– Frykter at Nord-Korea utvikler hydrogenbomber

Nord-Koreas rakettprogram

• 1970-tallet: Nord-Korea starter arbeidet med å utvikle sin egen versjon av Sovjetunionens Scud-B-rakett, som har en rekkevidde på 300 kilometer.
• 1984: Nord-Korea gjennomfører sin første prøveskyting.
• 1987-1992: Nord-Korea begynner utvikling av sine egne varianter av missilene Scud-C (500 kilometer), Rodong-1 (1.300 kilometer), Taepodong-1 (2.500 kilometer), Musudan-1 (3.000 kilometer) og Taepodong-2 (6.700 kilometer)
• August 1998: Taepodong-1 prøveskytes over Japan, i det som skal være et forsøk på å skyte opp en satellitt.
• September 1999: Stans i prøveskytingene for å komme USA i møte.
• 12. juli 2000: Femte runde i missilsamtalene mellom USA og Nord-Korea ender med brudd, etter at nordkoreanerne krever 1 milliard dollar i året for å avstå fra missiloppskytinger.
• 3. mars 2005: Nord-Korea erklærer at de avslutter prøvestansen på grunn av Bush-administrasjonens fiendtlige politikk.
• 5. juli 2006: Nord-Korea prøveskyter sju missiler, inkludert en langtrekkende Taepodong-2 som eksploderer etter 40 sekunder.
• 9. oktober 2006: Nord-Korea gjennomfører en underjordisk atomvåpentest.
• 5. april 2009: Nord-Korea skyter en langdistanserakett over Japan og inn i Stillehavet, som skal ha vært enda et forsøk på å skyte opp en satellitt. USA, Japan og Sør-Korea anser det som en prøveskyting av Taepodong-2.
• 25. april 2009: Nord-Korea gjennomfører enda en underjordisk atomprøvesprengning.
• 13. april 2012: Nord-Korea skyter opp det de hevder er en langdistanserakett som skal skyte opp en satellitt, men den går i oppløsing kort etter oppskytningen.
• 12. desember 2012: Nord-Korea lykkes i å skyte opp en satellitt ved hjelp av en flertrinnsrakett.
• 13. februar 2013: Nord-Korea gjennomfører sin tredje underjordiske atomprøvesprengning.
• 16. januar 2016: Nord-Korea gjennomfører en fjerde underjordisk atomprøvesprengning av det de hevder er en hydrogenbombe – noe som blir bestridt av eksperter.
• 9. mars 2016: Kim Jong-un hevder at Nord-Korea har utviklet et atomstridshode som kan plasseres i et missil.
• 23. april 2016: Nord-Korea testfyrer en rakett fra en undervannsbåt.
• 8. juli 2016: USA og Sør-Korea offentliggjør planer om et missilforsvarssystem – THAAD (Terminal High Altitude Area Defense).
• 3. august 2016: Nord-Korea avfyrer for første gang et ballistisk missil inn i Japans økonomiske sone.
• 9. september 2016: Femte atomvåpentest.
• 6. mars 2017: Nord-Korea avfyrer fire ballistiske raketter i det de sier er en øvelse på et angrep på USAs baser i Japan.
• 7. mars 2017: USA begynner utplassering av THAAD-systemet i Sør-Korea.
• 14. mai 2017: Nord-Korea avfyrer en ballistisk rakett som flyr 700 kilometer før det lander i Japanhavet. Analytikere mener raketten har mulighet til å nå den amerikanske øya Guam, 4.500 kilometer borte.
• 4. juli 2017: Nord-Korea avfyrer et ballistisk missil som flyr 930 kilometer før det lander i Japan-havet. Analytikere mener missilet har en beregnet rekevidde på 6.700 kilometer, noe som betyr at det kan nå Alaska. Pyongyang sier det dreier seg om en interkontinental ballistisk rakett av typen Hwasong-14.
• 28. juli 2017: Nord-Korea avfyrer en ny ballistisk rakett som ifølge Pentagon flyr om lag 1.000 kilometer før det lander i Japan-havet.

(Kilde: AFP, NTB)

– Jeg frykter at det neste utviklingstrekket er at Nord-Korea utvikler og tester termonukleære våpen, populært kalt hydrogenbomber, sier seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, kjernefysiker Halvor Kippe, til ABC Nyheter.

Nord-Korea har gjennomført fem prøvesprengninger av atomvåpen: 2006, 2009, 2013 og i januar og september 2016. Bombene later til å ha blitt kraftigere, den seneste hadde en sprengkraft på 20-30 kilotonn TNT, to ganger Hiroshima-bomben.

– De hevdet at det var en hydrogenbombe som ble testet i januar 2016, men i så fall var sprengkraften så lav at testen må ha vært mislykket. Begrenset presisjon på interkontinentale ballistiske missiler og stor lasteevne på den langtrekkende raketten Hwasong14 aktualiserer termonukleære våpen, sier Kippe.

Hydrogenbomber bruker fusjon, sammensmeltning av atomer, og er betydelig kraftigere enn atombomber som bruker kjernefysisk fisjon, splitting av atomer. Hydrogenbomber har aldri vært brukt i krig.

– Hvor mange «vanlige» atombomber har Nord-Korea i dag?

– Moderate anslag plasserer gjerne antallet et sted mellom ti og tjue våpen, men det er teknisk mulig at de har så mange som 60 våpen, noe amerikansk etterretning nylig anga som øvre grense i sine anslag, sier Kippe.

Slike anslag avhenger særlig av hvor mye uran og plutonium av våpenkvalitet analytikere tror Nord-Korea har produsert, og hvor stor andel av dette som er benyttet i våpenproduksjon. Sprenglegemet i atomvåpen består av uran eller plutonium som spaltes og frigjør energi.

Rike uran-forekomster

– Det er grunner til å tro at Nord-Korea benytter både plutonium og uran. Vi har bra oversikt over maksimal mengde plutonium de kan ha, men det er langt større usikkerhet rundt uran-lagrene, sier Kippe.

En base i fjellene nær Yongbyon, nord for Pyongyang, antas å være den viktigste for Nord-Korea, men de to testene i fjor ble gjennomført ved Punggye-ri-anlegget nordøst i landet. Yongbyon bearbeider brukt brensel fra atomkraftverk, og har vært kilden til plutonium i landets atomreaktorer. Nord-Korea har også rike forekomster av uran.

– De har ett kjent urananrikningsanlegg, og trolig flere vi ikke kjenner til. Denne kapasiteten kan de oppskalere betydelig, noe som muliggjør en stor økning i arsenalet de nærmeste årene. Videre er det indisier på at Nord-Korea produserer andre stoffer som inngår i termonukleære våpen [altså «hydrogenbomber», journ. anm.], spesielt tritium.

Koreakrigen

Landets atomprogram har røtter flere tiår tilbake i tid. Etter Koreakrigen 1950-53 fikk Nord-Korea noe bistand til utvikling av atomkraft fra Sovjet, og anlegget for kjernefysisk forskning i Yongbyon åpnet i 1962.

Nord-Koreas rakettprogram startet med kjøp av en rekke Scud-missiler fra Egypt rundt 1980.

– Nord-Korea har lært seg å produsere og eksportere Scud-raketter selv, samt bygd forbedrede og forstørrede utgaver, for eksempel Nodong-missilet, som de har eksportert til Pakistan og Iran, sier Kippe.

Les også: Våpenekspert: Nord-Koreas rakett kunne nådd USAs fastland

Samarbeidet med Iran om raketter

Trolig har landet fått bistand utenfra til modifikasjonene. Landet har også samarbeidet tett med Iran om både ballistiske missiler og romraketter i en årrekke.

– Det virker logisk at de tidlig forsøkte å utvikle kjernefysiske stridshoder som var kompakte nok til å kunne plasseres på mellomdistansemissiler av typen Nodong, med rekkevidde til å nå Sør-Korea og Japan. Det kan forklare den beskjedne sprengkraften i spesielt den første, nokså mislykkede atomprøvesprengningen i 2006, og den begrensede sprengkraften i de neste par testene, sier Kippe.

– De siste årene har det dukket opp mer avanserte rakettmotorer, som har sitt «genetiske opphav» i Sovjetunionen (fabrikker i dagens Russland og Ukraina), men som Nord-Korea nå ser ut til å produsere selv. Disse har vært avgjørende for å bygge Hwasong-12- og Hwasong-14-missilene.

Det er dokumentert at pakistanske atomvåpeneksperter hjalp nordkoreanerne på 90-tallet, blant annet med teknologi for uran-anrikning. Allerede på 70- og 80-tallet hadde landet klarte å skaffe seg «sensitiv» europeisk atomteknologi.

I 1993 krevde Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, adgang til to av landets lagre for atomavfall. Byråets daværende leder Hans Blix og USA mistenkte at Nord-Korea i hemmelighet brukte reaktoren ved Yongbyon-anlegget til å produsere plutonium til bruk i atomvåpen. Nord-Koreanerne trenerte, og hindret IAEA-inspektørene adgang til visse områder.

Les også:Nord-Korea: «USA dømt til ruin»

Lenge tvil om teknologien

I 1994 inngikk USA og Nord-Korea en «rammeverksavtale» der Nord-Korea sa seg villig til å stanse plutoniumsproduksjonen mot drivstoff og annet økonomisk samarbeid. Blix og IAEA var ikke tilfreds med avtalen eller nordkoreanernes overholdelse av den. I 1998 gjennomførte landet det som ble hevdet å være en satellittoppskytning, men som amerikanske myndigheter fryktet kunne være en test av raketteknologi for et interkontinentalt ballistisk missil.

Landet hadde altså samlet seg både teknologi og ekspertise lenge før de avslørte at de hadde atombomber, med prøvesprengningen i 2006.

På tross av at Nord-Korea beviselig besitter atomvåpen har det lenge vært tvil om landets raketteknologi, og evnen til å lage atomstridshoder til raketter med tilstrekkelig rekkevidde til å ramme naboland eller for den saks skyld fastlands-USA.

Ifølge en rapport lekket til Washington Post denne måneden tror amerikansk etterretning nå at Nord-Korea er i stand til å gjennomføre slik «miniatyrisering» av atomvåpen.

– Mange av oss som følger med på dette har de siste par årene vurdert at de tekniske barrierene for å lykkes med å pare stridshoder med missiler antakelig er overvunnet for Nord-Korea når det gjelder missiler med regional rekkevidde, sier Kippe.

Nord-Korea har hundrevis av slike mellomdistanse-raketter, som landet har utprøvd i snart 25 år, forteller seniorforskeren.

– Utfordringen med å lage stridshoder som overlever de mekaniske og termiske belastningene forbundet med en missilflukt helt til USA, er derimot langt større. Det er blant annet her testene av rakettene Hwasong-12 og Hwasong-14 kommer inn, sier Kippe.

Les også:– Trumps uforutsigbarhet er et problem for Nord-Korea

Rakett på teststadiet: – Kan nå store deler av USA

Hwasong-12 vurderes å ha rekkevidde til å kunne nå minst det amerikanske territoriet Guam i Stillehavet, som ligger 3400 km unna Nord-Korea.

– Hwasong-14 vurderes av enkelte missileksperter å kunne nå så langt som 10.000 km, om det flys i den mest effektive banen, sier Kippe.

Om dette stemmer vil store deler av fastlands-USA ville være innen rekkevidde for Hwasong-14-missilet. Avstanden mellom Nord-Koreas hovedstad Pyongyang og USAs hovedstad Washington DC er omtrent 11.000 km.

– Hwasong-14 vurderes allerede å kunne nå både USA og Europa, men behøver flere tester for å settes forsvarlig i tjeneste, sier FFI-forskeren.

Ved å skyte rakettene nesten rett opp ved tester unngår Nord-Korea å krenke andre lands luftrom, selv om rakettene riktig nok av og til havner i Japans økonomiske sone til havs.

– De oppnår betingelser som ligner på de man har ved interkontinentale baner når stridshodet kommer tilbake fra rommet og treffer atmosfæren med et smell, sier Kippe.

– Vi kjenner ikke utfallet av testene med hensyn til hvor godt «narrestridshodene» tålte belastningene, men dette er teknologi andre land har behersket siden 1950- og 1960-tallet. Nord-Korea vil etter hvert beherske det også for interkontinentale ballistiske missiler.

– Hvordan kan den nordkoreanske evnen til å angripe med slike våpen vurderes utenfra?

– Etter viktige missiltester kommer offisielle uttalelser fra både nordkoreansk, sørkoreansk, japansk, russisk og amerikansk hold. Dette er mildt sagt land med motstridende interesser, så når for eksempel amerikanske forsvarsmyndigheter støtter nordkoreanske påstander om rekkevidde, flytid og høyde, så er det ingen grunn til å tvile på dette, sier Kippe.

I tillegg gjøres grundige analyser av bilder og video Nord-Korea kringkaster av oppskytinger og rakettester.

– Ofte lekker også etterretningspersonell visse opplysninger til utvalgte folk i media og tenketanker. Kommersielle satellittbilder kan også være til hjelp i noen sammenhenger, sier Kippe.

USA, Russland, Kina, Japan og Sør-Korea forhandlet med Nord-Korea i flere forhandlingsrunder kjent som seks-partssamtalene. I 2005 gikk Nord-Korea med på å gi opp atomprogrammet i bytte mot økonomisk bistand og politiske innrømmelser. Men implementering av avtalen viste seg vanskelig på grunn av kravet om verifikasjon, som ville krevd dyptgående inspeksjoner. Forhandlingene har vært på is siden 2009.

Les også: – Trumps uforutsigbarhet gjør det vanskeligere for Nord-Korea

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– En nært forestående krise

Den amerikanske tidligere toppdiplomaten Christopher R. Hill ledet den amerikanske delegasjonen i sekspartssamtalene. I mai i år uttalte han under et foredrag hos Norsk utenrikspolitisk institutt at et Nord-Korea med atomvåpen som kan nå USA er «et scenario vi vil stå overfor i løpet av få år». Les også: – En nært forestående krise

Uavhengige eksperter og amerikansk etterretning vurderer altså i sommer, etter den siste langtrekkende rakettesten til Nord-Korea, at USA og president Trump allerede står overfor denne trusselen.

I august lovet USAs president Donald Trump «ild og vrede» dersom Nord-Korea ikke stanser truslene mot USA. Les også: Trump truer Nord-Korea med militære løsninger

Under et besøk i Kina torsdag denne uken uttalte USAs forsvarssjef Joseph Dunford at en militær løsning på trusselen fra Nord-Korea er «forferdelig», men at Nord-Korea skal kunne angripe USA er «utenkelig».

Les også:

Sør-Koreas president: – Det blir ikke krig

Global Times: Kina holder seg nøytrale hvis Kim skyter først

Øvrige kilder: BBC , New York Times, NTB.