Et nytt kanadisk forskningsprosjekt gir håp til de som er plaget av lang-covid

Mange har rapportert om senplager etter å ha hatt Covid-19. Andpustenhet og slapphet som ikke gir seg månedsvis etter at man har vært covid-infisert.

Nå har et forskningsprosjekt gjennomført i et samarbeid mellom fem forskjellige forskningssentre i Ontario gitt lovende resultater.

På mikroskopisk nivå

Til sammen 34 personer plaget av lang-covid - der noen hadde vært innlagt på sykehus og andre ikke - ble analysert ved bruk av MRI.

MRI er en teknikk utviklet av University of Western Ontario (Western University) som gir fem ganger bedre oppløsning enn en CT-scan.

Nøkkelen viste seg å ligge i overføringen av oksygen.

Ved å gå mikroskopisk til verks observerte forskerne luftrørene i deltakernes lunger, og fant en forstyrrelse. Forstyrrelsen bremser de røde blodcellenes evne til å absorbere oksygen fra lungene, noe som fører til andpustenhet, ifølge forskerne.

Det viste seg at alle de observerte, uansett alvorlighetsgrad som følge av covid-19, hadde samme forstyrrelsen.

Endelig bevis

For deltakerne i forskningsprosjektet som, da testene ble gjort hele ni måneder etter gjennomgått Covid-19, fortsatt slet med andpustenhet og manglende evne til utføre anstrengende arbeid, betyr dette anerkjennelse for at symptomene deres er reelle.

– Det er veldig gledelig for oss å faktisk finne noe som er galt – at det er i pasientenes lunger og ikke i hodene deres, sier ledende forsker Grace Parraga innen lungehelse ved Western University’s Schulich School of Medicine & Dentistry til Global News.

Nye spørsmål

Gitt den begrensede størrelsen på forskningsprosjektet holder imidlertid forskerne litt tilbake på skråsikkerheten.

Studien, som var sponset av Ontario Covid-19 Rapid Research Fund, bør kun anses som «utforskende og hypotese-genererende» sier de ifølge Global News.

Forskningsleder Parraga understreker også at det er spørsmål som gjenstår å bli besvart:

– Jeg tenker at nå som vi vet hva som skjer, så kan vi gå over til å spørre hvorfor det skjer. Og jeg tenker at det viktigste er å spørre hvorfor får noen folk det og andre ikke? Hvordan kan vi forutse hvem som får det og hvem som ikke får det? Så det kommer til å ta litt lenger tid før vi kommer dit.

Men med forskningsprosjektet har Parraga og kollegaene i det minste kommet et stykke lenger på veien.

– Konklusjonen er at vi nå vet hva som er galt.