Etter over 30 år i fangenskap i Syria ønskes en libanesisk mann velkommen hjem

– Jeg er fortsatt redd for at dette ikke er virkelig, sier Suheil Hamwi.

Han sitter i stua si, i hjemmet han måtte forlate for over tre tiår siden.

Den nye virkeligheten føles skjør.

Tvunget inn i bil

I 1992 er Suheil Hamwi kjøpmann i Chekka, en havneby nord for Beirut langs Libanons middelhavskyst.

En kveld i desember banker det på døren. Før han vet ordet av det, tvinges Hamwi inn i en bil før den kjører av sted.

Tilbake står kona Josephine med deres ti måneder gamle sønn George.

Det kommer til å gå flere år før familien hører fra ham igjen.

Hamwi er én av flere hundre libanesere som ble arrestert under den syriske okkupasjonen i Libanon fra 1976 til 2005, og holdt i fangenskap i årevis.

Søndag kom friheten brått og uventet.

16 år i uvisshet

I mange år visste ikke familien hans hvor han var. Hele 16 år etter forsvinningen oppdager Josephine at han er internert i Syria.

Det skulle gå fire år til før de fikk vite hva han var anklagd for: Han var medlem av det kristne partiet De libanesiske styrkene (LF), som også fungerte som milits under en 15 år lange borgerkrigen som tok slutt i 1990. Partiet kjempet mot syriske styrker og motsatte seg nærværet av det syriske militæret i Libanon etter krigens slutt.

Avhørene i fengselet var kryptiske, ifølge Hamwi.

– De spurte meg om navnet mitt, mine foreldres navn, alderen min og hvor jeg kom fra. Det var det, sier han.

Deretter ble han sendt tilbake til cella.

– Det var ingen advokat, det var ingenting, sier han.

Beryktet torturfengsel

De første årene tilbrakte han i det beryktede Saydnaya-fengslet, på folkemunne kalt et slaktehus for mennesker.

Militærfengselet nord for hovedstaden Damaskus er blitt et symbol på Assad-regimets brutalitet. Amnesty International har dokumentert at tusenvis av fanger er blitt drept der.

Etter hvert ble Suheil Hamwi fraktet til andre fengsler, før han til slutt endte opp i Latakia, Syrias største havneby nordvest i landet. I starten ble han torturert.

– Det stoppet etter en stund, sier han.

Han tilbrakte flere år tilnærmet isolert, alene i en liten celle. I celler på alle kanter satt andre libanesiske fanger, samt fanger fra Palestina og Irak.

I 2008 fikk kona Josephine besøke ham for første gang. Hun kom omtrent én gang i året etter det.

Fengselsvaktene forsvant

I forrige uke begynte ryktene å gå om at noe var på ferde utenfor fengselsveggene. Så, tidlig søndag morgen, oppdaget fangene at vaktene ikke var der mer.

– Den første døren åpnet seg, sier Hamwi og beskriver hvordan opprørerne stormet fengselet og begynte å åpne cellene.

Kaos brøt ut.

– De som ikke fikk til å åpne dørene sine, begynte å ta seg ut gjennom veggene, forteller han.

Fangene tok seg ut av fengselet.

– De gikk mot det ukjente. Og jeg gikk med dem, sier han.

Fremmede han møtte på gaten, viste han veien til Libanon. Etter å ha reist over ti mil sørover, kom Hamwi seg til grensen nord i landet, og der sto familien og ventet på ham.

Hans to barnebarn sto fremst i køen for å hilse på.

– Det var første gang jeg møtte dem.

Bestefar

Stua hans er fylt med bilder fra alt han har gått glipp av i alle disse årene: Sønnen George ved eksamensseremonien, George sammen med kona si, og Josephine sammen med barnebarnet Tala.

Tilbake i nåtid, i stua i Chekka, klamrer barnebarnet Chris seg til Hamwis hånd.

– Jeddo, roper han. Arabisk for bestefar.

Josephine deler ut søtsaker til venner og naboer som kommer for å hilse på. De fyller rommet med latter og historier.

– Husker du meg? Husker du meg? spør en av mennene og holder hånden til Hamwi.

Hamwi studerer ansiktet hans.

– Ja, du er jo Jean! Du er Jean! sier han.

Hamwi må nå tilpasse seg livet utenfor fengselet og lære seg hvordan man lever et fritt liv.

Et av høydepunktene tror han fortsatt ligger foran ham: Å møte sønnen George igjen. Han er ingeniør og jobber i Gulfen. I deres første telefonsamtale sammen fikk Hamwi høre ordene han har lengtet etter i alle disse årene.

– Jeg savner deg. Jeg elsker deg. Jeg gleder meg til å se deg igjen.