Fakta om helsereformutvalgets anbefalinger

* Endret organisering av spesialisthelsetjenesten: Legge ned de regionale helseforetakene og overføre ansvaret for spesialisthelsetjenesten til Helse- og omsorgsdepartementet. De lokale helseforetakene videreføres som egne rettssubjekter med styre, men antallet kuttes fra 20 til mellom 10 og 15.

* Én lov: Erstatte dagens to tjenestelover med én felles helse- og omsorgstjenestelov for å sikre mer helhetlige og sammenhengende tjenester på tvers av forvaltningsnivåene.

* Årlig stortingsmelding: En fast, årlig helsetjeneste- og omsorgstjenestemelding til Stortinget for å gi politikerne et samlet grunnlag for å drøfte utvikling, kapasitet, ressursbruk og investeringer på tvers av hele helsesektoren.

* Større og mer robuste kommuner: Utvalget slår fast at mange små kommuner er for sårbare til å håndtere framtidens helseutfordringer og anbefaler kommunesammenslåinger for å sikre tilstrekkelig kompetanse, kapasitet og fagmiljøer.

* Fortsatt delt sørge-for-ansvar: Videreføre det todelte ansvaret, der kommunene har sørge-for-ansvaret for primærhelse- og omsorgstjenestene, mens staten har ansvaret for spesialisthelsetjenesten.

* Nærhelsetjeneste: Etablere nærhelsetjenester der kommuner og helseforetak avtaler å planlegge, organisere og yte tjenester i fellesskap tettere på innbyggerne – spesielt rettet mot pasienter med store og sammensatte behov.

* Digitalt løft: Sterkere nasjonal styring og felles standarder, etablering av regionale IKT-virksomheter samt en nasjonal datadelingsplattform for å sikre sømløs deling av helseopplysninger i sanntid.

* Sammenhengende akuttkjede: Ansvaret for legevakt og legevaktsentraler overføres til spesialisthelsetjenesten, kombinert med færre og større AMK-sentraler samt en felles digital inngangsport for innbyggerne.

* Styrket psykisk helsevern: Økt døgnkapasitet for personer med alvorlige psykiske lidelser samt at spesialisthelsetjenesten overtar ansvaret for pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold ved å etablere egne overgangs- og sikkerhetsboliger.

* Mer forutsigbart for private: Mer langsiktige avtaler med private aktører (særlig ideelle), samt at private med offentlig avtale gis myndighet til å vurdere pasienters rettigheter på lik linje med helseforetakene.