Iranere klynger seg til rutinene i bombet by

– Når jeg klarer å ta meg fram til et kafébord, selv om det bare er i et par minutter, kan jeg nesten få meg selv til å tro at verden likevel ikke har gått under, sier den 27-årige tannpleieren.

– Det føles som å ta et skritt ut av denne fordømte krigen og inn i en vanlig dag, eller i det minste å forestille seg en verden som ikke er fylt av konstant frykt for å dø, eller der du holder deg i live, men mistet en du elsker eller alt du har, sier hun.

Hvis det er en sjelden natt uten bomber, og hun kan få seg en god natts søvn, står hun opp, sminker seg og kler seg pent for å gjøre kafébesøket litt ekstra spesielt.

– Så går jeg hjem igjen, tilbake til virkeligheten av å leve i krigen, med alt sitt mørke og sin tunge byrde, sier hun.

Klynger seg til rutiner

Teheran-beboere tegner et bilde av en by som fortsatt klynger seg til en viss rutine, med åpne kafeer og restauranter, fulle supermarkeder og bensinstasjoner med bensin, og folk som prøver å holde i gang noe som ligner et vanlig liv.

I tekstsamtaler med journalister i nyhetsbyrået AFP i Paris forteller de om veisperringer i tidligere fredelige gater, blokkerte nettforbindelser og vinduer er tapet for å hindre at de knuses under angrep.

Samtidig som de forsøker å holde fast på en slags hverdag, vet de at ingenting har vært normalt etter at USA og Israel begynte å bombe hovedstaden uopphørlig 28. februar. Samme dag ble Irans øverste leder ayatolla Ali Khamenei drept. Samtidig som militære mål og infrastruktur er blitt bombet, har Israel og USAs målrettede likvidasjoner fortsatt.

Redd for framtiden

I tillegg til å være redd for å bli drept i et angrep eller miste noen som står en nær, er folk grepet av en frykt for framtiden, for hva slags land de får etterpå, og hvordan de skal klare seg i en økonomi som har brutt sammen.

De som gikk med på å tekste med AFP, oppga kun fornavnet av frykt for konsekvensene om myndighetene oppdager hvem de er.

– Nå om dagen holder jeg meg mest hjemme og går bare ut hvis jeg absolutt må. Det eneste fra mitt gamle liv fra før krigen som hjelper meg å holde motet oppe, er matlaging, sier den 39 år gamle husmoren Shahrzad.

– Men noen ganger begynner jeg å gråte midt i matlagingen. Jeg savner vanlige dager, et liv der jeg ikke konstant må tenke på eksplosjoner, døden eller å miste noen jeg er glad i, sier hun.

– Jeg må holde meg sterk for datteren min. Men når jeg tenker på framtiden, kan jeg ikke danne meg noe klart bilde i hodet som kan gi meg håp, sier hun videre.

Følelse av håpløshet

I den siste uka har folk i Teheran forsøkt så godt de kan å feire det persiske nyttåret nowruz, en festival der folk vanligvis reiser bort eller feirer sammen med familien.

– Det er ikke sult her, alt er å få tak i, kafeene er åpne, og vi går fortsatt på kafé. Og det er bensin, vann og strøm, sier den 40 år gamle fotografen Shayan.

– Men det er en følelse av håpløshet hos oss alle. Vi vet ikke hva vi skal gjøre, og det er egentlig ingenting vi kan gjøre, sier han og legger til at det ikke har vært noen nowruz-stemning, selv om folk har forsøkt å tvinge seg til det.

– Selv om butikker og restauranter er åpne til klokka 21, går de fleste ikke ut om kvelden, forteller han.

Uten hodeplagg

Som en fortsettelse av en trend som utviklet seg før krigen, går stadig flere kvinner ut uten hodeplagg, selv om det er påbudt i henhold til den islamske republikkens klesregler.

Statlig TV har til og med intervjuet kvinner uten hodeplagg på markeringer, så lenge de uttrykker seg til fordel for regimet.

32 år gamle Elnaz, som er maler, sier at når det er en pause i bombingen og hun har tid til å tenke litt, husker hun hvor mye hun savner «å leve et enkelt liv».

– Vi savner de enkleste ting, å gå ut om kvelden, eller bare kunne dra til et annet sted i byen. Jeg savner vanlige ting som å handle et annet sted enn den lille butikken eller bakeriet i min egen gate.

– Jeg savner å lese på en kafé, ta en tur i parken, alle disse helt vanlige enkle tingene. Og mer enn noe annet savner jeg en fredelig natts søvn, sier hun og forteller at noen netter er angrepene så intense at det føles som hele Teheran rister.

Holde seg i live

– Alt bunner i én ting – nemlig å overleve. Man tenker bare på å holde seg i live, med alle dem jeg er glad i. Mine venner, min familie og folk i byen min, som ser snillere ut enn noensinne i disse vanskelige tider, sier Elnaz.

Kunstneren Kaveh (38) sier at et stykke av en rakett traff 50 meter fra huset hans for noen dager siden.

– Jeg tok det med meg hjem. Jeg vil lage noe ut av det når jeg får sjansen, sier han mens han husker støvet som falt og de knuste vinduene etter nedslaget.

Han forteller at noen kvelder kjører folk som støtter prestestyret, rundt og tuter og kommer sammen, mens det bare noen få kvartaler unna er veisperringer der bilene og telefonene til vanlige folk gjennomsøkes.

Veisperringer overalt

– Hvis du har noe du må gjøre i byen, passerer du antakelig gjennom en rekke veisperringer på én dag, hver og en bemannet av forskjellige grupper. Biler gjennomsøkes, mobiler sjekkes, og folk tar ut måneder med frustrasjon på dem som jobber ved disse veisperringene, sier han.

Beboerne sier at den mørke stemningen er blitt forsterket av regnvær som er uvanlig for årstiden. Vanligvis er det vårsola folk nyter rundt nowruz-tider.

Portretter av barn som er drept i angrep, er utstilt på byens plasser, og store iranske flagg dekker bygninger som ligger i ruiner.

– Framtiden for Iran og Irans folk er for mange til syvende og sist det viktigste. Og hva som kan gjøre situasjonen lettere, sier Kaveh.