Hva er det som kommer opp av isen i Antarktis? – Utrolig spennende, sier norsk forsker

Denne artikkelen ble først publisert av Forskning.no

Blood Falls ble oppdaget samtidig som breen ble undersøkt for første gang.

Geologen Thomas Taylor utforsket denne delen av Antarktis i 1911, og han beskrev det oppsiktsvekkende stedet.

Det virker som om en rød foss velter ut av breen. Det står i sterk kontrast til alt det hvite, brune og grå som finnes i det antarktiske landskapet.

Taylor trodde det var alger som sto for den røde fargen.

Men det stemmer ikke.

– Det er jo så fascinerende å se dette vannet som ser ut som blod, sier Lise Øvreås til forskning.no.

Hun er professor i mikrobiologi ved Universitetet i Bergen og har jobbet mye med mikroorganismer som lever i ugjestmilde deler av verden.

Masse liv i vannet

Vannet i Blood Falls, på norsk Blodfossen, som kommer ut av Taylor-breen, har massevis av liv i seg.

Dette livet har tilpasset seg et ekstremt miljø, viser en ny studie publisert i tidsskriftet Nature geoscience.

– Det er utrolig spennende, sier Øvreås.

Hun har ikke deltatt i den nye forskningen, men lest studien på forespørsel fra forskning.no.

Den nye, internasjonale studien har undersøkt hva slags spor av liv det finnes i Blodfossen.

– De kan faktisk se at det ikke bare er gamle signaturer, men at det er aktive organismer som lever i dette.

Eldgammelt vann

Vannet som renner ut av sprekkene helt nederst ved breen, er en blanding av smeltevann fra breen og noe langt merkeligere og dypere.

Det kan være en slags innsjø av iskald og eldgammelt havvann som ble låst inne under breen for veldig, veldig lenge siden.

Da gikk havet langt inn i landskapet i dagens Antarktis. Her ble sjøvann liggende som en innsjø, og sjøvannet var fullt av liv.

Når det kan ha skjedd, svarer ikke forskerne på i denne studien. Men en studie fra 2003 viste at det kan ha skjedd for opp mot fem millioner år siden.

Forskerne kan ikke slå fast at det er slik disse organismene har endt opp her. Vindtransport er også en mulig forklaring, men mindre sannsynlig, ifølge studien.

– Ganske unikt at de har klart det

Vannet er så salt at forskerne kaller det saltlake. Da får vannet mye lavere frysepunkt og kan være flytende selv ved mange minusgrader. Dette er ikke noe vi forbinder med et gjestmildt miljø.

Det er også svært mye metaller i vannet her, noe som gjør det vanskelig å undersøke RNA og DNA i vannet, forteller Øvreås.

– Det er ganske unikt at de har klart å gjøre det her.

Og denne saltlaken med eldgammelt liv pipler altså ut av isen ved Taylor-isbreen og er med på å lage den såkalte blodfossen.

Men hva slags liv finnes det her?

Saltvannsliv i ekstreme forhold

Forskerne har påvist en hel rekke mikrober som vanligvis lever ute i havet. Dette er plankton som dinoflagellater og kiselalger.

– Organismene i seg selv er ikke spesielle.

Men det er veldig spesielt at de lever og trives i dette området, selv om det er langt fra havet, ifølge Øvreås.

Disse organismene blir sammenlignet med andre, lignende organismer som lever i havet i dag. Det forskerne ser, tyder på at det de har levd isolert i lang, lang tid.

– Det er ekstreme forhold for oss, men så lenge de har vilkårene de trenger for vekst, så har de det helt strålende.

– Og de har fått utvikle seg og bidra i det store økosystemet.

Selv om det er kjente organismer som beskrives i denne studien, så har de på mange måter tilpasset seg det ekstreme miljøet de nå lever i.

Noen gener er oppregulert, og andre er nedregulert.

– Det er for eksempel en del gener som tyder på at de er godt tilpasset lav temperatur.

Organismene tåler også mye stress fra miljøet. Det betyr at de klarer å holde stoffskiftet i gang selv i et tøft miljø.

Organismene reagerer fortsatt på lys og mørke og kan bruke fotosyntese. Selv om de kanskje lever i mørke inne under breen, kan de overleve i dvale i svært lange perioder.

Når de kommer opp i lyset, setter fotosyntesen i gang.

Vannet inneholder mye jern

Den røde fargen som har gitt stedet navn, kommer av at vannet inneholder svært mye jern.

Når vannet kommer ut fra breen og kommer i kontakt med oksygen i lufta, oksiderer jernet, og rødfargen dannes.

Biologisk jernoksidasjon, som altså er drevet av mikroorganismer, kan også skje her.

Øvreås jobber med å undersøke mikrobisk liv i ugjestmilde miljøer og har jobbet mye på Svalbard.

Hun forteller at de leter etter rustfarge i snøen nettopp fordi det sier noe om at det kan være biologisk aktivitet der.

Øvreås jobber også med å undersøke såkalte kryopeger. Dette er lommer med ekstremt kaldt og salt vann som blant annet finnes på Svalbard.

– De er fulle av salt, jern, kobber, kobolt og andre metaller.

– Jeg har begynt å undersøke noen på Svalbard.

Hun forteller at de også har indikasjoner på at det finnes liv som opprinnelig er fra havet inne i disse kryopegene, selv om de ligger i permafrosten langt inne i dalene på Svalbard.

Men det krever mer forskning for å undersøke dette nærmere, sier Øvreås.

Kilde:

Allen mfl: Molecular evidence for a relict marine community in an Antarctic Dry Valleys subglacial brine-fed system. Nature geoscience, 2026.