Gazas innbyggere forsøker å overleve som best de kan i krigens ruiner

Maysaa al-Khodary var stolt over hjemmet som familien hadde renovert og innredet. Spesielt over soverommet til sønnene Saeed, Yazeed og Omar: Et fint skrivebord, leker over alt, senger med dynetrekk med Lynet McQueen. Et trygt barnerom i et lykkelig hjem.

Dagen etter krigsutbruddet i 2023 måtte familien flykte. De satte fram mat til katten, nok til fem dager. Så dro de.

Nå har sønnenes skrivebord blitt til ved. Leiligheten ble bombet av Israel mens familien bodde i et telt i Al-Mawasi sør på Gazastripen. I den overfylte flyktningleiren gikk barna mye ned i vekt, og minstegutten Omar fikk blemmer og eksem. Så da det ble våpenhvile i januar, dro de nordover, mot det som en gang var hjemmet deres.

Hermetikk og ris

Ut fra ruinene av familiens hjem plukket de det som gikk an å redde.

– Vet du hvordan jeg lager mat nå? Over åpen ild, med møbler fra huset mitt som ved. Det finnes ingen elektrisitet. Her forleden fyrte jeg med bitene fra skrivebordet som barna mine brukte å gjøre lekser på. Så jeg lager mat og gråter, foreller hun til nyhetsbyrået TT.

Familien er likevel heldige. De tilhører ikke de som har det aller verst. Både Maysaa al-Khodary og ektemannen har jobb, og iblant får de penger fra venner i utlandet. I Gaza by leier de en leilighet for 500 dollar i måneden. Men maten er spartansk, et oppkok av det som måtte finnes den dagen. Hermetikk, ris og linser. Aldri melk, kjøtt, grønnsaker eller frukt.

Iblant blir barna lei og nekter å spise. Men de gir opp når de innser at det ikke finnes noe annet.

– Det sies at Israel slipper inn mat nå, men jeg har ikke sett noe til det. Ingen jeg kjenner har fått noe, sier Maysaa.

Melpose full av insekter

Alt er ekstremt dyrt. Nylig solgte Maysaa armbåndet sitt for å kunne kjøpe en sekk med 25 kilo mel – for 400 dollar. Men da hun åpnet sekken, så hun at melet var råttent, og det krydde av insekter.

Yngstesønnen Omar er 3,5 år gammel og har levd nesten halve livet sitt i krig. Hun forteller at da hun for en stund siden fant en sjokoladebit, fikk han smake. Men han kastet den bort, han vet ikke hva sjokolade eller søtsaker er, knapt hva frukt er, sier hun.

– I Al-Mawasi kjøpte jeg bananer en gang. Omar hadde aldri sett det før, så han forsøkte å spise den med skallet på. Jeg lo, men inne i meg ville jeg bare gråte. Det er ikke dette livet jeg vil gi barna mine, sier hun.

– Døden er alltid til stede

For noen uker siden tok Maysaa med guttene og kjøpte den eneste de virkelig ville ha: is. Det var vanvittig dyrt, sier hun. Men hun plagdes av tanken på at det skulle bli for dem som for så mange andre – at barna dør og at hun nektet dem deres siste ønske.

Tanken på døden er hele tiden til stede. Maysaa har mistet så mange. Søskenbarn, venner og kolleger.

– Du danner alle disse relasjonene, og så … Den ene dagen spiser vi frokost sammen, og neste dag er de der ikke lenger.

Området som familien bor i nå, er gjenstand for israelske evakueringsordrer, slik som vanligvis blir etterfulgt av israelske bomber.

– Men vi blir. Vi har ingen steder å dra.