Point har sjokkert verden med hvor raskt de evner å utvikle nye, effektive våpen. Selskapet – som har rekruttert unge sivile ingeniører, ikt-spesialister og designere – har så langt hatt en nøkkelrolle i å utvikle og masseprodusere både droner og kryssermissiler.

Panorama spør Iryna Terekh, administrerende direktør i Fire Point, om det som opptar veldig mange i Ukraina før vinteren: Hvordan skal Ukraina forsvare seg mot Putins ballistiske missiler som ødelegger stadig flere energianlegg?

De siste par ukene har det vært mye oppmerksomhet rundt USAs treghet med å gi nye eksporttillatelser for Patriot-missiler som kan skyte ned ballistiske missiler. Nylig godkjente USAs forsvarsminister Pete Hegseth endelig eksport av 500 slike missiler, men hvor raskt de vil bli levert er usikkert. Ukrainas president frykter det kan ta år, ifølge ukrainske medier.

Norge er blant landene som betaler for de amerikanske missilene.

– Forutsigbart og i stor skala

– Først, hvor langt unna er Ukraina fra å få egne effektive forsvarstiltak mot russiske ballistiske missiler?

– Jeg ser at det eksisterer noen misforståelser blant sivile eller politikere om at den første suksessen (med å utvikle et nytt våpen, journ. anm.), eller til og med den første serien med suksesser, umiddelbart vil oppfylle drømmen om å stenge himmelen for trusler. Så enkelt er det ikke.

Fra den første suksessen du får, må du sørge for at du kan levere dette i stor skala og med en forutsigbar mengde, uansett omstendigheter.

Det har vi allerede klart når det gjelder droner, vi har også klart det når det gjelder kryssermissiler.

Til spørsmålet om forsvar mot ballistiske raketter, så tror jeg det mest ærlige svaret er at vi vil se den første suksessen i 2027. Ukraina vil begynne å se den praktiske nytten av det innen utgangen av 2027. Deretter vil vi virkelig begynne å føle effekten i 2028 og senere.

– Du sa at du ville begynne å levere i 2028, var det riktig?

– Ja, i 2027 forventer vi å gjennomføre vår første fysiske målavskjæring. Selvfølgelig fungerer ikke alt fra første gang, så det må trenes, kalibreres og oppdateres.

Min erfaring med alle typer våpen vi har produsert før, er at du må igjennom en testperiode. Du må ha gjennomført de første hundre oppskytningene før du virkelig kan si at våpenet ditt fungerer på et skikkelig nivå. Det kan selvfølgelig begynne å levere resultater mye tidligere enn oppskytning nummer 100, men du har mer kunnskap først da – slik at du virkelig kan stole på dette. Dette er vanligvis det som kreves med komplekse systemer.

Brukte to år, andre har brukt 15 og 20

– Du leder et privat selskap, som har blitt kjent for å utvikle våpen i rekordfart. Hva er forskjellen fra om denne utviklingen skulle ha skjedd i statlig regi?

– Vi som et privat selskap – midt under en pågående krig – har ikke hatt råd til å bruke tid på masse byråkrati, vi måtte begynne å bevege oss rett mot en hel pakke av produkter. Og dette, selvfølgelig, tror jeg hjalp oss med å bevege oss rekordraskt for å lage egne ballistiske missiler, fra null og til den første oppskytningen på slagmarken i løpet av to år.

Fra før var den raskeste tidslinjen som er kjent i internasjonal forsvarsindustri omtrent 7,5 år. Et gjennomsnittlig program tar faktisk fra 15 til 20 år.

Unikt samspill med sluttbruker: soldatene

– Mer generelt, hva har vært de viktigste innovasjonene på ukrainsk side underveis etter fullskala-invasjonen for snart fem år siden?

– Jeg tror den viktigste innovasjonen ligger ute i felten, ikke spesifikt innovasjonen i seg selv, men tilnærmingen til hvordan man skal innovere og også de nye, la oss si, doktrinære standardene.

Det handler om hvordan denne innovasjonstenkingen gjennomsyrer hele hæren, militæret og forsvarssikkerhetssystemet. Det jeg mener med dette er samspillet vi har med sluttbrukeren vår, soldatene våre ute i felt.

For oss handler det om nærheten i den daglige kommunikasjonen, at vi som sivile utviklere av militære våpen har tilgangen til slagmarken. Det gir oss muligheten til å jobbe direkte med produktet vårt. Dette betyr mye, mye mer for innovasjon enn hvilken som helst teknisk oppgave av høyeste kvalitet vi kunne ha mottatt. Det er fordi alt endrer seg veldig raskt på slagmarken, noen ganger er det et par uker, noen ganger er det noen måneder.

Hvis du blir sittende og vente på retningen og eksterne ordrer om å utvikle noe, vil du stadig være utdatert. I begynnelsen av fullskalainvasjonen, da vi startet selskapet vårt, fortalte jeg alle at det viktigste er tilbakemeldingssløyfen vi har med sluttbrukeren vår.

Men nå, fra og med 2026, synes jeg også denne uttalelsen er litt utdatert, fordi man må vente på tilbakemeldinger og deretter begynne å fikse problemene.

Men igjen, da kan det allerede være for sent. Man må være fullt og helt inne i konteksten av hva som skjer. Man må være med på bakken i de mest komplekse og interessante operasjonene.

Så må du bruke din egen hjerne og prøve å se hva som er rundt hjørnet på en mer strategisk måte, fordi de tekniske utfordringene blir mer utfordrende.

Denne typen tenkning, som vi representerer, bryter i noen grad med den eksisterende sikkerhetstenkningen i tradisjonell militær produksjon. Og det framstår fortsatt noen ganger litt ubehagelig for folk fra det gammeldagse ukrainske militæret når de ser alle disse hipsterne i hettegensere.

Men dette fungerer, og det har gitt resultater, det er det viktigste. Og jeg setter pris på at lederne våre har latt oss jobbe skulder ved skulder med Ukrainas hær.

Det er virkelig dette som betyr noe.

Det er mange spesifikke tekniske innovasjoner, slik som dronedetektorer, men jeg tror de alle ble mulige på grunn av denne nye typen innovasjonstenkning og på grunn av at vi har blitt vist enorm tillit. Jeg tviler på at noen store vestlige toppselskaper, jeg tviler virkelig på at de kjenner kallesignalene (unike militære koder på soldater, enheter, kjøretøyer og fly, journ. anm.) og navnene på enkelte sluttbrukere som jobber med produktet deres. Her har de noe å lære av de ukrainske erfaringene.

– Ulike analytikere har tidligere påpekt at Ukraina alltid er noen uker eller måneder foran de russiske innovasjonene. Er det fortsatt slik høsten 2026, eller er det nå blitt mer likestilt?

– I ethvert teknologisk kappløp er du én periode foran fienden, for så den neste perioden kanskje å ligge bak. Så gjør du en innsats, og du er igjen foran.

Det er slik utvikling av teknologiske metoder skjer. Du må se på dette i større skala.

Så, hvis du har en positiv dynamikk, er det et godt tegn. Selv om du noen ganger på et taktisk nivå kan tape, så du må løpe i et tempo som gir deg kontinuerlig vekst.

Prioritet nummer én

– Når det gjelder fremtidige innovasjoner, hva kan vi forvente? Kommer det noen innovasjoner som kan endre krigens gang?

– Vi begynte å jobbe med de prosjektene som hadde størst strategisk betydning. Sannsynligvis vil det ikke være et så gjennomførbart umiddelbart resultat for alt vi jobber med, men jeg tror at uansett hvor snart krigen slutter, vil denne effekten forme ikke bare ukrainsk sikkerhetsarkitektur, men også europeisk.

Vi snakker for eksempel om uavhengig satellittkonstellasjon, vi snakker om sensorfusjoner for å muliggjøre tidlig varsling og ballistiske trusler. Vi snakker om å fremme uavhengig navigasjon som ikke er avhengig av satellitter.

Vi jobber også med å gjøre systemer mer mobile, mer som et samspill av flere enheter i svermer, mer masseproduserte og billigere.

Vi har mange prosjekter med forskjellige utviklingsmåter, men prioritet nummer én er strategiske ballistiske våpen, uavhengige konstellasjoner og navigasjon som fungerer helt autonomt i forhold til eksisterende globale satellittnavigasjonssystemer.

– Vanskelig å klage på Norge og Norden

– Hvordan kan de nordiske landene støtte Ukrainas forsvarsproduksjon på best måte?

– De nordiske landene er allerede blant de mest aktive og dedikerte, og vi har en dialog av høyeste kvalitet med myndighetene og militæret. Så det er veldig vanskelig å klage på noe i vårt forhold til Norden og spesielt til Norge.

Men hvis vi tenker på morgendagen og hvordan vi sammen utvikler og utveksler vår innovasjon? Som jeg allerede har vært inne på, er det viktig at systemet er klart til å ta i bruk ukrainsk erfaringer, at de ikke blir avvist som et fremmedlegeme bare på grunn av gammeldags byråkratisk tenkning.

Så det er liksom en hjemmelekse som må gjøres av europeiske land.

En av tingene som virkelig har overrasket meg med alle europeiske land er dette naive forsøket på å redusere risikoen ved krigen.

– Det naive forsøket på å redusere risikoen ved krigen?

– Ja, som når noen stiller meg spørsmål som: er det trygt? Det finnes en bred palett av svar på dette spørsmålet. Som: hva anser vi som trygt? Faktisk spurte noen meg: er våpnene deres trygge?

Til en viss grad jobber jeg med dem selv, jeg vil ikke at de skal eksplodere i hendene mine. Til en viss grad er de altså trygge, men vil de samtidig oppfylle høye sertifiseringsstandarder i Europa? Sannsynligvis ikke ennå. Hvis disse våpnene skulle oppfylle alle disse høyeste sertifiseringskravene, ville vi bare hatt noen dusin av dem. Men våre kan leveres i tusenvis. Og det er det som kreves i øyeblikket.

Så, hva er egentlig sikkerhet og usikkerhet i denne saken? Og jeg tror det er et slags eksistensielt spørsmål som alle beslutningstakere må stille seg.

Hvis man satser så mye på å forsøke å redusere risikoen i krigen, for å gjøre det helt trygt å jobbe under krigen, så kan man ende opp med – totalt sett - å være i en mye mindre trygg situasjon.

– Gransking - et veldig sunt symptom

– Firepoints navn blir nevnt hyppig i medienes omtale av en pågående korrupsjonsgransking. Hvordan påvirker dette arbeidet?

– Personlig synes jeg denne pågående granskingen er et ekstremt positivt symptom på den ukrainske nasjonens vekst, og jeg er glad for at de etterforsker Firepoint. Samtidig er det viktig å minne om at russisk propaganda har brukt og bruker massevis av krefter på å fremstille Ukraina som en upålitelig og korrupt partner. Det startet allerede med gassavtalene på 2010- og 2000-tallet.

Når det gjelder vår posisjon, har vi ingenting å skjule. Vi er et selskap som blir revidert av de fire store revisjonsinstitusjonene i landet, vi er under sterk gransking, og jeg ville vært mer bekymret hvis vi ikke hadde vært gjenstand for en så stor gransking.

Dette er en del av utviklingen av den moderne ukrainske staten og dens institusjoner. Det er med på å bringe Ukraina og det ukrainske markedet fra en slags bananrepublikk til et sivilisert samfunn som bryr seg om hvor skattebetalernes penger går.

I akkurat dette tilfellet er det mange selskaper som har blitt sjekket. Og igjen, jeg synes dette er et veldig sunt symptom.