Ett år siden skoleskytingen i Serbia: – Alle skyndte seg med å glemme

Ninela Radicevic klarer fortsatt ikke å fatte at datteren hennes aldri kommer tilbake.

11 år gamle Ana Bozovic hadde akkurat ankommet skolen sin i sentrum av Beograd da en annen elev – da 13 år gammel – åpnet ild og skjøt mot alle som sto rundt ham.

Ana, to andre jenter og en skolevakt ble umiddelbart drept der de sto i korridoren. Gjerningspersonen gikk deretter videre til et klasserom i nærheten og begynte å skyte mot elevene og læreren der inne.

Til sammen ti personer ble drept. Åtte barn og skolevakten døde på skolen den morgenen – 3. mai 2023 – mens et såret barn senere døde på sykehus. Ytterligere seks personer ble såret.

Tiden stoppet

Skytingen rystet Serbia. Landet er ikke fremmed for voldelig kriminalitet, men masseskytinger er sjeldne og hadde aldri funnet sted på en skole før.

Et ytterligere sjokk kom bare en dag senere, da en 20 år gammel mann åpnet ild i to landsbyer litt utenfor Beograd. Han drepte ni og såret tolv andre, for det meste unge mennesker.

For Radicevic stoppet tiden da hun mistet den vesle jenta si. Hun mener også at hele landet burde ha stoppet opp etter en såpass utenkelig forbrytelse. I stedet skyndte alle seg med å glemme, sier hun.

– Vi glemmer tragiske hendelser for raskt. Denne vanen med å feie alt under teppet må ta slutt. Folk burde ha erkjent viktigheten og tragedien da det skjedde.

I familiens hjem i Beograd sitter Radicevic ved siden av bilder av en storøyd jente med langt, brunt hår. Ana elsket sport og dans og hadde medaljer hun hadde vunnet hengende over sengen.

Moren har ikke rørt rommet til 11-åringen siden hun døde. Et verdenskart henger på veggen, og kosedyrene hennes ligger på sengen. Et stort bilde av Ana stående opp ned iført judo-drakt fyller rommet. Skrivebordet står fortsatt slik hun forlot det, med tegninger og små lapper på veggen over.

Stått i front

Radicevic, en 49 år gammel forsker, har stått i front for at barna som ble drept under fjorårets masseskytinger, ikke skal glemmes, slik at noe lignende aldri vil skje igjen.

– Alt vi foreldre har gjort, er å kjempe for at 3. mai ikke blir glemt, for å gi en viss mening til barnas død. Det er de som er ofrene. Men ofrene for hva? sier hun.

Mange i Serbia stiller seg det samme spørsmålet i det landet markerer ettårsdagen for skytingen. I nærheten av skolen ble det arrangert en heldags minneseremoni med utstilte kunstverk, debatter med eksperter og videofilmer som viste ofrene.

Seremonien fikk navnet «Oppvåkning», en tilsynelatende oppfordring til oppgjør og selvransakelse i landet. Serbia har ennå ikke sluttet fred med rollen landet spilte i krigene på 1990-tallet, og voldskulturen som har rådet siden den gang.

– Burde stoppet opp

De drepte barnas foreldre har vært tett involvert i forberedelsene. De har kjempet for å få skolen stengt og gjort om til et minnesenter, organisert protester og minnearrangementer og fortalt om det de har gått gjennom for å fremme bevissthet i Serbia.

– Det faktum at barn var tilbake på den samme skolen bare en uke senere for å følge samme timeplan, viser at myndighetene raskt ville at alt skulle være normalt, sier Radicevic.

– Det som burde skjedd, var at Serbia stoppet 3. mai, uavhengig av myndighetene. Vi burde stoppet opp, tenkt, finne ut hvor det gikk galt, si ok, vi har gjort feil, la oss godta det og se på hvordan samfunnet kan bli bedre.

Samlet inn våpen

I etterkant av masseskytingene slo Serbias populistiske regjering ned på våpeneie og samlet inn rundt 80.000 våpen og runder med ammunisjon.

Støtteteam nedsatt av myndighetene tilbød rådgivning, og politibetjenter ble utplassert ved Serbias skoler for sikkerhets skyld.

Begge gjerningspersonene bak skytingene ble pågrepet. Foreldrene til tenåringsgutten ble stilt for retten, tiltalt for å ha lært sin mindreårige sønn å skyte og for å ikke ha sikret våpnene de hadde hjemme.

Rettssaken mot mannen som sto bak masseskytingen dagen etter skoleskytingen, skal etter planen starte nå i mai.

Demonstrasjoner

Sjokk og sinne som følge av skytingen utløste flere måneder med demonstrasjoner i Serbia. Demonstrantene krevde avgangen til flere høytstående tjenestepersoner, i tillegg til et forbud mot hatytringer og intoleranse i mediene.

Men ett år senere sier kritikere at ikke mye har endret seg.

Psykologiprofessor Dragan Popadic er imidlertid av en annen oppfatning. Traumet, sier han, skapte en følelse av frykt og usikkerhet folk ikke hadde kjent på tidligere. Det førte til aktivisme, men serberne er ikke klare for mer radikal innsikt, mener han.

– Disse voldstilfellene er ytterkantene på en organisme som ble født på 1990-tallet, og som har vokst og styrket seg, sier han.

– Vi vil ikke være i stand til å forstå den situasjonen vi er i, inntil selve organismen blir tatt hånd om.

– Lettet

Ifølge Radicevic har Serbia gått glipp av en siste mulighet for renselse.

– De fleste var bare lettet over at det ikke var deres barn som ble drept og gikk videre i livet, sier hun.

– En uke senere dro andre barn for å se stedet der skytingen fant sted. Jeg beklager å måtte si det, men det syns jeg ikke er normalt.