Et annerledes liv midt i byen

– Det er Gud som kaller en til dette livet. Et liv man ikke helt forstår dybden av. Det er en dragning man kjenner så sterkt at man til slutt bare sier: «Greit, jeg prøver».

Et sjeldent møte med søstrene på Majorstua

Søster Ane-Elisabet trådte inn i klosterlivet som 22-åring og har vært en del av fellesskapet i 30 år.

– Det er mer vanlig å tre inn når man er i 30-årene, etter å ha fullført utdannelse og jobbet noen år. Men ikke for meg, forteller hun.

Hun synes det er vanskelig å beskrive motivasjonen bak klosterlivet med moderne språk. For henne handler det om et møte med en annen virkelighet, et møte med Gud.

Fire søstre fra Frankrike

Historien om klosteret på Majorstua begynte i mai 1928, da to franske dominikanerinner kom sjøveien inn Oslofjorden og ankom et Norge som var fattig og fremmed. 

– Det er ikke her et kloster ville blitt grunnlagt i dag - det ville vært for kostbart. På den tiden lå Majorstua på kanten av byen. Brødrene som først kom til Norge og ønsket å ha søstrene i nærheten.

Brødrene fant et tun ikke så langt unna dem. Hvert av disse husene fikk navn etter dominikanske helgener.

– Hovedhuset og klosteret fikk navnet Katarinnahjemmet, etter Den hellige Katarina av Siena og Katarina av Vadstena.

Det røde trehuset fikk navnet etter Rosa av Lima, som var en indianerkvinne fra Peru, en domenikaner.

Katolikker var det nesten ingen av i Norge på den tiden, og franskmenn var enda mer eksotisk, forteller hun.

Dominikanerordenen har røtter tilbake til middelalderen, noe de karakteristiske draktene fortsatt vitner om.

Søstrene hadde fått et kall som ikke var lik de andre klosterordningene som hadde kommet til Norge mot slutten av 1800-tallet, for å drive skoler og sykehus.

Domenikanerordenen er en forskynerorden hvor det å formidle tro står i sentrum. Søstrene var kalt til å samarbeide med brødrene som allerede var etablert, åpne et pensjonat for unge piker og være brobyggere mellom katolsk tro og det norske samfunnet.

Tre måneder senere kom to søstre til, fra Frankrike. De åpnet «Hjemmet for unge piker», som er dagens studenthjem. I dag bor rundt 20 studenter mellom 15 og 25 år der.

Den gang var «unge piker» betegnelsen på ugifte kvinner som ønsket å flytte hjemmefra uten å gifte seg.

Disse fire søstrene reiste klosterbygget som det står den dag i dag. 

– De jobbet hardt, tok alle jobber de kunne få, og fikk det til å gå rundt på et vis til, forteller søster Ane-Elisabet.

I 1936 sto bygget ferdig.

Et generasjonsfellesskap

Klosteret vokste gradvis, og har utviklet seg helt frem til i dag.

I dag bor ni søstre i klosteret - med et alderspenn fra 49 til 100 år.

– Alder er ikke det viktigste. Aldersforskjellen skaper ikke avstand, men gir læring, mener hun.

Hver søster har sine egne gaver og ferdigheter. En av søstrene er fysiker og jobber ved OsloMet. En annen er kunstner og en jobber med formidling på en internasjonal katolsk nyhetsplattform. 100-åringen var tidligere skredder og sydde draktene søstrene bruker.

Søster Ane-Elisabet arbeider for bispedømmet og er tett knyttet til studenthjemmet.

– Det er en gave å få følge unge mennesker. Det er et privilegium.

Slik bidrar hver av dem med sitt både til fellesskapet i klosteret og til omverdenen.

Søstrene er mindre synlige enn mange tror. Noen går i drakt, andre i sivile klær, avhengig av jobben.

– Nå er det så mye mangfold at folk ikke legger like godt merke til oss, noe som er positivt.

Klosterlivet

Søster Ane-Elisabet forklarer at dominikanersøstrene skiller seg fra det mange forbinder med «nonner». 

– Nonner er gjerne monastiske. De har bønn som sin hovedoppgave, og store deler av dagen deres er bundet til kapellet, forteller hun.

– Vi er apostoliske søstre. Apostolisk betyr utsendt. Vi skal være ute i verden og forkynne.

Likevel er bønn en fast del av dagen for søstrene på St. Katarina-hjemmet. 

 – Vi har tre felles bønnetider og egne perioder med stillhet. Men hvis vi skulle hatt alle syv tidebønner, ville vi ikke kunnet utføre oppdraget vårt, som er å være der folk er. 

– Å leve som en dominikanersøster bygger på tre løfter.

Det første er lydighet, som handler om å gi avkall på noe av sin personlige frihet, forteller hun.

– Man kan ikke bare gå på kino fordi man har lyst. Man lever i et fellesskap.

– Det hender vi går på kino, en sjelden gang hvis det er en dagsaktuell film som det anbefales at vi burde ha sett, men kaffe ute bare fordi man har lyst? Der går grensen.

Det andre er fattigdom, alt de tjener går inn i en fellespott.

 – Vi lever nøkternt.

Det tredje løftet er kyskhet, som hun beskriver som både kroppslig og åndelig. Hun forklarer at det ikke bare handler om å avstå fra ekteskap, men om hvem man gir livet sitt til.

 – Vi er på et vis Kristi brud. Vi gir oss til Gud. Det betyr å leve helhjertet, uten å binde seg til noen andre.

Slik blir løftene ikke bare regler, men rammene som gjør klosterlivet mulig og meningsfylt, forteller søster Ane-Elisabet. 

Hun smiler, nesten flau. 

 – Hvis jeg må si en ting jeg savner, må det nok være Indisk mat. Jeg bodde i India en liten periode før jeg flyttet inn i klosteret. 

Julen i klosteret

Klosterlivet stopper ikke opp i desember, det får bare en tydeligere ramme av bønn.

Søster Ane-Elisabet har feiret jul i klosteret i mange år.

Adventstiden beskriver hun som en stille ventetid.

 – Vi venter på Jesus, og det kommer til uttrykk i tekstene vi synger og leser. 

Samtidig forbereder søstrene julen praktisk: De baker, planlegger måltider og gjør klart klosteret. Alltid med en indre ro som hører adventstiden til.

Julaften får en tydelig ramme av bønn: Måltidene begynner og avsluttes i fellesskap, og kvelden ender i midnattsmesse hos dominikanerbrødrene. Etterpå samles søstrene til et måltid som er overraskende norsk. 

– Helt fra begynnelsen av, så har søstrene spist juleribbe. 

Klosteret pyntes med flere juletrær og små nissefigurer som hvert år hentes frem.

Julen bak klostermurene er ikke veldig annerledes enn en «vanlig» norsk jul.

– Et kloster er et fellesskap plantet av Gud midt i verden, vi lever et tilsynelatende vanlig liv, men har gitt oss helt til Gud.

– Vi sier: «Her er jeg, bruk meg som du vil».

Hun blir stille et øyeblikk før hun legger til at hun håper Gud har brukt henne til noe godt for andre.