Irans opposisjon, oppstykket og delt

Lederskapet i Iran er under sterkt press fra de pågående israelske angrepene som blant annet har som mål å ramme høytstående personer, sikkerhetsapparatet og statlige medier. Man kunne kanskje tro at det førte til en styrking av opposisjonen, men det er ikke gitt.

Selv om man over flere tiår har sett mange landsomfattende og store protester, betyr ikke det at Irans opposisjon er noen samlet bevegelse. Ytringsfrihet og retten til å organisere seg, er svært begrenset i Iran. Menneskerettighetene brytes jevnlig, og hundrevis av politiske fanger sitter i fengsel. Iran er ett av landene i verden som henretter flest mennesker ved dødsstraff, ifølge FN.

Likevel finnes det kjente opposisjonsgrupper, ofte med base i utlandet. Her følger en oversikt over de mest kjente:

Monarkistene

Irans siste sjah, Muhammed Reza Pahlavi, flyktet i 1979 under den iranske revolusjonen. Han døde i Egypt året etter. Hans arving, sønnen Reza Pahlavi, bor nå i USA. Derfra oppfordrer han sine tilhengere til å kjempe for regimeskifte gjennom ikkevoldelig sivil ulydighet. Hans krav er en folkeavstemning om en ny regjering.

Selv om Pahlavi har mange beundrere blant iranere bosatt i utlandet, er det usikkert hvor populært monarkiet oppfattes i dagens Iran.

De fleste iranere er ikke gamle nok til å huske livet før revolusjonen, og landet ser veldig annerledes ut enn det Pahlavis far flyktet fra for 46 år siden.

Mens noen iranere ser tilbake med nostalgi på den førrevolusjonære tiden, husker mange andre også de store forskjellene og Pahlavi-regimets brutale undertrykkelse. Monarkistene er heller ingen samlet gruppe.

Folkets Mujahedin

Mujahedin var en mektig venstreorientert gruppe som gjennomførte bombeangrep mot sjahens regjering og amerikanske mål på 1970-tallet. Gruppen er ofte kjent under sitt persiske navn, Mujahedin-e Khalq, eller under forkortelsene MEK.

Den ble opprettet på 1960-tallet med mål om å styrte sjahen. Da sjahen ble avsatt, vendte organisasjonen seg mot de nye makthaverne i landet. Gruppen gjennomførte en rekke bombeattentater, men gruppen mistet med tiden nesten all sin innflytelse.

Mange iranere, inkludert svorne fiender av Den islamske republikken, kan ikke tilgi MEK for å ha tatt parti med invasjonsmakten Irak under krigen mot Iran fra 1980 til 88.

Gruppen har vist lite tegn til noen aktiv tilstedeværelse inne i Iran på flere år, men står bak eksilorganisasjonen NCRI, Det nasjonale motstandsrådet i Iran, ledet av Maryam Rajavi, som har en aktiv tilstedeværelse i mange vestlige land.

Menneskerettighetsgrupper har kritisert MEK for overgrep mot sine tilhengere, noe gruppen benekter.

Etniske grupper

Irans hovedsakelig sunnimuslimske kurdiske og balutsjiske minoriteter har ofte vært i konflikt med den persisktalende, sjiamuslimske regjeringen i Teheran. Balutsjere er et folkeslag som lever i grenseområdene mellom Pakistan, Iran og sørlige Afghanistan og har sitt eget språk, balutsji.

Kurdiske grupper, som utgjør flertallet av befolkningen i de vestlige delene av landet, har lenge organisert motstand regjeringen. De har stått bak flere runder med aktivt opprør mot regjeringsstyrker.

I Balutsjistan, et område langs grensen mellom Iran og Pakistan, finnes det ulike grupper som er motstandere av den iranske regjeringen. Noen av disse gruppene er ledet av sunnimuslimske religiøse ledere som ønsker mer frihet og rettigheter for sine tilhengere. Andre grupper er mer ekstreme, væpnede grupper – som har kontakt med terrorgruppen al-Qaida.

Når store protestbølger har spredt seg over Iran, har de ofte vært kraftigst i de kurdiske og balutsjiske områdene, men det finnes ingen samlet opposisjonsbevegelse som utgjør en reell trussel mot styret.

Den grønne bevegelse

Hundretusener av iranere deltatt i gateprotester i Iran opp gjennom tidene. Etter presidentvalget i 2009 fylte demonstranter gatene i Teheran og andre byer. De anklaget myndighetene for å rigge valget til fordel for den sittende Mahmoud Ahmadinejad – og mot opposisjonskandidat Mir Hossein Mousavi.

Den grønne bevegelsen fikk mye internasjonal oppmerksomhet og støtte. Den ble sett på som et tegn på håp om et mer demokratisk og fritt Iran. Men Mousavis «grønne bevegelse» ble knust. Han ble satt i husarrest, sammen med en rekke andre, deriblant politiske allierte og tidligere parlamentspresident Mehdi Karroubi.

Bevegelsen, som ønsket demokratiske reformer innenfor det eksisterende systemet i Den islamske republikken, regnes ikke lenger som noe særlig aktiv bevegelse, men kan også ha tatt andre former.

Kvinne, liv, frihet

Høsten 2022 var Iran igjen preget av store demonstrasjoner, denne gang med fokus på kvinners rettigheter. Protestene brøt ut etter dødsfallet til Mahsa Amini, en ung, kurdisk kvinne som døde i moralpolitiets varetekt etter å ha blitt arrestert for å ha brutt landets strenge kleskode for kvinner.

Protestbevegelsen «Kvinne, liv, frihet» vokste fram og fikk stor oppmerksomhet i utlandet.

Myndighetene svarte etter hvert med brutal maktbruk. Mange mennesker ble drept, skadet og fengslet. Protestene har fortsatt sporadisk – og i liten skala, og fortsatt velger enkelte, modige kvinner å droppe hijaben – for å vise sin motstand mot det styrende presteskapet.