Ekspert om Natos slagkraft i krig: – Vi må takke ukrainerne for at de gradvis sliter ned Russlands styrker

Den militære kjempen, ofte omtalt som verdens sterkeste forsvarsallianse, har riktignok brukt gigantiske summer på å støtte den ukrainske motstandskampen. Enorme mengder våpen og annet militært utstyr har krysset grensen, og militære rådgivere har gitt opplæring og etterretning til ukrainske styrker.

Likevel har det ennå ikke kommet til direkte militær konfrontasjon mellom soldater fra Russland og Nato-alliansens 32 medlemsland, selv om den sikkerhetspolitiske spenningen er økende, og mange eksperter advarer mot at det kan skje i løpet av få år.

Mens krigen pågår med uforminsket styrke, og soldater dør i hopetall, ruster Nato opp i rekordtempo. I løpet av kort tid har Europa væpnet seg til tennene for kunne stå imot trusselen fra Russland.

– Nato er ganske potente hvis vi forutsetter at USA trår støttende til

– Hvor potent vil du si at Nato er i øyeblikket?

– Jeg tror Nato er ganske potente hvis vi forutsetter at USA trår støttende til i en krise med Russland. Grunnen til det er at Nato-styrkene har vært i mer eller mindre sammenhengende krig i 30 år, det vil si i store deler av 1990-tallet, på 2000-tallet og frem til nå. Gjennom 30 år med utenlandsoperasjoner, har det utviklet seg en mer realistisk operativ kultur på soldatnivået.

Det sier Tormod Heier, professor ved Forsvarets høgskole, og professor i militær strategi og operasjoner ved Försvarshögskolan i Stockholm. Han er nå gjesteforsker ved Univesitetet i Boston, USA, og leder et forskningsprosjekt om sikkerhets- og forsvarssamarbeidet mellom USA og Europa. 

– Det er i dag mange flere Nato-styrker som vet hva det vil si å være i krig sammenlignet med den kalde krigen på 1980-tallet. Profesjonaliteten og spisskompetansen er størst på det stridstekniske- og taktiske nivået. På det operasjonelle nivået over, der blant annet luft-, sjø- og landstyrker skal samordnes på riktig sted til riktig tid, er nok kvaliteten mer ujevnt, siden europeiske offiserer har sin primære referanseramme på det taktiske nivået, påpeker Heier.

– Kvaliteten på avdelingene er langt høyere russiske avdelinger

– Volumet på de europeiske hærene er vel fortsatt ganske lavt, det virker som at Europa har relativt få soldater sammenlignet med Russland?

– Bildet er sammensatt. Det er riktig at de europeiske styrkene har en tynn oppsetning i egne rekker. Flere soldater ville definitivt økt kampkraften til de europeiske styrkene. Men kvaliteten på avdelingene er langt høyere enn i russiske avdelinger, som riktig nok har kamperfaring, men som også sliter med lav moral, dårlig disiplin og et fryktbasert lederskap.

Heier tror at til tross for dårlige logistikk- og støttefunksjoner, kombinert med en sliten materiellpark, så kan Europa leve med tynt oppsatte enheter i fredstid.

– Men husk at selv om store deler av det vestlige forsvaret er hult, så har Europa, med canadiske og tyrkiske avdelinger, nesten dobbelt så mange soldater i egne rekker som russerne.

– Europas problem er at de ikke klarer å skape en felles forsvarsevne

– Hva er da problemet?

 – Selv om Europa har dobbelt så mange soldater og tre ganger så stor befolkning, og ni ganger så stor økonomisk produktivitet som Russland, så er hovedproblemet til Europa at de ikke klarer å få ressursene til å møtes og snakke sammen. Europas problem er at de ikke klarer å skape en felles forsvarsevne, altså synergi mellom tyske, franske, britiske, polske og nordiske styrker innenfor en samtrent kommandokjede. Da snakker vi om et integrert kampsystem med en felles ledelse, en felles doktrine, et sett med standardiserte og prosedyrer for hvordan de enkelte europeiske avdelingene skal jobbe sammen mot felles mål, forklarer Tormod Heier.

Han mener det sitter langt inne for europeiske statsledere, særlig i de største landene, å avgi kommando over egne styrker.

– Særlig hvis det er en annen europeisk nabo som de har kriget med tidligere i historien. For EU og Nato er begge tydelige på én ting: Europeiske lands sikkerhet er først og fremst et nasjonalt anliggende.

– Systemene snakker ikke sammen

I tillegg til at de europeiske landene er altfor suverenitetsorienterte, trekker Heier også fram behovet for etterretning og strategisk transport, luftvern, tankflyvning og logistikk, hvor Europa i stor grad har lent seg på USA.

– Et problem for Europa er at fly og fartøyer og stridsvogner ikke nødvendigvis er interoperable. Den europeiske forsvarsindustrien er fragmentert og konkurrerer seg imellom. Dermed lages det ulike kommunikasjonssystemer som gjør at man ikke kan snakken sammen. Det er ulike lover og regler for hvordan man skal operere på tvers av de ulike landene. Kombinert med rivaliserende forsvarskulturer og ulike vurderinger om hvorvidt trusselen kommer fra Russland, Midtøsten eller Nord-Afrika, gjør dette at Europas forsvarsevne svekkes.

– Vi må takke ukrainerne for at de gradvis sliter ned Russlands styrker

– Tror du det er realistisk at Europa klarer å tette de hullene du snakker om nå?

– Ja, Europa må jo bare takke ukrainerne for at de gradvis sliter ned Russlands land-, luft- og sjømilitære styrker. Da får europeerne bedre tid på seg til å ruste opp. Dette tar lang tid, men det som er fint med den europeiske industrien sammenlignet med den russiske, er at den er mye mer fleksibel, tilpasningsdyktig og innovativ. Produktiviteten er langt høyere enn en russisk forsvarsindustri som også angripes av droner, og som preges av mangel på arbeidskraft og teknologiske komponenter, selv om mye kommer fra Kina.

Heier ser klare tegn på at Europa har våknet opp, og at det nå tas omfattende grep for å være forberedt på det verste.

– Nå har Ukraina-krigen vart i fire år, og gradvis begynner den europeiske forsvarsindustrien å ta seg opp, både på artilleriammunisjon, droner og luftvern. Det samme gjør de europeiske og canadiske forsvarsbudsjettene, som samlet sett er tre-fire ganger det russiske, minner Tormod Heier om.