Eldste pest-funn: Studie avslører «forfaren» til svartedauden

Denne artikkelen ble først publisert av Forskning.no.

For mer enn 5.000 år siden bodde tre jenter mellom fire og ni år ved verdens dypeste innsjø, Bajkalsjøen i Sibir.

To av jentene var kusiner, og alle tre hørte til en jeger-samler-stamme som fisket i innsjøen og elvene og jaktet i skogene rundt.

Men på et tidspunkt ble stammen rammet av alvorlig sykdom. Alle tre småjentene døde, og kroppene deres ble lagt i samme grav.

Flere tusen år senere har en gruppe forskere med den kjente danske DNA-jegeren Eske Willerslev i spissen undersøkt DNA fra jentenes tenner. De har nå klart å stille en diagnose:

De tre barna døde av pest.

Flere tusen år før svartedauden

Pest er best kjent fra middelalderen, da den uhyggelige sykdommen pløyde seg gjennom 1300-tallets Europa og utryddet opp mot halvparten av befolkningen i flere områder – og fikk tilnavnet svartedauden.

Nå viser den nye studien at en «forfar» til bakterien bak middelalderens pest har spredd sykdom og død flere tusen år tidligere hos jeger-samler-folket ved Bajkalsjøen.

– Det er det hittil tidligste beviset som finnes for at mennesker er blitt smittet med pest, sier Martin Sikora, som er forsker ved Center for Geogenetik ved Københavns Universitet og medforfatter av studien.

Tidligere har Sikora, Willerslev og andre kolleger også funnet spor etter pest i 5.000 år gamle bronsealderskjeletter fra Europa og Asia.

Men den nye studien slår rekorden med 500 år og har samtidig rekonstruert alt DNA-et – altså hele genomet – til den tidlige utgaven av pestbakterien.

– Pest har spilt en ekstremt viktig rolle i menneskehetens historie, sier professor Eske Willerslev fra Center for Geogenetik ved Københavns Universitet.

– Så for å forstå vår egen historie, er det viktig å kjenne pestens historie. Men vi må også huske at det fortsatt er mennesker som blir smittet og dør av pest i dag.

Minst 18 pestofre

Totalt har forskerne undersøkt restene fra 46 jeger-samlere og funnet spor etter pestbakterien i tennene til 18 av dem. Det utgjør 39 prosent.

Det er mulig at flere av de døde kan ha vært smittet med pestbakterien, siden sykdommen ikke nødvendigvis kan spores flere tusen år senere, understreker forskerne i den nye studien. Den er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

– Når vi finner spor etter pest, er det fordi de smittede hadde pestbakterier i blodet. Blodet har strømmet gjennom tennene deres og etterlatt litt DNA fra bakterien, sier Martin Sikora til Videnskab.dk.

– Men når alt kommer til alt, er det som å lete etter en nål i en høystakk. Det er millioner av DNA-molekyler i tennene, og bare ganske få vil komme fra pest.

Andre forskere er imponert over forskernes arbeid med å kartlegge pestbakterien i fortidens Sibir.

– Det er dypt fascinerende at de kan rekonstruere historien om hvordan søsken, fettere, kusiner, tanter og så videre døde samtidig når det er snakk om mennesker som døde for 5.500 år siden, sier Mikkel Heide Schierup, professor i genetikk ved Aarhus Universitet.

Døde barn var et mysterium

De fire gravene langs Bajkalsjøen der pestofrene er funnet, ble oppdaget av russiske arkeologer og hovedsakelig utgravd på 1990-tallet, forteller Rick Schulting til Videnskab.dk. Han er arkeolog og medforfatter av den nye studien.

Men særlig ett av gravstedene i Sibir, kalt Ust'-Ida, fikk arkeologene til å lure på hvorfor så mange barn var døde og begravet sammen.

– Gravplassen ved Ust'-Ida har alltid vært et mysterium for oss på grunn av den høye andelen barn, sier Rick Schulting, arkeolog og professor ved University of Oxford, til Videnskab.dk.

Han har vært involvert i utgravningene i området siden 2010.

– Men oppdagelsen av pest har gitt oss en forklaring. Så analyser av gammelt DNA kan gi oss ny innsikt i fortiden som rett og slett ikke kan oppnås på andre måter. I motsetning til flere andre sykdommer etterlater pest ingen spor på skjelettet.

Han mener DNA-analysene gir et «fascinerende innblikk i den sosiale strukturen» blant jeger-samlerne, siden mange av de begravde er i nær slekt med hverandre.

Murmeldyr kan ha smittet

– Teknisk sett er det virkelig imponerende arbeid, og studien rommer flere vitenskapelige nyheter, sier professor Anders Gorm Pedersen.

Han jobber med evolusjon av patogener ved Danmarks Tekniske Universitet og har ikke vært med på studien.

Den nye studien finner to ulike utbrudd av smitte med pestbakterier blant folk i området, med flere hundre års mellomrom.

I de gamle boplassene og gravene har arkeologene også funnet tegn på at datidens jeger-samlere jaktet og spiste murmeldyr, som er gnagere i ekornfamilien.

Studien konkluderer med at pestsmitten i de sibirske jeger-samler-samfunnene trolig begynte med at noen ble smittet av et murmeldyr.

Deretter har smitten spredd seg fra menneske til menneske – trolig via hoste og dråper, ifølge studien.

– Vår studie viser at den tidlige utgaven av pest har vært dødelig og særlig tok livet av barn og unge mennesker, sier Eske Willerslev.

– Og det viser at utbrudd av pest, som medførte massedød, trolig var utbredt blant jeger-samlere, noe som setter spørsmålstegn ved tidligere argumenter om at utbrudd bare har foregått i de senere og mer befolkningstette samfunnene.

Professor: Uenig i tolkningen

Professor Hendrik Poinar, som selv står bak flere studier av fortidens pestepidemier, er uenig i denne tolkningen.

– Det er utvilsomt superinteressante og bemerkelsesverdige data. Men hvordan bakterien smittet folk og hvor dødelig den var, er fortsatt svært usikkert, sier Poinar til Videnskab.dk.

Han er evolusjonsbiolog ved McMaster University i Canada.

Uansett hvordan de ble smittet, er forskerne enige om at dødsårsaken hos de tre små sibirske jentene – og 15 andre jeger-samlere fra området – er infeksjon med pestbakterien.

I dag oppstår det fortsatt tilfeller av smitte med pest blant beboerne i Sibir og land i nærheten, og murmeldyr er fortsatt kjent for å kunne være kilde til smitte. I dag kan sykdommen imidlertid slås ned med antibiotika hvis man får behandling raskt.

Oversatt av Trine Andreassen for forskning.no. Les originalartikkelen på videnskab.dk her.