«Flophouse America» klar for kinoene: – Sårbare barn finnes i Norge også

Fredag 30. januar har dokumentaren «Flophouse America» premiere på norske kinoer, etter å ha vært invitert til et 30-talls europeiske festivaler og hatt verdenspremiere på prestisjetunge Cph: Dox i fjor.

Det neste hun håper å få til er distribusjon i landet der den ble innspilt – for å vise amerikanske kinogjengere det Variety kalte «en rå og usminket skildring av fattigdom i USA».

Filmen har røtter enda lenger tilbake. Strømdahl begynte i 2005 å dokumentere USAs marginaliserte fattige, som bor på såkalte flophouses – billige hoteller og moteller. Det gjorde hun med stillbilder – altså fotografier.

Helt til hun møtte 11 år gamle Mikal, som bodde i et slitent, lite hotellrom sammen med sine rusavhengige foreldre – og en katt.

Valgte levende bilder

Møtet var så sterkt at fotografen skiftet til dokumentarfilmformat for å komme enda nærmere på familien. Den er også hennes debutfilm.

– Det er noe med at når man inkluderer lyd og bevegelse, gir det et mer komplekst bilde av menneskene. Ved å gå over til film ville jeg som fotograf også ta et skritt tilbake og gi enda mer plass til familien, så de kunne fortelle sin egen historie, forteller hun NTB.

Etter å ha fulgt Mikal med filmkamera i tre år – fra han var 12 til han var 15 – ventet Monica Strømdahl nye tre år, til han var 18 år og myndig, med å lansere filmen. Som følger ham tett, tett på hele tiden.

– Det er mange dilemmaer når man skal portrettere sårbare mennesker, og enda flere etiske valg man skal ta når det gjelder barn. Det var viktig at han var en voksen når han skulle gi sin siste tillatelse til at filmen skulle lanseres, sier den tålmodige filmskaperen.

– Et speil

Kunne den vært laget i Norge? Hun svarer at «det finnes Mikaler» i Norge også.

– Skreller man bort de kulturelle forskjellene i filmen, så er det man sitter igjen med et hjem, en familie og et barn. Og den klaustrofobiske følelsen Mikal sitter med, av ikke å ha makt til å endre sin situasjon samtidig som han må være den voksne i rommet. Mitt forsøk er å nærme meg følelsen som barnet sitter med – og den er universell, sier hun:

– Også her i Norge vokser det opp barn i økonomisk og emosjonell ustabilitet. Vi bør snakke om hva vi kan gjøre for å styrke vårt støtteapparat, selv om det er sterkere og har et bedre sikkerhetsnett enn i USA.

Hun tror denne aktualiteten er årsak til at såpass mange norske kinoer – foreløpig rundt 20 – velger å vise den. Strømdahl kaller tilbakemeldingene etter festivalvisninger i inn- og utland for «overveldende». Folk har kommet bort og fortalt om lignende opplevelser, eller om hvordan de identifiserer seg med Mikal eller foreldrene hans.

– De sier de føler seg sett og representert og får sin historie bekreftet.

På god vei

Monica Strømdahl kom tett på Mikal og foreldrene Tonya og Jason og sier hun vil ha kontakt med familien så lenge de ønsker. Hun snakker fremdeles med dem ukentlig. Mikal, som kom til visningen i Bergen i fjor, har fullført high school og er ifølge Strømdahl «fortsatt på veien for å lage et bedre liv for seg selv».

– Selv om det går bra med ham, er det viktig å huske på at en barndom varer hele livet, sier hun.

– Det minste man kan gjøre seg er å engasjere seg i noen andres liv. Det er et privilegium å få komme nær andre mennesker med kamera som verktøy. Det føles viktig. Noe av det viktigste vi gjør er å nærme oss andre mennesker for å prøve å forstå.

– Er der for dem

Hun erkjenner at man blander seg ved å lage film, og at ansvaret ved å gå inn i deres liv ikke stopper opp når filmen er slutt. Hun har ikke støttet dem økonomisk i sitt journalistiske arbeid, for at ikke det skulle bli en motivasjon for å stille.

– Etter at filmen ble laget kom jeg over en plattform som heter ShareDoc. Den er laget for å kunne gi støtte til dem man møter i dokumentarer og gir publikum en mulighet til å bidra økonomisk. Og så bidrar jeg ved å være der for dem, avrunder Monica Strømdahl.

Som til daglig er fotojournalist i en stor, norsk avis og sier hun vil fortsette å fortelle folks historier.