Inspirasjon
Dette kan vi lære av Sveits
Hva er det som tilsynelatende får reiselivet i landet til å gå som en klokke?

Denne artikkelen ble først publisert i Kapital Reise.
Det svinger av turismen i Sveits. Da tenker vi ikke bare på de lange, velpreppede løypene som produserer adrenalin og melkesyre i utforkjøringene fra Matterhorn Glacier Paradise (3.000 moh.) – et spektakulært broderi av store skiopplevelser ned mot legendariske Zermatt, alpinturismens vugge.
Underveis, omringet av 48 (!) fire tusen meter høye breer, tinder og topper, klarer vi ikke å unngå at blikket stadig distraheres av Toblerone-spissen, som kaster sine ettermiddagsskygger helt ned i dalføret.
Denne gang var vi ikke her først og fremst for å nyte varmen fra solen og en spritzer på terrassen til det verdenskjente afterski-treffstedet Cervo. Vi var kommet til Sveits for å lete etter svar på spørsmål som engasjerer alle som elsker å reise:
Hva er turismeingrediensene som gjør at det aller meste – fra kulinariske fergeturer langs frodige beitemarker til slanke, luksuriøse hurtigtog som nesten lydløst, på smalsporete traseer, glir forbi berømte Unesco-steder – ikke bare går på skinner, men også etter sveitserurenes sekundviser?

Og hvem sørger for at vår bagasje ofte står og venter på oss på hotellværelset, slik at vi kan overlate brysom logistikk til sveitsisk effektivitet og bruke vår dyrebare ferietid på ting som setter en spiss på naturopplevelsene? Som for eksempel å bestille en velsmakende, kortreist piknik fra en app som sørger for at kurven venter på oss der vi trenger den, etter noen vandre- og sykkelutflukter på formiddagen.
For godt til å være sant?
For reiseglade nordmenn blir en tur til Sveits som en nærmest mirakuløs flukt fra den norske hverdags-samferdselskollapsen. Allerede før ankomst Gardermoen opplevde vi uforklarlige forsinkelser, signalfeil og venting på kryssende tog, etterfulgt av provoserende bortforklaringer.
På Zurich-flyplassen venter en annen verden.
Utstyrt med et Swiss Travel Pass og et par apper som åpnet dørene til mer enn 500 museer, samt rabatt- og gratiskort til et utall av Sveits’ kulturattraksjoner, lokalbusser og trikker, lot vi oss stadig overraske på knirkefri, effektiv og vennlig måte i fem travle døgn.

Sveits’ transport- og reiselivsbransje fungerer ikke bare som et urverk – den er et levende bevis på at det faktisk går an å sveise sammen et trygt, digitalisert og miljøvennlig system, basert på prinsipper som høy forutsigbarhet, presisjon, punktlighet og komfort – og til priser som håver inn hard valuta til kommuner og kantoner.
Ikke bare det: Det grønne reiselivet klarer også å bidra til å holde liv i tynt befolkede utkantstrøk, hvor spise- og overnattingssteder leverer høykvalitetsopplevelser underveis i et land hvor topografi, klima, priser og politikk er like utfordrende som i vårt eget land. Sånt blir det effektiv distriktspolitikk av.
Spesielt når myndighetene jobber svært tett med turismebransjens små og store aktører for å levere miljø- og turismevennlige transportløsninger – det som av økologer betegnes som «reiselivets akilleshæl».

Mens størstedelen av debatten her til lands – som den opphetede turistskatt-disputten – er destinasjonsfiksert, handler den som foregår i Sveits, mer om hva som skjer underveis. Stadig blir vi minnet om at Sveits’ topp turismemerkevare internasjonalt er de rødmalte, slanke ekspresstogene som i all slags vær mestrer alpenes utfordrende topografi. Men hva med bosteder som ligger langt unna jernbaneskinnene?
Det går alltid en buss
Vårt første møte med Sveits’ Postbuss-produkt fant sted i småbyen Brig, en gang et viktig knutepunkt for romernes handelsveier, og nær nabo til kjente reisemål som både Andermatt, Saas Fee, Crans-Montana og Zermatt. Brigs fremste attraksjon viste seg å være et moderne, interaktivt verdensarvmuseum, som forteller den dramatiske, moderne historien om isbreenes kamp for tilværelsen.
Selve dramaet utspilles daglig noen få kilometer unna. Aletsch-breen er et uforglemmelig, men melankolsk skue – et 23 km langt, motorveilignende naturfenomen, preget av både forsøpling og global oppvarming; skitten og sårbar, vakker og mektig på én og samme tid.

En mer oppløftende skildring fortelles inne i museet. Vi får øye på et sepiafarget fotografi, datert 1954, som viser de siste, tilårskomne hestene som i årevis hadde sørget for ekspedisjon av brev, post og pakker (og iblant melkespann) mellom regionens fjellandsbyer.
Selv om Sveits på folkemunne assosieres med underlige gjøkur og iherdig jodling, er landet fremfor alt en innovativ nasjon.
I hestens fravær fikk Postbussen sin renessanse. For – lik oss nordmenn – insisterer mange sveitsere på å feste røtter på steder «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Etter andre verdenskrig mente imidlertid mange politikere at det var på tide å sende velbrukte postkjøredoninger på skraphaugen og heller investere i et moderne hurtigtognettverk.

Løsningen ble et «ja takk, begge deler»-kompromiss som selveste Albert Einstein ble tilhenger av.
I dag støter man på disse gulfargede, komfortable kjøretøyene som fører både fastboende og internasjonale turister til Sveits’ mest ikoniske reisemål og bosteder. Og på ekte sveitsisk manér sørger føderale og lokale myndigheter for at tog- og postbusstider er synkronisert. Med sekundviser.
Å oppleve Sveits’ mangfoldige attraksjoner gjennom bussens nyvaskede vinduer er en frydefull måte å bli kjent med fjellandet på. Noen sjåfører nøler ikke med å bruke hornet for å blåse ut et av Sveits’ mest kjente signaler i alpeluften: De tre tonene, hentet fra Rossinis berømte operaouverture Wilhelm Tell, er Postbussens kjenningssignal.
Buss for tog – med glede
Bussene gjør fremdeles korte stopp ved postkontorene. Nå slippes passasjerer i tillegg av og på ved togstasjonene, mens sjåføren holder oss informert om avgangstider og plattformens beliggenhet.
Fra bussvinduet observerer vi sjelden forbikjøringer bakfra, en pussighet i dette rikmannslandet som vrimler av strømlinjeformede Porscher og Maseratier. Men få trafikanter er så lommekjente i sitt lands krevende topografi som Postbussens sjåfører, som har veienes svinger i blodet.

En dag vi nærmet oss det mektige Bernardino-passet på to tusen meter, streifet blikkene våre bussens store sveitserur – synlig både for ham og passasjerene.
– Godtfolk, kom det fra førersetets høyttaler. – Vi er nå 43 sekunder etter skjemaet. Men ingen grunn til engstelse, vi har noen fine utforkjøringer foran oss.
Til oss som satt foran i bussen, hvisket sjåføren konspiratorisk:
– Også jeg har dårlig tid. Mitt jodleklubbmøte starter om en halvtime.
Tidlig ute
Underveis på reisen vennet vi oss raskt til sveitsernes forakt for runde tall: Abfahrt 08:34, Ankunft 11:13 osv.
Var vi ofre for en diskret maktdemonstrasjon overfor utenlandske passasjerer fra nasjoner der forsinkelser i samferdselssammenheng ikke måles i sekunder, men i måneder – til og med år?

Lenge før alpinsporten på 1990-tallet kom i søkelyset som følge av sine miljøpåvirkninger, har Sveits prioritert utvikling så vel som lokalt eierskap av stadig grønnere transport innenlands.
Kan våre fjordlandskap og norske politikere lære noe av en nasjon uten tilgang til hav og kyster? Om hvordan og hvorfor det lønner seg å ta godt vare på sitt hjemlands mest ikoniske, autentiske fjellbygder og severdigheter?
Sveits sitter på mange av svarene.