Frp topper statistikk over avhoppere på Stortinget: – Anti-autoritær profil

I løpet av 44 år har 18 representanter på Stortinget brutt med eget parti og blitt uavhengige representanter. 16 av disse avhopperne kommer fra Fremskrittspartiet. 

Det kommer fram av statistikk ABC Nyheter har innhentet fra Stortingets arkiv. Representanter som ikke har fortsatt som uavhengige, men byttet parti, er ikke med i denne oversikten.

Statsviter og valgforsker Svein Tuastad er overrasket over tallene.

– Jeg synes det var overraskende at det var en så stor andel av utbryterne som var Frp-ere. I den grad min analyse er rett, er det interessant at en så stor opphopning av utbrytere fra et parti, ikke hefter ved dem. Det er på en måte bra, det gjør at vi kan ha den sikkerhetsventilen, og at det ikke skaper masse rot og uforutsigbarhet. Det er jo litt selvregulerende, for bryter man ut, kommer kan sjelden med neste gang valgtoget går, mener Tuastad.

– Partiet fremstår likevel ikke som uryddig

– Hva tror du det skyldes at Frp har flest utbrytere? Har det noe å gjøre med partikulturen, fargerike representanter med sterk personlighet, og et parti i endring å gjøre?

– Det er et interessant spørsmål uten et opplagt svar. Paradokset er at selv om Frp har en overraskende stor overvekt av utbrytere på Stortinget, så fremstår likevel ikke partiet som uryddig, vil jeg si, hverken under Listhaug eller Siv Jensen. Ofte kan vi se at i nye parti som får stor oppslutning uten at en skikkelig organisasjon er på plass, så blir det bråk, som i Industripartiet eller Bompengepartiet. Men det er ikke den samme logikken som gjelder Frp. I noen av periodene har det vært maktkamp om politisk retning som førte til at mange hoppet av, under Carl I. Hagens tid, han var jo mer en partieier enn en tradisjonell demokratisk partileder, forklarer Tuastad.

Frp: – Årsakene var sammensatte

ABC Nyheter har forsøkt å få en kommentar fra flere politikere i Frp, blant andre partiets 1. nestleder, Hans Andreas Limi,  vararepresentant for Oslo,  Jon Helgheim, som også er seniorrådgiver i Frps kommunikasjonsavdeling,  pressesjef for partileder Sylvi Listhaug, Haakon Sandvik, og kommunikasjonssjef Kjetil Løset.

Ingen av disse har besvart våre spørsmål om hva de tror kan være årsaken til at Frp har flest utbrytere, om dette har noe med partikulturen å gjøre, om Frp har flere fargerike representanter med sterk personlighet, og om det henger sammen med et parti i endring.

Vi spurte også om det er uheldig i forhold til at velgerne har stemt på et parti og en kandidat, som plutselig erklærer seg uavhengig, og om dette kan skade valgoppslutningen og demokratiet. Frp ble også utfordret på partiets håndtering av utbrytere, og hva Frp kan gjøre for å forebygge avhopping i fremtiden.

Assisterende generalsekretær i Fremskrittspartiet, Helge Fossum, kommenterer i en epost hvorfor 16 av 18 representanter på Stortinget, som har erklært seg som uavhengige i løpet av årene 1981 til 2025, har bakgrunn i Frp:

– De fleste av disse sakene er gamle, og årsakene var sammensatte. Noen av disse sakene handlet også om at partiet selv tok grep for å sikre at de som representerte partiet skulle følge opp partiets politikk og organisasjonskultur. Det viktigste er at folk skal være trygge på at FrP sine representanter følger vår politikk og organisatoriske retningslinjer. 

 – Noen profiler er mindre lydhøre for intern autoritet

Ifølge valgekspert Svein Tuastad har tendensen til at representanter bryter med eget parti og blir uavhengig, vært fallende de senere årene. Men de få som har valgt å gjøre det, kommer primært fra Frp.

– De siste periodene er det færre utbrytere, men overraskende ofte er de fra Frp. Det kan jo ha noe å gjøre med at partiets profil er anti-autoritært opp mot staten, og at dette gjør at noen profiler er mindre lydhøre for intern autoritet også. Samtidig skjer det ofte avhopp i lokalpolitikken også og da ofte fra andre parti enn Frp også. Så man kan ikke slå fast at grunnen til den store utbryter-tilbøyeligheten er en slags opphopning av krevende originaler i Frp, påpeker Svein Tuastad.

– En sikkerhetsventil

– Er det uheldig at folkevalgte erklærer seg som uavhengige i en stortingsperiode, med tanke på som har stemt disse inn, og kan det skade valgoppslutningen og demokratiet?

– Det er sammensatt. I dag vil jeg ikke si at det er et problem. Det er jo også en sikkerhetsventil for oss velgerne at de representantene som er valgt inn, har personlige verv og ikke er eid av partiet. For vi kan jo tenke oss at et parti snur helt om etter et valg i saker spesielt viktige for velgergrupper og representanten, og da kan det jo være på sin plass at representanter kan følge sin samvittighet. Dette skjer relativt ofte i lokalpolitikken. Da fortsetter representantene likevel ofte å stemme på den samme siden som partiet er på. Å skifte blokk er mer uvanlig. Så der ligger det en slags trygghet også. Samtidig er det klart at dersom representanter som bryter ut endrer flertalls-sammensetningen, er det et demokratisk problem. Men i dag er dette ikke noe vi ser mye av, forklarer Tuastad.

– Hvordan synes du utbrytere håndteres av partiet de bryter ut av, og de øvrige partiene?

– Det kommer nok litt an på hvordan bruddet skjer. Noen ganger kan man bryte ut, men likevel opptre lojalt, andre ganger ikke. Det skaper gjerne litt kinkige situasjoner på det personlige planet for noen, men i det store og hele behandles utbryterne godt, er mitt inntrykk, uten at jeg skal si det sikkert om alle.

Ifølge Tuastad er bytte av parti ganske vanlig i andre land, men han ser en vesentlig forskjell mellom Norge og andre land, som trolig legger en demper på ønsket om å bryte ut.

– I Danmark for eksempel er det jo en lavere sperregrense. Det gjør at det ofte lønner seg for ledende politikere som ikke får viljen sin i eget parti, å bryte ut og skape egne partier som i første omgang ofte får oppslutning og står for noe nytt og friskt. De siste årene opplevde partiet Venstre det i Danmark, og før det igjen, skjedde det med søsterpartiet til Frp. I Norge lønner det seg på en måte ikke å bryte ut i rikssammenheng for på grunn av den høye sperregrensen skal det mye til å etablere seg som nytt parti. Det virker disiplinerende, poengterer Svein Tuastad.

– Det vil fort skape uholdbare tilstander 

Han mener det er helt legitimt at folkevalgte har muligheten til å bryte med eget parti, selv i en stortingsperiode hvor de er valgt inn for ett bestemt parti, og at det ikke vil være hensiktsmessig å legge begrensninger på dette.

– Jeg mener helt klart det må være lov å hoppe av. Det vil fort skape uholdbare tilstander internt i et parti dersom for eksempel en sterk personkonflikt ispedd politiske motsetninger ikke skal kunne ha den muligheten som ligger i at en går ut. Dessuten er det et vern av forholdet mellom velger og representant. Det gjør at vi kan holde representanten ansvarlig, mener valgeksperten.

Han ser ikke antall avhopp som større enn at det er håndterbart, og det ikke bidrar til store forstyrrelser og uforutsigbarhet på Stortinget.

– Jeg er egentlig usikker på om det er et problem så lenge situasjonen er som i dag. Noen ganger kan jo brudd være en reaksjon fra partiet også. Det ville vært et problem dersom avhopping skapte stor uforutsigbarhet i politikken, men slik det er i dag, oppfatter jeg ikke at det er slik. Samtidig er det viktig at partiene har gode og demokratiske organisasjonskulturer hvor det er høyt under taket. Det vil motvirke behovet noen kan føle på, for å bryte ut.